Sakset/Fra hofta

På lørdag gjennomførte min familie og jeg en liten reise gjennom Oslo. Vi reiste fra multikulturelle øst til mer monokulturelle vest.
På vei fra vår bolig til T-banen møter vi et par etnisk norske med hund og rundt ti fremmedkulturelle og som vanlig føler vi oss som minoritet i eget land. På T-banestasjonen er vi alene når vi kommer ned til perrongen. Banen har akkurat forlatt stasjonen, men det tar ikke lang tid før det fylles opp. Fremmede klær, fremmede språk og en og annen nordmann, men vi er i minoritet. Ingen tvil. Det kommer flere på etterhvert og når vi ankommer Jernbanetorget så er det nok sånn ca 50/50 mellom norske og fremmedkulturelle. Vi går gjennom en bokstavelig fargerik by, men stopper for å kjøpe noe typisk norsk. Varmt turutstyr med tanke på en kommende vinter. Inne i butikken er det en annen og blendahvit verden. Det er en norsk sone. Friluftsbutikker ser ut til å være en norsk greie.

Etterhvert som vi kommer vestover blir det mindre fremmedkulturelle. Mange vil nok si at det er «blendahvitt», og mellom Slottet og Majorstua er vel det mest vanlige fremmedkulturelle innslaget sigøynere som tigger. Og de er ganske mange.
I Frognerparken er det som vanlig mange turister. De vandrer rundt, tar bilder og prater. Så akkurat her er det multikultur, men det er en stor forskjell på multikultur på besøk og multikultur som tar over nabolaget.

På lekeplassen i Frognerparken merker vi noe positvit. Vi ser at barna får kontakt med andre barn svært raskt og det finner sted et samspill som vi sjelden ser mellom våre barn og fremmedkulturelle barn hjemme. En enklere og bedre situasjon enn det flere etnisk norske opplever i Groruddalen. Jeg vet det finnes folk som vil fortelle en annen historie enn meg, men ettersom multikulturen vokser fram tror jeg ikke de blir flere enn nå.
Det er ikke alltid lett å være norsk minoritet i en multikulturell majoritet og det er det flere og flere som kjenner på kroppen.
Jeg mener å se at svært ofte leker like barn best. Kanskje det gamle ordtaket har en gyldighet ennå?
Uansett, vi føler oss hjemme med folk som ligner mer på oss selv, man føler seg som en del av et fellesskap. Er dette rasistiske holdninger fra hvite europeere eller er det naturlige menneskelige følelser?
Det handler ikke om hvordan man møter eller behandler enkeltindivider, men hvordan man trives i et større miljø. Og folk med likheter trekkes mot hverandre gjør de ikke?

I denne ukens A-magasin sier en som har slanket seg ekstremt mye: «Nei, jeg ville bare slippe å bli sett. Slippe å være noe spesielt. Du vet, alle vil være unike. Men ingen vil være anderledes.» (A-magasinet nr 40, 2010. Den feite mannen og skammen.)
Og det er akkurat det vi og våre barn har blitt, slik jeg ser det. Vi har blitt pådyttet en multikultur som gjør oss anderledes, og historiene dukker opp en etter en om at det er våre barn som betaler en høy pris for anderledesheten. Både i form av at de blir utstøtt og plaget, men også pga at de er en del av et dårlig læringsmiljø fordi så mange medelever og barnehagebarn behersker norsk dårlig.
Og jeg kan legge til at noe fremmede følte vi oss i Frognerparken også. Mange har klær og tilbehør i en annen økonomisk klasse enn oss selv. Mange prater finslepent vestkant-språk. Vi merker at mange tilhører en annen sosial klasse enn den vi selv tilhører. Men dette er folk vi deler mange likheter med i motsetning til folk fra Somalia, Pakistan, Marokko, Etiopia osv…
Vår bakgrunn er kompatibel med vestkantfolks bakgrunn.

Etterpå rusler vi tilbake til Nationalteateret og tar banen hjem. Og vi kan konkludere med at vi føler oss mer hjemme på vestkanten enn på østkanten hvor vi bor. For ikke mange år siden følte jeg meg hjemme på østkanten. Det var mitt hjem. Nå er det mer eller mindre tatt i fra meg.

Søndag var vi forøvrig på en typisk tradisjonell søndagstur i Oslo. Vi gikk gjennom vår bydel, inn i Marka og stoppet ved et serveringssted. Det er påfallende hvor mange fremmedkulturelle vi møter på vår vei gjennom bebygd område. Villastrøkene begynner også å bære preg av en ny tid med nye kulturer. Men inne i Marka er det etniske nordmenn som råder grunnen. Mange barn er det også å se. Det ser ikke ut som om nordmenn vil dø ut med det første, men vi er smertelig klar over at vi blir oversvømt av en jevn innvandring kombinert med deres høye fødselstall. Ja, jeg er bekymret for våre barns fremtid.
På vår vei møter vi også en bekjent som er lærer på en skole i Groruddalen. Han forteller de historiene som aldri rektorene forteller til media. Vi hører om barn av jødisk avstamning som plages, gjenger som er brutale og fortvilte nordmenn som ser seg nødt til å bryte opp.
Vi er i samme båt. Det er bare å vente til den nye boligen er klar. Den står på trygg avstand til Oslo.

Hvor lenge kan politikere og media beskrive det multikulturelle som en positiv utvikling av vårt gamle land? Hvordan ville våre forfedre likt forvaltningen av arven de ga oss?

Med ønske om en god uke.

Rubb.