Sakset/Fra hofta

Den 19. juni uttalte Ottar Brox til Vårt Land at forskere kvier seg for å delta i innvandringsdebatten fordi de frykter å bli stemplet som rasister hvis de f.eks. skulle antyde at arbeidsinnvandring resulterer i større forskjeller i samfunnet – noe enhver lett kan observere, og som Brox selv advarte mot i en bok allerede for ni år siden.

At den offentlige debatten kjennetegnes ved denne brutaliteten, er noe folk har vent seg til og bortimot tar for gitt. Hvor skadelig det enn måtte være for et inkluderende ordskifte, er det en slags hevdvunnen aksept for at personer som stikker hodet frem i offentligheten, må tåle et og annet slag under beltestedet – noe de helst mottar fra folk de aldri har møtt.

At det samme fenomenet gjør seg gjeldende i alminnelige relasjoner mellom mennesker langt fra offentligheten når flerkulturen berøres, er kanskje litt mer overraskende.

I et innlegg i samme avis den 11. juli skriver Gjertrud Elisabeth Olsen at rasismestempelet også rammer folk som etter beste evne bidrar til å få et flerkulturelt nærmiljø til å fungere. Artikkelforfatterinnen går ikke i detalj, hvilket ikke er så rart med tanke på at Norge er lite, men det er ingen tvil om at refleksjonene hennes er erfaringsbaserte.

Noen etnisk norske foreldre med et sterkt engasjement for fellesarenaer i nærmiljøet, der barn og unge kan møtes på tvers av kultur, religion og morsmål, forteller at de mattes ut og resignerer: Samme hva de sier og gjør, risikerer de at det blir galt. Marginene for å trå feil blir så små i møte med de ideologiske føringene for hva som er «riktige» holdninger, ord og handlinger inn i det flerkulturelle. Beskyldninger om rasisme kan sitte løst.

De færreste av oss møter virkeligheten med en «totalideologi» i hodet. Som oftest handler det om å håndtere konkrete utfordringer og problemer etter beste evne. Ideologien sitter derimot på trygg avstand og kan ha sterke meninger om en virkelighet langt unna, og har ikke til hensikt å bidra i praksis. Da blir det lett å tillegge personer en agenda de faktisk ikke har.

Denne selvrettferdige nådeløsheten, utøvd av det Olsen passende kaller «det ideologiske moralpolitiet», oppnår altså intet annet enn at folk trekker seg sårede og motløse tilbake til seg selv, for siden å la være å gjøre forsøk på brobygging.

Ordet moralpoliti vil de fleste assosiere med f.eks. det muslimske klespolitiet på Grønland, som forlanger at jentene «deres» kler seg i samsvar med standardene for dyd og høy moral, eller med andre utslag av importert æreskultur. Desto mer treffende er ordvalget, for hva er egentlig forskjellen på klespolitiet og den delen av offentligheten som med en kombinasjon av sosialisering og utstøtelse forlanger at andre oppfører seg i samsvar med deres egne krav?

Selv om det konkrete uttrykket kan være forskjellig, er holdningen den samme: I stedet for en formaning om å kle seg moralsk, blir en i realiteten bedt om å ta på seg en mental hijab. Begge deler er like drepende for en sivilisert sameksistens mellom likeverdige personer.

Om denslags forekommer i opphetet debatt, rettferdiggjør det uansett ikke tilsvarende oppførsel mellom privatpersoner i et nærmiljø som forsøker å få til noe sammen. Hva kan være mer skadelig for en noenlunde lett omgangstone mellom alminnelige borgere enn slike verbale atombomber? Hvem orker å oppholde seg i den radioaktive vinteren som følger?

Det er kanskje ikke så rart at muslimske mørkemenn finner seg godt til rette i Norge, med omgivelser som lærer dem at det ikke er noen grunn til å tøyle en moralisme som gir sine utøvere en erstatning for identiteten de aldri hadde felles med menneskene rundt seg.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også