Kommentar

Det er høysommer og riktig varmt i været etter nordisk målestokk. Denne korte og hektiske perioden er oss dyrebar her oppunder det nordlige bjørnelandet, Arktis, vi suger frodigheten inn som del av en fysisk så vel som psykisk overlevelsesstrategi for resten av året. Igjen og igjen hjelper lyset og varmen oss å holde ut den suverent lengste og mørkeste av de fire årstidene vi stykker naturens runddans opp i, altså vinteren, den som hvert år følger høsten like ubønnhørlig som døden følger livet.

 

Det er nettopp vinteren jeg ønsker å gjøre meg noen tanker om, og da i særdeleshet hvordan den påvirker folks adferd, ikke minst deres evne til planlegging. For ingen skal fortelle meg at miljøforhold av slikt skjellsettende slag ikke etterlater spor i karakteren hos menneskene som utsettes for dem. Ordet vinter skal i sammenhengen først og fremst forstås konkret og direkte, men dessuten også som metafor for alle andre større naturutfordringer man vet venter. Jeg er sørgelig klar over at mye tøv har vært sagt om slike spørsmål helt siden arilds tid; sporene skremmer en smule og jeg kan ikke garantere at det jeg bringer til torgs, vil være hverken originalt eller uangripelig. Dessuten er tenkning langs denne aksen umoderne, etter manges mening bent fram gammeldags. Likevel våger jeg å pirke i stoffet, for jeg vet at tematikken trass i neglisjeringen ligger uavklart der nede i refleksjonsdypet et sted, rede til igjen å fenge interesse.

 

Når man går løs på et så pass alvorlig spørsmål som miljøforholds betydning for menneskelig adferd, så kan det å bruke barnelitteraturen som inngangsport hjelpe til å senke skuldrene en smule. Ingen steder er da bedre å begynne enn hos Thorbjørn Egner og hans etterkrigsklassiker ”Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen.” Her stilles vi nemlig overfor to adferdsmessige arketyper (jeg kan garantere at jeg ikke brukte slike ord om dem for drygt femti år siden da jeg første gang gjorde deres bekjentskap), nemlig vennene Morten Skogmus og Klatremus.

 

Herr Skogmus er flittig, flink og fornuftig og samler matreserver om høsten for best mulig å forberede seg på den lange, kalde tiden som skal komme, på vinteren. Han er en riktig sosialdemokratisk praktmus, skulle man kunne si, en samfunnsstøtte som passet godt inn i Egners og Gerhardsens verden (og min også, for all del, la det ikke herske tvil) mens velferdsstaten ble bygget opp under optimistiske etterkrigsår. Herr Klatremus er derimot av et annet slag. Han er en glad og lystig mus som sommeren igjennom nyter livet og spiller gitar og synger, men som ikke riktig finner tid og ork til å forberede seg på senere og mer krevende tider. I Klatremus’ spisskammer blir det følgelig aldri trangt om plassen, for å si det slik, hverken bokstavelig eller billedlig. For ham har hver dag mer enn nok med sin egen glede; hans uuttalte motto er at det blir nok en råd med morgendagen også som det ble med dagen i dag, selv uten kjedelig, forberedende arbeid.

 

Forlater vi Hakkebakkeskogen og går over til mennesketypene som Klatremus og Morten Skogmus representerer, så finner vi meningstunge stereotyper både på individplan og i sammenligninger folk og kulturer imellom. I det kalde og lutheranske Norden finner man godt om Morten Skogmus-eksemplarer, folk som kommer seg opp om morran og går på arbeid hver eneste dag, mennesker som strever og er disiplinerte, arbeidssomme og villige til å planlegge og løfte i flokk for eget og andres beste i et langt lengre tidsperspektiv enn fram til egen nesetipp. Der Morten Skogmus’ mentalitet råder, har man orden på budsjettene og misligholder ikke lånene.

 

Klatremus-adferd forbinder vi derimot tradisjonelt med Syd-Europa eller enda mer – om folk innrømmes retten til å assosiere fritt uten at overvåkningen fra fordomspolitiet slår inn – med Afrika. Der syd er de glade og noen kløppere til å danse og synge og løpe, men for samfunnsbygging er det i følge vår overleverte folkevisdom bedre med sidrumpede tyskere eller trege, men pålitelige, skandinaver. Hvorfor er det slik, om vi forutsetter at stereotypien inneholder i alle fall noen korn av sannhet, hvilket de fleste fort vekk innrømmer om de skal være helt ærlige? Og hvor kommer vinteren inn i bildet?

 

Man regner med at menneskene trakk ut av Afrika for omtrent 70 tusen år siden og hadde rukket å spre seg til å befolke Europa, Asia og Australia rundt 30 tusen år senere. Da isen trakk seg tilbake i Europa for 10-15 tusen år siden, altså etter siste istid, fulgte folket med, også til våre breddegrader. Halvpoetisk sagt så slo de følge med vinteren nordover, og man kan uten videre gå ut fra at det fantes gode grunner for at de så gjorde, selv om disse på ingen måte er klarlagt fullt ut. Næringsrik, fet og proteinrik mat i hav, vann og skoger samt trygghet for dem som visste å innrette seg etter naturens krav, må ha vært blant driverne bak migrasjonen. Samtidig er det utvilsomt at de som valgte å bo og leve i områder preget av betydelig sesongvariasjon og med vinteren som dominerende klimatisk fenomen, de fikk ta med på kjøpet noen ganske røffe tilleggsutfordringer sammenlignet med artsfrendene som aldri behøvde å bekymre seg om langvarig og livstruende kulde, og som også i betydelig grad kunne plukke maten rett ned fra treets grener.

