Kommentar

I en innholdsrik og lesverdig artikkel med tittelen Tal og truverde i siste utgave av ukeavisen Dag og Tid, griper forfatteren og kommentatoren Kaj Skagen fatt i problemstillinger knyttet til SSBs fremskrivninger av innvandringen til Norge og landets befolkningsutvikling i sin alminnelighet.

Skagen sier innledningsvis at man ikke må moralisere over innvandringsskepsis, da den ikke nødvendigvis har sitt opphav i mindre aktverdige holdninger, for deretter å understreke at det må ligge troverdig statistikk til grunnlag for en offentlig diskusjon verdt betegnelsen.

Artikkelforfatteren tar med forbilledlig grundighet for seg en rekke forhold som ikke vil være ukjent for Document-lesere, f.eks. SSBs gjentatte underestimering av fremtidig innvandring, egnetheten av de statistiske kategoriene som benyttes, anslagene for fremtidig fruktbarhet og konsentrasjonen av ikke-vestlige innvandrere i Oslo.

Skagen fremste bidrag med denne artikkelen er imidlertid et annet: Han gjør den viktige observasjon at det om dette temaet egentlig ikke er kommet i gang noen ordentlig samtale mellom uenige personer, ikke fordi det er noen nevneverdig strid om selve faktagrunnlaget, men først og fremst fordi enhver i sin omgang med fakta benytter de kategorier som best svarer til ens egne forventninger om hvordan verden vil fortone seg om noen år. Skagen stiller selv det aller viktigste spørsmålet i så måte:

Vil innvandrarmiljøa stort sett verta dregne med i ei vestleg modernisering prega av sekularisering, individualisering og likestilling?

Partene i det som kunne ha vært en innvandringsdebatt har, litt enkelt og karikert fortalt, hvert sitt svar på dette spørsmålet, i særdeleshet for muslimers vedkommende: Ja, sier den progressive optimisten. Nei, sier den konservative pessimisten.

Og det er naturligvis ikke noe iboende ondt eller godt i noen av svarene, ei heller dumt eller intelligent. Man kan ikke påberope seg noen moralsk eller intellektuell overhøyhet hverken som optimist eller pessimist.

Den konservative kan håpe på at den progressive har rett, dog uten å tro særlig sterkt på det, og tar dermed til orde for en restriktiv innvandringspolitikk i kraft av helt alminnelige varsomhetsprinsipper — som finner betydelig støtte i observasjoner fra andre europeiske land, kunne man legge til. Document kan i så måte regnes som en konservativ. Som formidler av Christopher Caldwells tanker om samtiden faller det også lett å legge en del av ansvaret for dette på vårt eget samfunn: En kultur som forakter sine egne tradisjoner, kan ikke forvente at nyankomne vil slutte seg til den.

Det som er spesielt med den offentlige statistikken, er at det er den progressive optimismen som ligger til grunn for de offisielle demografiske kategoriene. Disse dominerer således ordskiftet blant politikere, mediefolk og intellektuelle, etter alt å dømme i utakt med de offentlig tause, bredere lag av befolkningen.

Derfor er det at etterkommere etter innvandrere uten norske slektsrøtter statistisk er plassert sammen med de opprinnelige nordmennene i kategorien «øvrig befolkning» hos SSB. Om man til enhver tid begrenser definisjonen av innvandrerbefolkningen til kun å omfatte første og andre generasjon, vil dens andel stabilisere seg på rundt en tredjedel utover i århundret, om man skal legge til grunn scenariet som bygger på fortsatt høy innvandring.

Om man pessimistisk antar at tredje og fjerde generasjon uten norske slektsrøtter i liten grad vil bli som de opprinnelige nordmennene, og definerer dem som tilhørende innvandrerbefolkningen, blir bildet helt annerledes. I så fall vil dens andel ha oversteget halvparten av befolkningen før 2060.

Forskjellene mellom de to måtene å se tingene på, kan beskues i femte og sjette linje i den andre tabellen på denne siden over nøkkeltall for befolkning og innvandring.

Hva er det så som vil avgjøre om det er optimistene eller pessimistene som får mest rett?

Det er flere ting, men den suverent viktigste faktoren er i hvilken grad vi vil oppleve integrasjon gjennom ekteskap. Skagen peker i ovennevnte artikkel selv på årsaken til pessimismen hva angår håpet om integrasjon av muslimer:

Rett nok vert det inngått ein del ekteskap mellom norske kvinner og menn med muslimsk kulturbakgrunn. Svært mange marokkanske menn gifter seg med norske kvinner. Men til dømes gifter 90–95 prosent av kvinnene med landbakgrunn i dei muslimske landa Somalia, Pakistan, Afghanistan og Irak seg innanfor si eiga folkegruppe.

Artikkelforfatteren mener at tredje generasjon på denne måten ikke vil skille seg avgjørende fra andre, hvilket betyr at estimatet av det fremtidige antallet muslimer basert på SSBs kategorier i øyeblikket, blir for lavt:

[Ein kan] venta seg ein høgare del nordmenn i landet med muslimsk-kulturell bakgrunn enn det som vert gjeve frå det offisielle Noreg.

Skagens konklusjon blir at de offisielle tallene ikke bare risikerer å bli misvisende, men at dette også gjør at man blir blind for konfliktpotensialet i samfunnet.

Det er liten grunn til å tro at man vil oppnå noen enighet om hva slags virkelighet som venter oss noen tiår inn i fremtiden. Men en begynnelse på en litt bedre samtale kunne være å bli enige om at hverken det optimistiske eller det pessimistiske synet uten videre kan avvises, for deretter å begrunne hvorfor man har den ene eller den annen oppfatning.

I øyeblikket er SSBs rolle i demografidebatten ikke den man kunne ønske seg av en statlig etat. Byrået har i kraft av sitt ansvar for offentlig statistikk et skinn av nøytralitet som kan forlede en til å tro at de ikke har valgt optimistenes side, og enkelte av dets talsmenn misbruker den institusjonelle autoriteten til å gi inntrykk av at optimismen er faglig basert.