Sakset/Fra hofta

Hva gjør det korporative trekløveret av den multikulturdyrkende medieeliten, politiske eliten og vitenskapelige eliten når det brysomme folket ikke bekjenner seg til den rette mytologiske lære? Jo, det iverksetter naturligvis kirketukt.

Europarådets Thorbjørn Jagland advarer mot økende intoleranse, diskriminering og fremmedfrykt i Europa basert på feiloppfatninger om minoriteter, et utviklingstrekk en arbeidsgruppe nedsatt av ham selv – i fullt alvor omtalt som en «vismannsgruppe» – mener å ha observert. Det behøves altså selvransakelse, og fremfor alt holdningsskifte. Man kan da ikke bare gå rundt og ha feil holdninger, for da går man hen og stemmer på populistiske partier.

Med hele Norges europeiske hurragutt som forsanger, finner Jaglands mikrofonstativ NRK det hensiktsmessig i samme slengen å opplyse om at de skal sette søkelyset på det som angivelig er myter om innvandring:

Hver dag ser vi på en ny myte og stiller spørsmålet: I hvilken grad er myten en løs påstand uten rot i virkeligheten, eller faktisk beskrivende for hvor vi står når det gjelder innvandring og integrering i det moderne Norge? I en rekke reportasjer vil alt fra tallknusere til fagfolk gjøre sitt for å bidra til å belyse de omstridte og omfattende spørsmålene. I tillegg blir mye av statistikken som ligger til grunn visualisert og leserne invitert til å fortelle sin historie i et interaktivt rigg.

Det høres i utgangspunktet ikke ut som noen dårlig idé å gå påstander etter i sømmene. Men hvem er det som skal forestå undersøkelsene? Det skulle vel aldri være Lars Østby, intervjuet av NRK i samme forbindelse, mannen som «har forsøkt å knuse myter om innvandring i 25 år»? I så fall har man valgt en som i en mannsalder har underkommunisert og bagatellisert innvandringens omfang og konsekvenser, samtidig som han i egenskap av forskningssjef har hatt stor innflytelse på SSBs arbeid på innvandringsfeltet.

Hvilke «veldig, veldig farlige» myter er det så man har i tankene?

Innvandrere gir mer kriminalitet i samfunnet, de bringer med seg sykdommer til et land, de tar jobbene til majoritetsbefolkningen, driver ned lønninger, misbruker velferdsordninger, oppfører seg som om landet eller det lokale stedet de har kommet til tilhører dem, lager parallellsamfunn, misbruker velferdsordninger og fronter et negativt kvinnesyn.

Problemet er at flere av disse «mytene» dessverre ikke er myter, hvilket forholdsvis enkelt kan underbygges med SSBs egne tall og andre offentlige sådanne (herunder tall som Østby selv neppe har ønsket offentliggjort), makroøkonomiske analyser levert av respektable institusjoner, informasjon fra NAV, presseoppslag og bøker – i den grad det ikke kan konstateres med det blotte øye av «potitter» og «horer».

Lars Østby poengterer, idet han tar i bruk verdens mest forslitte statistikkmetafor om fryseren og stekeovnen, at det ikke går an å snakke generelt om «innvandrere». Dessverre ser han ikke ut til å ta innover seg at det mest av alt skyldes manglende detaljrikdom i tallmaterialet som leveres av hans egen institusjon. Det blir neppe ham selv som disker opp med dataene fra stekeovnen.

Men hvilke «myter» er det så Østby har forsøkt å komme til livs det siste kvarte århundret? Jo, det er f.eks. at Norge har så mange innvandrere at henteekteskapene driver befolkningsveksten, at muslimene vil være i flertall om hundre år, at gutter slutter på skolen, mens jentene studerer, at Groruddalen er en ghetto eller at integreringen er mislykket etc.

Noe av dette er sant. Andre ting har korn av sannhet i seg, men er såpass upresise at de er forholdsvis enkle å tilbakevise statistisk, og dermed komfortabelt kan bortses fra i den videre diskusjon, til tross for at det er viktige spørsmål. Atter andre ting kan defineres statistisk på en måte som gir de svarene man ønsker seg (f.eks. ved definere integrering uten å ta i betraktning hvor mange som gifter seg på tvers av etniske eller religiøse skillelinjer). Endelig er det en del ting vi ikke vet, og en del ting som ikke vil ha gyldighet for hele Norge, men likevel kan være sant lokalt (som f.eks. at muslimer er i flertall i visse områder).

Saken er naturligvis den at det er et alternativt mytologisk univers som skal pådyttes den arme befolkningen. Men det er for sent. Befolkningen lar seg ikke lure lenger.

I Florian Henckel von Donnersmarcks prisbelønte film De andres liv, som er lagt til DDR noen år før Berlinmurens fall, blir filmens hovedperson, en tilpasningsdyktig og av regimet tolerert dramatiker, irettesatt av kulturministeren fordi han benyttet ordet «yrkesforbud» idet han la inn et godt ord for en kollega av seg. Noe slikt fantes nemlig ikke dertillands. Han mistenkes for å være en fiende av sosialismen, og settes under overvåking av Stasi. Det er mest et påskudd, for ministeren begjærer ledsagerinnen hans. Deretter blir dramatikeren interessert i selvmordsstatistikken fordi vennen har begått selvmord, for siden å finne ut at tallene ikke er blitt oppdatert på flere år. Han skriver en artikkel om temaet, smugler den til Vest-Tyskland og får den publisert i Der Spiegel. Helvete er løs. Stasi går på jakt etter forfatteren, men dramatikeren reddes av sin egen overvåker, som er blitt bløtgjort av hans menneskelighet.

Ikke lenge etter faller muren.

 

Slår fremmedfrykt-alarm i Europa