Sakset/Fra hofta

I disse ulvetider hender det man faller over artige påstander om at «document tror at Statistisk sentralbyrå (SSB) manipulerer med tall, bortsett fra når de liker tallene». Hvor alvorlig man bør ta de som kommer med sånne påstander er en sak for seg, men for et bredere publikum kan det likevel være greit å redegjøre for hvorfor vi anser noen av SSBs prognoser for troverdige og andre ikke.

Striden står hovedsakelig om SSBs prognoser over innvandring, befolkningsvekst og innvandreres bidrag til norsk økonomi.

Påstanden om at vi svever i den tro at SSB manipulerer med data er usann. Likeledes er påstanden om at såkalte innvandringspessimister bare benytter seg av det tallmaterialet som støtter de synspunktene de har fra før, en lite imponerende argumentasjon. Det er dessuten en beskyldning som i så fall passer på flere; det er en vel så merkbar tendens til at ditto innvandringsoptimister utelukkende tar til seg, og stoler på, statistisk materiale som støtter deres synspunkter, og avviser det som eventuelt motsier deres optimistiske holdning. Hvis man legger kalde, harde tall på bordet, opplever man ofte at optimisten som rett før hevdet at innvandring er en fordel for mottakerlandenes økonomi, begynner å snakke om andre ting, som f.eks. humanisme, menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser. Men dette er selvsagt et fenomen som kan gå begge veier, og det er det antagelig flere årsaker til.

En årsak kan være at man opererer med helt forskjellige virkelighetsoppfatninger. En av de mer fremherskende later til å være at Norge er et slags enkelttilfelle hva gjelder problematiske sider ved særlig ikke-vestlig innvandring. Slik er det imidlertid ikke; det vet alle som regelmessig leser et visst antall europeiske aviser. Problemstillingene er praktisk talt identiske i europeiske/vestlige velferdsstater, og fordi mange av de aktuelle landene ikke har en stor pengebinge i reserve, har flere av dem alt gjort de undersøkelsene med påfølgende konklusjoner vi de siste årene har sett fra f.eks. Frisch-senteret, Brochmann-utvalget og SSB.

I bl.a. Danmark, England og Canada har man for lengst kommet frem til det samme som SSBs siste rapport viser: innvandring generelt og ikke-vestlig innvandring spesielt er et økonomisk tapsprosjekt for mottakerlandet. Lav yrkesdeltagelse, stort forbruk av velferdsytelser, lav skatteevne, høy uføreprosent og tidlig pensjonering viser at stor innvandring ikke er kompatibel med velferdsstaten i sin nåværende form.

SSB er for øvrig ikke alene om å ha pådratt seg mistro med for lave prognoser i innvandringsrelaterte saker. I England viste det seg at det nasjonale statistikkbyrået (Office for National Statistics) gjentatte ganger hadde underrapport omfanget på innvandringen til landet, og etter massiv kritikk og beskyldninger om politisering ble det statlige ONS gjort uavhengig i 2008. Kort etter kom da også ONS med betydelig oppjusterte tall, men før den tid var altså de som hevdet at tallene ikke kunne stemme, som bla den innvandringskritiske tenketanken Migrationwatch, blitt avfeid som alarmister og en hel del andre utrivelige merkater.

Når det gjelder vårt eget SSB er det en kjensgjerning at deres befolkningsprognoser inntil nylig har utmerket seg ved å være særdeles upresise. Det har f.eks. Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) fått merke de konkrete følgene av, med hele 80.000 flere pasienter enn forutsetningen var under byggeplanleggingen. Fire små år etter oppførelsen er kapasiteten ved sykehuset allerede for liten for det antallet pasienter som sogner til Ahus. Det har mao. vært god grunn til å stille spørsmål ved prognosene SSB har presentert og ikke minst hvorfor de er så upresise.

