Kommentar

I Aften 21.oktober skriver Wasim K. Riaz en kommentar med tittelen «Mangfold som styrke.» Dette er jo likt det som mange politikere prøver å få oss til å tro er sannheten.

Riaz skriver i kommentaren mye om at det er mindre forskjell mellom innvandrere og etnisk-norske enn det man har trodd.

Han peker også på at på enkelte områder har minoritetene gått forbi majoriteten. Glemt er nok en gang artikkelen i Aften fra 18.mai som fortalte om elendige leseferdigheter i Oslo-skolen. Først og fremst på de skolene som er dominert av fremmedkulturelle.

Det som er mest oppsiktsvekkende er at Riaz skriver om 1.generasjons nordmenn. At det kan være vanskelig å definere hva som er nordmann er en ting. Men er det mennesker med fremmedkulturell bakkgrunn som skal gjøre dette?

Ser man på minoritetselever som er født i Norge, begynte halvparten av disse på høyskole eller universitet. Og ennå snakker vi om «2.generasjons innvandrere.» En god del av disse har gått på såkalte getthoskoler.

Men det blir feil å karakterisere ungene som vokser opp i dag som «3.generasjons innvandrere.» Det er på tide å innse at vi her snakker om 1.generasjons nordmenn.

Sett ut i fra min arbeidsplass synes jeg at dette høres ganske absurd ut. Vi har et relativt stort antall barn som er både 2. og 3.generasjons innvandrere. Minst én av foreldrene er oppvokst i Norge og behersker norsk. Men gjør barna deres det samme når de begynner i barnehagen? Nei det gjør de ikke. Mange prater ikke norsk i det hele tatt. Det er ingen vits i å skjule det faktum at foreldrene ofte er gift med en kvinne eller mann fra samme kultur som behersker norsk dårlig. Vi har spurt hvorfor barnet ikke kan norsk ved 3 – 4 års alder. Svaret er at det er stort press innad i familien om at det er eget språk og kultur som er viktig. Det gjør det vanskelig å bruke norsk hjemme.

Med den kunnskapen jeg har fra min lille arbeidsplass i Groruddalen kan jeg ikke kalle disse menneskene nordmenn. De hegner om sin egen kultur, ikke den norske.

Går man gatelangs så hører man at det ikke nødvendigvis er norsk som dominerer lydbildet og de fleste steder er det klær og religiøse symboler som ikke har noen tradisjon i Norge som råder grunnen. Er disse menneskene nordmenn som meg selv?

Når Ali som er fire år begynner i barnehagen og kun prater somali, hvem vil med hånden på hjertet påstå at denne gutten er norsk?

Det mest irriterende er at man hele tiden må omtale seg selv som etnisk – norsk. Før var jeg norsk. Jeg mener selv at jeg er norsk ennå.