Kommentar

Hver fjerde elev i Oslo-skolen mottar særskilt norskopplæring til en årlig totalkostnad av nesten en kvart millard kroner, opplyste Aftenposten fortjenstfullt sist onsdag. Om lag seksti prosent av de minoritetsspråklige barna trenger ekstra språkhjelp for å få ordentlig utbytte av undervisningen.

Vahl skoles rektor, Ragnhild Palm Andersen, er forbilledlig åpenhjertig om årsaken: Få minoritetsspråklige elever har norske venner. Og man trenger ingen universitetsgrad i sosiologi for å innse at det et stykke på vei kan forklares med den tiltagende segregasjonen i hovedstaden.

Hanne Mellingsæters artikkel antyder at den særskilte språkopplæringen ikke er hele baksiden av medaljen når andelen minoritetsspråklige blir høy. Flere millioner brukes også til morsmålsopplæring og tospråklig undervisning, hvor elevene i praksis gjerne isoleres fra det norske språksamfunnet, idet man skilles ut fra klassen eller ledsages av hjelpelærere på egne morsmål under den ordinære undervisningen – noe som også kan virke forstyrrende for andre.

For skolene er det imidlertid ingen vei utenom. Paragraf 2.8 i opplæringsloven slår fast retten til særskilt opplæring for enhver som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper.

Problemene med språket er heller ikke hele historien. I stortingsmeldingen Læring og fellesskap opplyses følgende underkommuniserte faktum i kapittel 3.2.6 (som for øvrig kan leses i sin helhet med stort utbytte):

Av minoritetsspråklige elever med ikke-vestlig bakgrunn var andelen som mottar spesialundervisning 10,5 prosent i 2009, sammenlignet med 7,4 prosent av elevene med norsk bakgrunn. Forskjellene i skolefaglige prestasjoner mellom elever med ikke-vestlig bakgrunn og elever med norsk bakgrunn er signifikante.

Spesialundervisning gis med hjemmel i opplæringslovens paragraf 5.1 etter henvisning og sakkyndig vurdering av pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), helst som følge av generelle lærevansker hos eleven – hva grunnen nå enn er, og hvordan den nå enn manifesterer seg i skolehverdagen. I lys av befolkningsutviklingen er det dermed nokså lett å se at den totale ekstraregningen som følge av en stor og voksende ikke-vestlig innvandrerbefolkning blir adskillig større for Oslo enn den nevnte kvarte milliarden. Oversikten kompliseres ellers av at noen ordninger finansieres av kommunen, og andre av staten.

Den som opplever problemene med denne prislappen på nært hold, kan lett føle avmakt. Og med avmakten kommer tanken på å rømme, en tanke som da også gjøres til virkelighet av både familier, lærere og skoleledere. Det man gjerne trøster seg med, er at denne virkeligheten er begrenset til ganske få områder av begrenset størrelse. Dette kan gi en følelsen av at situasjonen på et vis er under kontroll, at den ikke vokser seg til uhåndterlige proporsjoner, og at det alltid vil være steder å rømme til.

Det «verste» er jo at det er sant: Den geografiske utbredelsen av skoler i krise pga. innvandringen vokser langsomt nok til at man ikke alarmeres av utviklingen. Dermed blir lite sagt om den, og enda mindre gjort.

Men det krever ikke all verdens forestillingsevne å tenke seg at fenomenet neppe vil bli begrenset til hovedstadsområdet. Også byer som Bergen, Trondheim, Kristiansand og Ålesund har begynnende tendenser til segregasjon. I trønderhovedstaden ser man f.eks. konturene av det i Saupstad-området.

Er det all verdens grunn til å tro at disse byene ikke vil gjenta noe av Oslos historie når de med dagens utvikling om en generasjon vil ha nådd omtrent den samme andelen innvandrerbefolkning som hovedstaden har i dag?