 

Har man nordisk vinter, så MÅ man planlegge og treffe adekvate tiltak for å overleve den. Gjør man ikke det, så dør man. I alle fall dør barna, og dør de, så er snart stammen og ens egne gener borte også. Man MÅ samarbeide for å overleve, man må tenke, abstrahere og evne å holde fokus på et fremtidig mål selv i varme dager når man egentlig helst bare skulle ville ligge på ryggen og nyte solskinnet eller skyggen under et dertil egnet tre, stryk det som ikke passer. Et Morten Skogmus-aktig adferdsmønster fremmes av hardt klima med andre ord, men hvordan skjer dette? Man kan gripe til to hovedforklaringer avhengig av om man legger mest vekt på genetiske eller kulturelle forhold.

 

At det finnes gruppemessige genetiske forskjeller mellom de hovedsakelige menneskerasene  (tilnærmete synonymer er etniske grupper eller kontinentgrupper), er en triviell innsikt og kan ikke forveksles med rasisme med mindre man er massivt uvitende eller illvillig. Rett nok er hudfargen på mange måter det minst viktige, men heller ikke den er uten betydning. Det har seg nemlig slik at de menneskene som dro nordover, altså til strøk fattigere på sol enn det de afrikanske savannene er, var/ble blekere i huden (på grunn av mindre melaninpigment) enn de som forble i Afrika. Dette medfører mer hudkreft (også av de farligste typene) hos hvite, men samtidig at vi kan produsere nok vitamin D til tross for liten eksposisjon for sollys (dette vitaminet produseres i huden når sollys treffer den). Mørkhudete i Norge og andre solfattige land sliter derimot med dette og innvandrerbefolkningen hos oss har derfor langt hyppigere for lave vitamin D-konsentrasjoner i blodet enn det etniske nordmenn har.

 

Også hva genetiske sykdommer angår ser man klare etniske forskjeller som for noens vedkommende henger tydelig sammen med historiske miljøforhold. Paradeeksempelet er mutasjoner som i enkel dose (altså for bærere av kun én mutasjon av slaget, nedarvet fra enten far eller mor) gir økt resistens mot malaria, men som i dobbel dose (om man får anlegget fra både far og mor) gir alvorlig anemisykdom. Disse sykdommene er hyppige i deler av Afrika og fra Hellas og østover på høyde med Middelhavet, men ekstremt sjeldne hos etniske nordboere (bare så det er klart: Til gjengjeld har vi andre genetiske sykdommer, så her er det ingenlunde snakk om at noen etniske grupper er ”best” i en slags absolutt forstand). Konklusjonen er utvilsom: Påstanden i barnesangen om at ”mye er forskjellig, men det er utenpå” er kanskje velment, men den er rent faktisk grunnleggende feil.

 

Det er overveiende sannsynlig at også mer subtile genetiske forskjeller mellom befolkningsgruppene har oppstått gjennom de tusener av år da de levde separat, forskjeller som er blitt selektert for hva angår evne til å tåle kulde og å kunne organisere samfunnet slik at vinteren overleves. Dette er imidlertid langt vanskeligere å påvise i tillegg til at det er et så politisk-ideologisk betent tema (rasisme versus likhetsfundamentalisme) at jeg velger å holde meg langt unna alle forsøk på å kvantitetere genetiske anlegg for allmenne adferdsstrategier. Forklaringene til forskjellene mange mener å kunne observere og endog måle, blir ofte begrunnet i evolusjonære resonnementer som kanskje holder vann, kanskje ikke. Uansett ønsker jeg å komme med en liten erkjennelsesteoretisk advarsel hva gjelder denne måten å tenke på.

 

Påstander av typen ”art så og så har den og den egenskapen for å kunne gjøre dette eller hint, hvilket viser hvor fantastisk evolusjonen arbeider og skaper nyttige forskjeller” er etter sin natur vanskelige eller umulige å falsifisere og følgelig (Karl Raymond Popper) heller ikke vitenskapelige. De er snarere eksempler på ”just so-stories,” og det er ikke til å komme fra at Rudyard Kipling, som skrev de opprinnelige av slagsen, var en større forfatter enn biolog. Mange evolusjonskritikere regner dem som ad hoc-feilslutninger der man ”forklarer” alle biologiske fenomener (hvorfor leoparden har flekker eller, i vår aktuelle sammenheng, nordboeres evne til god samfunnsplanlegging og målbevisst arbeide for å overleve den harde vintersesongen) som resultatet av evolusjonær seleksjon over tid av nettopp de individer innen arten hvis gener disponerte for slik adferd. Spørsmålet er vanskelig og jeg skal ikke pløye dypt her, bare minne om at også ad hoc-forklaringer kan være korrekte. Samtidig er det et faktum at å skjelne mellom genetisk betinget evolusjonær adaptering til nye adferdsmønstre og adaptering av annen natur er blant det vanskeligste man kan prøve på innen biologien, så alle konklusjoner bør være særdeles tentative. Med dette varselskiltet hevet tar vi oss over til neste hovedmetode for å klare å stå imot vintre og andre miljøpåkjenninger, den kulturelle læringen.

