frank-rossavik

Aftenpostens nye stjernekommentator Frank Rossavik skrev forleden en kronikk som er bemerkelsesverdig fordi den setter fingeren på ubehagelige realiteter som det helst ikke snakkes om, men likevel klamrer seg fast til en ønsketenkning av det ideologiske slaget.

Temaet er blant de aller viktigste i den flerkulturelle virkeligheten: De færreste gifter seg på tvers av etniske, kulturelle eller religiøse skillelinjer. Det er i særdeleshet få muslimer som gifter seg med ikke-muslimer. Rossavik observerer at det kun er 2,5 % av de pakistanske kvinnene i Norge som har inngått ekteskap med en uten innvandrerbakgrunn, og at de tilsvarende andelene også er under 10 % for tyrkere og marokkanere. Dette er altså status for de tre muslimske gruppene med lengst historie i vårt land.

Artikkelforfatteren konstaterer også prisverdig at en virkelig integrering forutsetter at tverrkulturelle ekteskap finner sted i større grad enn i dag. Han sukrer riktignok pillen, slik de fleste andre offentlige personer gjør, ved å fremheve at «mye går bra», men har likevel fått med seg noe svært viktig: Det finnes ingen integrering mellom grupper av mennesker dersom det ikke i nevneverdig grad forekommer kjærlighetsforhold mellom dem.

ANNONSE

Så langt alt vel.

Rossavik tar imidlertid et steg fra det beskrivende og analyserende over i det normative, ja nesten moralske – et steg som ledsages av personlige betraktninger og en nærmest trassig optimisme på vegne av en annen virkelighet enn den foreliggende.

Man får et forvarsel om dette allerede i overskriften «Folk blander seg for lite». Selve tittelen er antikonservativ, den sier at det er folk det er noe galt med, de opptrer ikke slik det ville ha vært gunstigst for det flerkulturelle samfunnet (som de forresten aldri bad om).

Kulturkonservative og kulturradikale personer har to forskjellige innstillinger til flerkultur.

Konservative tar verden til etterretning, konstaterer at flerkulturen er et faktum, forholder seg til den med sine gleder og sorger, og forsøker etter beste evne å forhindre flere sorger enn nødvendig. En konservativ ser at tverrkulturelle ekteskap forekommer, og gleder seg gjerne over dem, men finner likevel – pessimistisk – at de oftest er et elitefenomen, som neppe blir noe massefenomen. Gitt at det er slik, må vi unngå for stor segregasjon ved å bremse innvandringen.

Radikale reagerer annerledes på de samme faktaene. De dømmer virkeligheten og skal forme en ny. Hvis det er et problem med for få tverrkulturelle ekteskap, ja så får man anspore til flere. Den konservative dømmer ikke og misbilliger ikke det som skjer spontant, men har heller ikke all verdens forhåpninger til at tingenes tilstand lar seg forandre takket være en viljeshandling, en holdningsendring, et politisk vedtak eller andre former for sosialkonstruktivistisk aktivisme.

Mens Aftenposten en gang i tiden ville ha inntatt det kulturkonservative standpunktet som er dominerende i befolkningen, inntar den i dag det kulturradikale som dominerer i den beskyttede offentligheten. Aktivismen har overtatt for varsomhetslinjen: Sånn kan vi ikke ha det, vi må gjøre så godt vi kan for å forme virkeligheten, så la oss sette i gang og få andre (ikke oss selv) bortgiftet tverrkulturelt fortere enn svint. Det står om fremtiden, og den er i våre hender.

Rossaviks kulturradikale ståsted er forankret i hans personlige historie:

Selv var jeg som tenåring en forholdsvis glødende SV-er, og for oss var saken grei: Det gjaldt å dele godene og bekjempe rasisme.

Men jeg hadde større ambisjoner enn som så med datidens kjente slagord «ja til et fargerikt fellesskap». For meg var innvandringen en fremragende mulighet til å løse to problemer.

Det ene gjaldt at folk ikke var pene nok. Pakistanere er for eksempel ikke særlig pene, vanligvis. Det samme gjelder hvite nordmenn. Men blander man, oppstår det et mangfold av vakre barn i ulike fargesjatteringer.