La oss se på noen nøkkelopplysninger (fra 2007) for Kristiansand:

  • Hver tiende innbygger i Kristiansand har innvandrerbakgrunn (10,4 prosent av befolkningen).
  • Størsteparten av disse (8,2 prosent av befolkningen) har ikke-vestlig bakgrunn.
  • 53 prosent av alle barn fra språklige og kulturelle minoriteter går i barnehage, mot 68 prosent av alle barn bosatt i Kristiansand (0-5 år). Dette er den høyeste andelen barn med minoritetsbakgrunn i barnehage av de kommunene vi har sett nærmere på i disse faktaarkene.
  • Sysselsettingen blant ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrere i Kristiansand er klart lavere enn i befolkningen i alt. 51 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne er sysselsatt, mot 67 prosent av befolkningen i alt i Kristiansand.
  • Ikke-vestlige innvandrerfamilier har 2/3 av inntekten i forhold til befolkningen i alt i Kristiansand.

Om man ser disse opplysningene i sammenheng, forstår man at det meste ligger til rette for at ikke-vestlige innvandrere vil ha en tilbøyelighet til å bo på steder med lavere boligpriser, hvor barna er omgitt av færre norsktalende jevnaldrende og i mindre grad stimuleres språklig i barnehagen (og enda er Kristiansand «best i klassen» på dette punktet).

Det ville ha vært svært enkelt for samfunnsforskere, journalister og andre interesserte å undersøke tilbøyeligheten til ghettoisering i Norges regionale sentra på systematisk vis dersom all bosettingsstatistikk ble offentliggjort på rode-/grunnkretsnivå. Et alternativ kunne være å offentliggjøre andelen minoritetsspråklige elever for alle skoler i Grunnskolens Informasjonssystem (GSI).

Men det gjøres jo ikke. Dvs. Oslo kommune har offentlige tall, men ikke resten av landet. Ifølge en infoboks på side 49 i rapporten Innvandring og innvandrere (2010) utgitt av Statistisk Sentralbyrå (SSB), sluttet man der å innhente tall over minoritetsspråklige elever i 2001.

Om de lokalsamfunn man ikke kjenner, er man altså prisgitt de fragmenter av informasjon som tilflyter en. I del 1 av utredningen til storbymeldingen ble det for Kristiansands vedkommende opplyst på side 15 at D-indeksen som måler segregasjon var sunket. Men det ble også prisverdig bemerket at

D-indeksen er kun et gjennomsnittsmål som kan dekke over at enkelte områder har en mer ekstrem opphoping av visse grupper, og det er slike områder som er mest problematiske i en levekårssammenheng.

Så hvor går man for å identifisere områder med eventuell opphopning? Ikke godt å si.

I 2005 ble det skrevet en forstudierapport i forbindelse med et bomiljøprosjekt i Kristiansand kommune. Her ble bydelen Øvre Slettheia identifisert som området med størst behov for tiltak pga. et høyt antall beboere med minoritetsbakgrunn. På side 12 i rapporten er det noen histogrammer hvor det blant annet fremgår at andelen barn med ikke-vestlig bakgrunn i 2004 var mellom 70 og 80 prosent for Slettheitoppen Midt og mellom 50 og 60 prosent for Slettheitoppen Vest.

Dette trenger naturligvis ikke å bety at Slettheia i sin helhet er i ferd med å bli et nytt Furuset, men det illustrerer at det på enkelte steder forekommer en konsentrasjon i bosetningsmønsteret som kan peke i den retning. Dette er naturligvis ikke overraskende. Det er bare å rette blikket mot andre europeiske land for tallrike iakttagelser av fenomenet. Hvorfor skulle Sørlandet være noe unntak?

Etter hvert som den pågående demografiske galimatias skrider frem, vil altså storbyene sannsynligvis få flere problematiske soner, med alt det innebærer – i første omgang i skolestuene. Og med fravær av offentlighet omkring informasjonen som bærer bud om det, vil veien dit bli å sammenligne med et søvngjengeri.