Kommentar

Logikk er et vanskelig fag, både teoretisk og praktisk. Selvsagt er det ikke nødvendig å formelt skolere seg ”uti det logiske” for å vurdere samtidens politikk; alminnelig godt vett rekker lengre enn den lengste seminarrekke, i særdeleshet når parret med erfaring og en solid etisk kjøl. Men enkelte ganger kan det være til hjelp å tenke kjølig gjennom sammenhengene mellom virkelighetens og forhåpningenes verdener og å sette ord på det man observerer og hører, enten det nå fortoner seg som rett eller galt, ikke minst hva gjelder spørsmål om etnisitet, innvandring, krig og fred ”and all that jazz”.

En skarp, prinsipiell dichotomi (todeling) som så vel politikere som andre ofte forholder seg til på en omtrentlig måte, er skillet mellom det deskriptive og det normative, mellom hvordan ting ER og hvordan de BURDE være. I blant kan eksempelvis lovgivning og rettspleie vakle mellom de to posisjonene, slik noen av oss minnes fra blant annet statsråd Inger Loise Valles tid i justisdepartementet på 1970-tallet, men også de som sitter øverst i den politiske næringskjeden nå, behersker denne tvetydighetens kunst: Hva betyr det for eksempel når Jonas Gahr Støre (eller Norge, når han taler på våre alles vegne) sier at noe er uakseptabelt (kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap eller hva det nå måtte være)? Han har sendt en lyd ut i universum, jeg hører det, men skal utsagnet også følges opp med handling? Og hvis ikke, hvor mye er da ikke-aksepteringen egentlig verdt? Er rent munnsvær av det gode eller av det onde når det praktiseres av dem som har makt?

Men det var to andre og klarere feilslutninger jeg hadde tenkt å si noe om i dag, tenkemåter som begge berører sammenhengen mellom det ønskelige og det virkelige, men på diametralt motsatt vis: Den naturalistiske og den moralistiske feilslutning.

Førstnevnte er kjent fra mange historiske sammenhenger og er i vår tid, delvis med rette, uthengt som både ukorrekt og umoralsk. For riktig lenge siden argumenterte man for slaveriet som en naturlig samfunnsordning ut fra at slaver alltid hadde funnets. Det var en del av naturens orden at noen skulle være slaver mens andre var herrer; begge grupper hadde sine naturgitte (for ikke å si gudegitte) plasser i livshierarkiet, og slike rangordninger skulle man ikke tukle med. Argumentet var tradisjonelt og nærmest aristotelisk: Alt og alle har sin naturlige plass dit man søker tilbake om likevekten av en eller annen grunn forrykkes, og denne plassen er den best tenkelige i det store bildet.

Ofte finner man i overdreven tro på naturens iboende godhet elementer av den naturalistiske feilslutning. Ikke minst i medisinske (jeg burde nok si kvasimedisinske, for det er det de er) sammenhenger hører man argumenter av typen ”A er mer naturlig enn B, derfor er A bedre enn B”. Til dette kan man stille følgende spørsmål som setter argumentasjonen i et passende relieff: Hva er mer naturlig enn malaria og tuberkulose? Jeg kunne også regne opp et antall ytterst potente miljøgifter som alle er 100% naturlige, men minst like farlige for det. Å sette likhetstegn mellom naturlig og godt er altså ikke bare tøvete, det er direkte feilaktig. Mennesket har ved hjelp av sitt intellekt kunnet endre naturen rundt seg og gjort den mer menneskevennlig, og har derved gitt seg selv et lengre liv med mer fritid og mindre sykdom og smerte.

Den moralistiske feilslutningen er på mange måter speilbildet av den naturalistiske. Mens i den politiske verden særlig konservative har hatt lettest for å falle i den sistnevnte logiske fallgropen, er det liberalerne og sosialistene som lettest lar seg forlede til å tro at slik de mener verden BURDE være, slik ER den også, for det er nettopp dette som er kjernen i denne typen logisk feil. Man har et sett rettferdighetsbetraktninger om verden, oppfatninger om hvordan ting burde være, en følelse (det er nettopp ordet) av hva som ville være etisk riktig, og så lar man ønsketenkningen styre intellektet til å slutte at, ja, da er det faktisk slik.

Eksemplene er legio, og de som ønsker å tenke halvannet år tilbake i tiden til stormen rundt programserien ”Hjernevask”, vil finne poenget illustrert på en særdeles klar måte. Det er bare trist at ”likeverd” (i betydningen ”med lik verdighet”, for lik nytteverdi er det ikke snakk om), et etter sin natur normativt og etisk begrep, i praksis ofte forveksles med ”likhet” som er deskriptivt, en beskrivelse av observert virkelighet. For det er helt enkelt ikke sant at ”meget er forskjellig, men det er utenpå”, som det heter i barnesangen. Meget er forskjellig også inni, enten man liker det eller ikke, i sammenligninger mellom individer, mellom kjønnene, og til og med det aller mest tabubelagte, mellom etniske grupper. Å finne ut hvor mye og hvor mange av forskjellene som er genetisk betinget, er en ytterst vanskelig oppgave. Men å nekte for at forskjellene finnes, er intellektuelt uredelig, og uærlighet er et dårlig utgangspunkt for erkjennelse.

Går der absolutt ingen kanaler fra ER til BØR og fra BØR til ER? For å ta det siste spørsmålet først, så er svaret stort sett et klart nei. Man kan ikke lære en ku å danse ballett uansett hvor mye man trener den, og den blir neppe lykkeligere av å fylle livet med hensiktsløs streben etter det uoppnåelige, heller. Genetikken setter grenser. Skal man overskride disse, så må man tilgripe den type nettopp grensesprengende genetisk manipulasjon som nå blir mer og mer vanlig innen vekstdyrkning og husdyrhold, men som man har kviet seg for å forsøke på vår egen art, etter mitt syn av svært gode grunner. De etiske problemene omkring en slik tilnærming er betydelige, men utenfor mitt anliggende her.

Verdien og berettigelsen av slutninger fra ER til BØR er langt vanskeligere å vurdere prinsipielt. Noe er som det er i kraft av å være biologisk forutbestemt, eller i alle fall fordelaktig, mens annet kun reflekterer kulturell vane. Sondringen mellom de to er vanskelig og blir ikke lettere av at også kulturen har sine genetiske komponenter, men er avgjørende viktig om man sikter mot en forandring av status quo. Å gå ut fra at alt av menneskelig adferd er genetisk determinert, er åpenbart feil; jeg kjenner heller ingen biologer verd sitt salt som hevder slike synspunkter. Intelligens gir fleksibilitet og større og større mulighet for kulturelle avsteg fra tradisjonelle biologiske roller; slik skapes ny og spennende diversitet.

Men å tro at mennesket er uendelig fleksibelt, at alt er kulturelt, er like åpenbart feil. Biologiske begrensninger finnes, kognitive begrensninger finnes. Å late som noe annet skaper bare ulykke, både på kort og lang sikt.

Les også

-
-
-
-
-
-