Kommentar

Av Rubb

Alle barnehager i Norge har mottatt et ressurshefte fra Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring/NAFO og Kunnskapsdepartementet. Det heter ”Ressurshefte. Flerspråklig arbeid i barnehagen.”

Her slås det fast at språk er blitt et viktig satsingsområde for norsk barnehage og skole. Helt oppriktig trodde jeg at det hadde vært et satsingsområde så lenge begge institusjoner har vært i virksomhet.

Det vises til St.meld.nr.16 (2006-2007) ”…….og ingen stod igjen. Tidlig innsats for livslang læring.”
Det står skrevet at denne stortingsmeldingen : ”..understreker betydningen av barnehagen som tiltak for å utligne sosial ulikhet i samfunnet. Hovedmålet i meldingen er at alle barn skal få et godt grunnlag for livslang læring.” Som barnehagearbeider i Oslo kan man lure på hvordan sosial ulikhet skal utlignes i barnehager hvor 100% eller tett opp til 100% er minoritetsspråklige. Det eneste sosiale utligningen her må være at alle får et like dårlig utgangspunkt for å lære seg norsk. Etter hvert som multikulturen brer om seg kan flere og flere få ta del i en dårligere mulighet til å lære seg norsk. Er det i det hele tatt noen som ikke forstår hvorfor etnisk norske flytter vekk fra disse områdene? Det er svært få etnisk norske som ønsker så dårlige kår for sine barn.

På side 18 i dette ressursheftet står det følgende:

”Gjennom synliggjøring kan språklig mangfold bli en ressurs i språkutviklingen for alle barna i barnehagen, ikke bare de som er flerspråklige. Også de majoritetsspråklige profiterer på å være i et flerspråklig miljø. Der blir språk et fenomen, noe man kan snakke om, sammenligne og undre seg over.”

Jeg våger påstanden at i flere av Oslos bydeler er det språklige mangfold et stort hinder for en skikkelig språkutvikling. I barnehager hvor 100% eller tett opp til 100% har et annet morsmål ,så er problemet at det norske språket som utvikles blir svært fattig. Det hjelper ikke om de ansatte prater bra norsk når flertallet av barna behersker norsk dårlig. De voksne klarer ikke å utsette hvert enkelt barn for like mye språk som det de utsetter hverandre for. Selvfølgelig kan jeg gå rundt å ha kontinuerlig samtale, lese og ha sangstund med barna i løpet av hele arbeidsdagen, men det sier seg selv at det er ikke realistisk. Barna trenger lekekamerater som behersker norsk, men det har de ikke. Og hvis det finnes barn som behersker norsk bra så er min erfaring at disse begynner å legge til seg gebrokken norsk i den type miljø jeg beskriver her.

Berikelsen det prates om fører til en svekkelse av det norske språket, og følgene av det kan neppe være en styrke for hverken Oslo eller nasjonen Norge. På side 17 fortsetter det med bl.a:

” Det er viktig at barnehagen formidler hvordan språklig mangfold er en ressurs for barnas språklige utvikling til foreldre, både minoritets og majoritetsspråklige.”

Skal jeg gjøre dette så lyver jeg. For ikke å gjøre noe galt har jeg vært stille om hva jeg sier overfor foreldre. Men jeg vet ikke om jeg klarer å være stille om dette helt til jeg har en ny jobb. Men skal jeg fortsette med det jeg kan, så må jeg vel det.

Der jeg jobber er det Babelsk forvirring. Verken mer eller mindre.

Det står så mye rart i dette ressursheftet at jeg ikke har ork til å ta for meg alt. Men på side 32 kommer det opp ting som gjør at jeg føler meg hensatt til Monthy Python Flying Circus, men dessverre er det virkeligheten i Norge anno 2010. Her står det:

”Det kan være en utfordring for barnehagene å finne materiell som gjenspeiler språklig og kulturelt mangfold.”

Min første tanke er at meningen er vel å presentere disse barna for norsk språk og kultur.

Sin egen kultur og eget språk bør de få nok av hjemme. Men ifølge ressursheftet tar jeg fullstendig feil, for lenger ned fortsetter det:

”Det er fortsatt slik at majoritetsbarn har de beste forutsetninger for å finne gjenkjennelse og identitetsbekreftelse i barnehagens materiell. Barnehagens ansatte må derfor være bevisst på hvilke identiteter og erfaringer de bekrefter når de planlegger arbeidet med språkstimulering og i utvalget av konkretiseringsmatriell.”

Det er akkurat her jeg tenker tanken; hvilke ideer er det
forfatterne av heftet vil komme opp med nå? Og det kommer noen tips:

”Kan for eksempel Rødhette og Gullhår figurere med brun hudfarge og svart hår? Kan eventyret om Pannekaka foregå i Somalia?”

I mine øyne er dette galskap satt i system. Selv eventyrene skal ikke få lov til å være i fred. De må tilpasses den multikulturelle hverdagen. Det å radbrekke eventyr er noe man gjør av og til fordi det er humor. Å endre eventyrene av hensyn til andre etnisiteter er i mine øyne helt galt. Hvor skal dette ende? Blir det slik at pannekaka må bli kebab fordi det er mange tyrkere i barnehagen? Og hvis pannekaka er i Somalia så må den spises av en hest. Somaliere er som oftest muslimer og de er ikke direkte begeistret for griser. Espen Askeladd må bytte navn til Omar fordi det er en gruppe egyptere i barnehagen? Men for ekte multikulturalister er vel dette bare en del av dekonstrueringen av majoriteten?

Det blir mer og mer klart for meg at det er vi som skal endre oss. Denne galskapen bør og må stoppes. Det må en oppvåkning til i Norges befolkning. Jeg ønsker å tilføye at jeg romantiserer ikke om hvordan det var før, men er sterk motstander av at vi får dette tredd nedover hodene våre.

Endringen av Norge bør komme gjennom det norske folk. Ikke gjennom en invasjon som foregår med politikernes viten og vilje.

Rubb

Rubb er ansatt i offentlig sektor i en innvandrertett bydel i Oslo. Han må av forståelige grunner være anonym.