I Dag og Tid fredag 16. desember kommenterer seniorforskerne Lars Østby og Helge Brunborg hos Statistisk Sentralbyrå (SSB) artikkelen «Tal og truverde» av Kaj Skagen, offentliggjort i samme avis den 14. oktober.

Et av Skagens poeng i den artikkelen var at SSB tilsynelatende underestimerer den fremtidige innvandringen til Norge, samt at muslimene i løpet av noen tiår kan nå et antall som øker sannsynligheten for konflikt dersom mange av disse ikke vil komme til å dele storsamfunnets sekulære og individualistiske verdier.

De to SSB-forskerne har således funnet det hensiktsmessig å drøfte hvor mange muslimer det kan bli i Norge noen år down the road, dog på bakgrunn av de samme projeksjonene Skagen mener er for lave – selv om han ikke har hatt noe særlig annet valg enn å bruke dem.

Østby og Brunborg gjør prisverdig rede for hvor vanskelig det er å foreta slike estimater på bakgrunn av informasjonen de rent faktisk besitter – dette til forskjell fra f.eks. østerrikske forskere, som vi nylig har vært inne på. Deres grunnlagsmateriale er nemlig lite annet enn oversikter over medlemskap i trossamfunn og tall for innvandring fra overveiende muslimske land – tall som i seg selv ikke gir sikre anslag. Ting som konvertering eller arvelighet av religiøsitet ses ellers helt bort fra.

Men så hender det jo at det kommer ikke-muslimer fra land med muslimsk flertall, og det kommer muslimer fra land hvor muslimer er minoritet. Hva slags data har man for å gjøre antagelser om disse personenes religion? De to skriver:

SSB har som nevnt ikke informasjon om de enkeltes religiøse tilhørighet. Det hadde vært nødvendig for å behandle religion på samme måte som andre variabler i framskrivningene. Vi har informasjon om fødelandet og for de fleste også om foreldrenes fødeland, og vi kjenner innvandrernes deltakelse i utdanning og arbeid m.m.

Hvordan denne informasjonen brukes sier de to imidlertid ingenting om. Hvis man f.eks. tenker seg at en person med to irakiske foreldre innvandrer fra Italia til Norge, regnes vedkommende som muslim?

Idet Østby og Brunborg tar fatt på estimatene – basert på fruktbarhet, forventet innvandring etc. – for andelen muslimer i Norge noen tiår frem i tid, presenterer de to sett av slike, dette for å komme Skagen i møte idet han etterlyser informasjon om etterkommere etter innvandrere.

Ved å se bort fra etterkommerne ender de opp med et hovedscenario for 2060 på 8 prosent, med henholdsvis 6 og 11 prosent som lav- og høyalternativer. Når de regner med etterkommerne og ellers antar at barn av minst én muslim selv blir muslim, blir middelsestimatet for 2050 på 13 prosent, mens lav- og høyalternativene blir 9 og 22 prosent.

Forskerne sier ellers at antagelsen om fremtidig arvelighet av islam er urimelig. Men det er jo en av de tingene vi ikke vet noe særlig om. De ender altså opp med å servere estimater som varierer mellom 6 prosent i 2060 og 22 prosent i 2050, vel vitende om at de ikke er i nærheten av å besitte gode eller sikre nok grunnlagsdata for religiøs tilhørighet, arvelighet av samme, fruktbarhet, innvandreres bakgrunn eller konvertering. Det er litt som å si at man ikke vet hvilken planet man befinner seg på, hvilket burde mane til forsiktighet i omtale av andre observatørers gjetninger.

Østerrikerne som besitter bedre lokale data, estimerer fra 14 til 18 prosent for sitt land. Med dagens innvandringstakt er det liten grunn til å tro at tallene vil bli noe mindre for Norges vedkommende. Hvordan det som kanskje blir en femte- eller en sjettedel vil fordele seg på norsk territorium og hvilke effekter det kan avstedkomme lokalt, kan enhver gjøre seg tanker om. En studietur til Paris’ eller Stockholms periferi kan gi en pekepinn.