Man trenger imidlertid ikke blundere som Ahus for å bli skeptisk. Rapporter fra andre samfunnsområder, både hjemme og ute, forteller også noe om situasjonen. Ser man så nærmere på forutsetningene SSB opererer med, hender det man finner at de ikke er i samsvar med hva som ellers rapporteres fra det aktuelle området. Når samtlige rapporter de siste ti år ikke har tydet på at innvandringen til- og innad i Europa er avtagende, men snarere øker jevnt år for år, hvorfor forutsetter da SSBs befolkningsprognoser en vesentlig nedgang i innvandringen? Hva baserer de dette på? Ingen rapporter fra andre enn SSB selv som vi har sett eller hørt om, i alle fall. Da er det — eller burde være — naturlig å stille et spørsmål eller to. At SSBs Helge Brunborg og Lars Østby hevdet høyt og lavt at alt går seg til, var rett og slett ikke svar godt nok. Denne debatteknikken kan forresten observeres i den pågående diskusjonen om SSBs siste rapport mellom leder i Civita Kristin Clemet og forfatter og journalist Jon Hustad: Der pessimisten Hustad argumenterer med rapportens tallmateriale som basis, svarer optimisten Clemet med liberalistisk ideologi. Det virker underlig at ellers svært oppegående debattanter synes å oppriktig mene at Clemets luftige synsing motbeviser både rapporten og Hustad — helt til man blir klar over at de som er av denne oppfatningen har det til felles at de mislikte og mistrodde SSBs rapport i utgangspunktet. Og det er et helt greit standpunkt, men man bør fortrinnsvis ha noe mer å vise for seg enn ens personlige mening. At Clemet selv synes at det bør være åpne grenser, kan ikke akkurat regnes som noen tilbakevisning av SSBs tall.

For vår del er svaret på hvornår vi stoler på SSB og ikke, at det kommer an på om deres prognoser eller funn støttes av andre rapporter eller funn fra de samme områdene, både hjemme og ute. Vi leter ikke etter feil, men når du siden 2006 har lest om rapportrapport som enten konstaterer eller tyder på at den nåværende innvandringspolitikken europeiske land fører ikke er økonomisk bærekraftig, så blir du ikke overrasket over SSBs siste prognose. I stedet ville du blitt temmelig overrasket hvis de hadde kommet til motsatt konklusjon, og dermed tatt en ekstra titt på forutsetningene for utregningen.

For i motsetning til hva enkelte samfunnsdebattanter vil ha oss til å tro, så er ikke Norge i noen særstilling og det ligger en del land det er naturlig å sammenligne oss med foran oss i løypa. Når så SSB endelig kommer på banen, bekrefter de som regel at vi står overfor de samme problemene andre europeiske velferdsstater sliter med — ikke omvendt. Men når/hvis de gjør, da kikker vi nærmere på underlagsmaterialet fordi vi gjerne vil vite hva som i så fall gjør Norge så annerledes i forhold til resten.

Mange vil kanskje innvende at Norge nettopp er annerledes — utover det åpenbare poenget at vi har penger nok til å finansere en feilslått politikk litt lenger enn andre land kan — og derfor vil lykkes der de fleste andre europeiske land har feilet, men det mangler fortsatt en overbevisende forklaring, støttet av empiri, på hvorfor og hvordan. Og i mangel på en sådan, må vi konkludere med at den nåværende innvandrings- og velferdspolitikken ikke er bærekraftig og så diskutere oss frem til hva vi eventuelt skal gjøre med det. Hva vi ikke kan, er å diskutere alvorlige samfunnsspørsmål ut fra at SSB tror at det skal bli en vesentlig nedgang i innvandringen til Norge eller hva noen synes at situasjonen egentlig burde vært. Vi får holde oss til den konkrete virkeligheten vi befinner oss i — ikke ønsketenkning som, hvis den i det hele tatt har noen funksjon, bare vil forsinke de reformene som nødvendigvis må komme.