 

Vissheten om at det kommer en vinter som man i forkant må forberede seg på, må ha vært et avgjørende incitament for tidlige mennesker til å samle mat og brensel, skaffe husvære og klær for slik å kunne holde ut den harde tiden. Det må ha oppfordret til – krevet er kanskje et mer presist ord – utvikling av evne til samarbeid og disiplin i familien, klanen, gruppen eller folket. Man må ha lært av de eldre hvordan man skulle oppføre seg, av dem som beviselig gjennom sin blotte tilstedeværelse viste at de hadde fått det til, og en kultur med vekt på forutseenhet og planlegging, kort sagt læring, må ha vokst fram. Det sykliske naturfenomenet har vært en vesentlig kulturskapende faktor i tillegg til at det har befestet biologiske trekk som disponerer for gunstig adferd når stilt overfor slike systematiske utfordringer.

 

Vinteren, som andre prøvelser av tilnærmet samme slag, må følgelig ha vært viktig for fremveksten av en rekke kulturtrekk sentrert rundt planlegging, forutseenhet, samarbeid og ansvarlighet, kvaliteter som har virket sammen og forsterket hverandre. I dag oppfatter vi disse som typisk nordeuropeiske adferdsmønstre sammenlignet med de mer Klatremus-aktige holdningene man finner i middelhavslandene og enda mer solrike strøk. Den beskrevne ethos omtales ofte som protestantisk arbeidsmoral, og utvilsomt har religiøse vurderinger og preferanser inngått som en del av Morten Skogmus-totalkulturen; ulike kulturelle fellesmanifestasjoner vil ha strålt sammen og støttet hverandre gjensidig i utviklingen av en felles samfunnsstrategi mot vinteren (den konkrete og andre store utfordringer man best klarer å overkomme hvis man løfter i flokk). Disse kulturelle responsmønstrene vil ha vært selvforsterkende i en positiv tilbakekoblingsløkke (”feed back”) som vi i dag ser tallrike manifestasjoner på både reelt og retorisk (Arbeiderpartiets snakk om ”dugnad” og ”fellesskapsløsninger”); om tendensen nå har skutt over målet for det funksjonelt og etisk optimale, er en annen diskusjon som vi ved denne korsvei lar ligge.

 

Responsen på vinteren og lignende systematiske fellesutfordringer må altså opp gjennom menneskenes historie ha bidratt til å definere oss biologisk-genetisk så vel som kulturelt. At responsen og konsekvensene har vært der, er sikkert, for en logisk nødvendighet å regne, mens det er uklart hvordan de kvantitativt fordeler seg mellom det tillærte (kulturen) og det som er blitt en del av vår biologiske natur.

 

Ikke sjelden møter man en nærmest automatisk uvilje mot å erkjenne at menneskers genetiske ”hardwiring,” vårt genom, er påvirket slik av tidligere tiders miljøforhold, og ganske særdeles dersom man hevder at det samme foregår i dag; reaksjonen er at dette legger et slags pessimistisk slør over vyene for menneskehetens utvikling, at biologien setter noen ubehagelige grenser for ønskede forbedringer. Kanskje, jeg kan jo skjønne resonnementet, men jeg velger å vrenge det, så å si, å se det på motsatt måte.

 

Det forekommer meg snarere å være en trygghet i at biologien ligger som en stabil kjøl under ulike spenstige kulturfremstøt (les: politiske initiativer) i den ene eller andre retning, at man slik er sikret at ideologisk brushoderi ikke skal skape alt for mye galskap i annet enn det helt korte perspektivet. At menneskenes biologiske muligheter og begrensninger er omtrent de samme i dag som for tusen år siden, er meg en kilde til optimisme snarere enn pessimisme når jeg erfarer de forskjellige samfunnsendringene som utspiller seg rundt meg. Det skjer mye rart – som det også har skjedd underlige ting før, la oss ikke idyllisere fortiden – men det er stort sett overfladisk. Så lenge vi har biologien med på laget, kan skuta bestandig komme på rett kjøl igjen.

 

Man kan alltid finne sitater fra antikken som støtter den litt trauste ro og uforstyrrelighet (egenskaper hørende inn under romersk ”gravitas”) i møtet med hugskottene fra overivrige politikere, og jeg velger å tenke på følgende latinske visdom i sammenhengen: ”Naturam expellas furca, tamen usque recurret,” hvilket i oversettelse betyr at ”selv om man jager naturen vekk med høygaffel, så vender den alltid tilbake.” Noen ganger er det biologene som sitter med den dypeste samfunnsinnsikten.

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også