Det er litt overraskende at kommentatoren synes denne flerkulturelle varianten av eugenikk er noe å minnes i annet enn den pinlige stillhetens «goodbye to all that». Det var utopien som hadde funnet bolig i unge Rossaviks sinn.

Det var plass noe noe mer konkret også:

Det andre problemet gjaldt religionens rolle. På 1980-tallet var jeg på krigsstien mot kristendommen. Den truet meg som homofil, som ateist og som det kritisk tenkende mennesket jeg i ungdommen trodde jeg var.

Men også derfra var veien til utopien kort:

Tanken var at etter hvert som muslimer (og buddhister, hinduer m.v.) kom sigende inn i landet, ville neste generasjon gifte seg med mer eller mindre kristne nordmenn. Deretter måtte det helt logisk oppstå mange familier med et fornuftig og avslappet forhold til religion, helst som agnostikere eller ateister.

Målet var altså raseblanding og religionsblanding. Den gangen trodde jeg at begge deler var nødt til å bli realitet, bare det fikk gå noen tiår.

Hvor i verdenshistorien hadde dette skjedd før? Trodde Rossavik at det var i løpet av hans eget korte liv her på jorden at menneskenes vaner skulle forandres for alltid?

Man skulle ha trodd at dette var øyeblikket for å ta et oppgjør med en romantisk og virkelighetsfjern idé som det knapt er noen i land med lengre flerkulturell historie som tror på.

Den gang ei:

Jeg har ikke gitt opp, men foreløpig ser det ikke så bra ut.

For meg personlig har visjonen, for å bruke et fint ord, fra det tidlige åttitallet fortsatt vekt. Jeg har ikke gitt den opp. Ordentlig integrering blir det først når ekteskapsinngåelser på tvers av religioner og kulturer er et reelt valg.

Et par hindringer står riktignok i veien:

En bokstavelig tolkning av islam, ansporet av konservative imamer, hindrer det. Den islamske tradisjonens krav om konvertering til islam for ektefeller er vanskelig å trosse.

Kunne det ikke her ha passet å skyte inn at det er en bitte liten smule ekstra problematisk hvis man må fire på kravet om at det alltid må være gutt og jente også? Hvorfor må Rossavik gå sånn rundt grauten?

Optimisme trenger næring, og Statistisk sentralbyrå leverer varene, med statistikk som viser at

stadig færre i befolkningen som helhet «synes det ville være ubehagelig» å få en innvandrer som svigersønn eller – datter. I 2002 var 40 prosent motvillige, i 2015 bare 17 prosent.

Og mon tro hva tallene ville fortelle hvis man spurte muslimske fedre om det syntes det ville være «ubehagelig» å få en norsk svigersønn? Ville ikke det være en minst like vesentlig opplysning? Teamet æresvold ligger oppe i dagen, men Rossavik ser en annen vei. Er han redd for at noen i den norske andedammen skal rynke på nesen av ham?

Ikke desto mindre oppkaster han seg – dypt uansvarlig – til rådgiver og autoritet på dette punktet:

Uansett: Det er langt igjen. Ungdommen bør kaste seg uti det.

Er han villig til å svare for konsekvensene? Han anbefaler andre å ta sjansen på et prosjekt han ser er vanskelig. Hvem ville ha fulgt et tilsvarende råd dersom det gjaldt investering, ansettelse eller boligkjøp? Eller sågar kjøp av en skarve ferietur? Ingen. Men med selve livet skal man altså spille hasard.

Ved å gifte seg med en fra en annen bakgrunn svekker man rasismen og religionens undertrykkende aspekter.

Men skal andre menneskers liv være viet til ens egen politiske sak? Det var blant annet slik kommunismen ødela mennesker, ved å gjøre livene deres til et instrument for en politisk idé.

Det er med en viss perpleksitet man ser hvor motstrebende visse sannheter om flerkultur siger inn i Norges største avis. Rossavik har lagt ut på en reise, men det går ikke fort.

Og det er grenser for hvor stor tålmodighet omgivelsene vil ha med en fremstående kommentator i landets største avis. Hvor lang tid skal det egentlig ta før han skjønner det samme som nesten alle vanlige mennesker? Er ikke meningen med aviskommentatorer at de skal se litt lengre og skjønne litt mer enn oss andre? Inntil videre forholder det seg altså motsatt.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629