Kommentar

Ting kan henge sammen på de underligste måter. Idéen til denne artikkelen fikk jeg da jeg på nettet for noen uker siden leste Human-Etisk Forbunds leder, Brun-Pedersen, okke seg over at samarbeidserklæringen mellom de fire borgerlige partiene etter stortingsvalget også inneholdt et punkt der Krf hadde fått gjennomslag for mer kristendomsundervisning i skolen. ”Hvorfor ikke tvangsdøpe alle norske barn først som sist?” lød det beske tittelspørsmålet i Dagbladet, med underoverskriften ”Human-Etisk Forbund raser mot at kristendom nå skal prioriteres mer enn andre religioner på skolen.”

Nå er jo verbkonstruksjonen ”raser mot” blitt nærmest standard i avisene som synonym for ”er uenig i (eller med),” men likevel måtte jeg humre over det typiske ved oppslaget, over at Dagbladets kristendomsfiendtlige reflekser ennå var i stand til å slå inn så raskt og med slik styrke. At språket var ubehjelpelig, gjorde heller ikke noe i akkurat dette tilfellet. Samtidig vokste, bak den stille gleden over å vite at det er mange år siden sist jeg kastet bort penger på dette presseorganet, erkjennelsen av noe annet frem: Ikke bare er forholdet mellom individuell frihet og samfunnsmessig fellesskapsfølelse forskjellig hos kulturradikalere og konservative, men også oppfatningen av den kollektive hukommelsens betydning over generasjonsgrensene ser ut til å være det. Noen tanker om disse spørsmålene er det jeg gjerne vil dele med dere.

De ulike typene samfunnsingeniører, altså de ”busybodies” som aldri gir opp prosjektet med å forbedre menneskene og deres adferd, arbeider ofte ut fra et uuttalt premiss om at mennesket egentlig er godt innerst inne eller i alle fall kan bli det. Man ser for seg at Gamle Adams til synes evige feil skal kunne utbedres – kanskje endatil forebygges for slikt er alltid bedre enn helbredelse, som kjent, slik Aps helseministre gjerne bruker å innse omtrent ved utnevnelsestidspunktet – ved å endre menneskenes tendenser eller, om ikke dette lykkes, ved i det minste å styrke deres impulskontroll.

For å klare dette karstykket må man komme seg tidlig opp om morran. I denne  sammenhengen betyr det at man må ta fatt før mennesket har etablert de skadelige vanene som har forårsaket så mye ulykke gjennom hele vår kjente historie: Man må begynne med begynnelsen, med de helt små barna. Da er nemlig mulighetene ubegrensede, mener noen, for menneskesinnet er ved så ung alder i følge de samme lignelsesmessig å oppfatte som en ubeskrevet tavle, en ”tabula rasa” man gjennom fortreffelig pedagogikk kan fylle med alt som skal til for å sikre at de søte små utvikler seg til fortreffelige samfunnsbrikker. Det er verdt å merke seg at denne forestillingen slett ikke er av ny dato, så jeg skal ikke være lettvint og fremstille den som noen marxistisk oppfinnelse selv om nettopp sosialistene i særlig grad har trykket den til sitt bryst; man finner tabula rasa-tenkningen allerede i Aristoteles’ skrifter for siden å videreutvikles hos blant annet den religiøse Thomas Aquinas på 1200-tallet og enda senere hos de mer fritenkende filosofene Locke på 1600- og Rousseau på 1700-tallet.

Er virkelig det lille barnet uendelig formbart, er dets sinn en ubeskrevet tavle som kan gis det innhold man vil? Sagt på en annen måte: Er barnet uten hukommelse, uten allerede eksisterende mentale føringer som påvirker dets videre utvikling, og som således setter begrensninger for den mentale (og i noen grad fysiske) plastisiteten tabula rasa-fundamentalistene er talsmenn for?

Delvis (men heller ikke mer!) er dette selvsagt det gamle spørsmålet om arv eller miljø som dukker opp igjen i ny forpakning, diskusjonen om ”nature versus nurture,” så la meg umiddelbart avlive en stråmann som har en stygg tendens til å forstyrre i slike sammenhenger: Jeg mener IKKE og vil IKKE argumentere for at miljøet (foreldre, skole, samfunn for øvrig) er UVIKTIG for hvordan det lille barnet utvikler seg (selv for en sterkt arvelig preget egenskap som intelligens er miljøet betydningsfullt, tenk bare på hva som skjer om et individ kronisk underernæres mens hjernen er under utvikling), men jeg vil med styrke påpeke at disse faktorene ikke alene er avgjørende. For mange egenskapers vedkommende er omgivelsesfaktorer ikke engang de viktigste determinantene for utviklingen, selv om de spiller med: Hva nesten alle våre mer eller mindre gode egenskaper angår er vi et produkt av samspill mellom både arv og miljø, ikke utelukkende det ene eller det andre. Det er mulig at man innen visse akademiske kretser fremdeles finner de som tror at miljøet er alt og biologien intet hva evne til å bestemme menneskelig adferd angår (et visst hjernevaskprogram fra noen år tilbake kunne tyde på det), men synspunktet er så outrert og åpenbart feilaktig at jeg ikke orker å bruke tid på det.

Mennesket er dessuten både et enkeltindivid og et gruppevesen, og nå kommer vi inn på vanskeligere ting. Svarende til disse to rollene eller perspektivene er vi i besittelse av to typer hukommelse (jeg bruker ordet i en litt uvanlig betydning som vil fremgå), den individuelle og den kollektive. Begge beror på arv, den individuelle, genetiske arvemassen hos det nye individet og den mer sammensatte biologiske så vel som historiske arven som finnes i omgivelsene (familien, gruppen, nasjonen, kulturen) barnet vokser opp i. Hukommelsen er altså fra begynnelsen tilnærmet rent biologisk betinget på individnivå (det genetiske arvestoffet), men betinget i en blanding av genetisk og miljømessig arv (i den sistnevnte komponenten inngår gruppens innlærte adferds- og handlingsmønstre) når fokus legges på individet som medlem av et større fellesskap.

Jeg vil bruke noen ord på å forsvare min terminologi her, altså betegnelsen av det fysiske arvematerialet som bærer av hukommelse eller som medium for hukommelsen, for vårt genom (=vår samlede arvemasse i cellekjernene) bidrar vesentlig til å befeste og videreføre reaksjonsmåter fra fortid til fremtid, både innen samme livsløp og mellom generasjonene. Informasjon er nøkkelordet enten den formidles via rekkefølgen av basesekvenser i DNA eller via forbindelser mellom eller innhold i hjerneceller. Man kan ikke lære en ku å danse ballett eller et menneske å fly ved å flakse med armene samme hvor mange spesialpedagoger man setter på oppgaven, så våre artsmessige genetiske særegenheter definerer mulighetsrommet for våre handlinger og tanker på en måte som ikke er gjenstand for forhandlinger. Individforskjeller innad i samme art setter også grenser selv om mange ikke liker at det snakkes om dette faktum. Noen av forskjellene kan kompenseres for ved hjelp av sosiale eller pedagogiske tiltak av ulike slag, men prisen for disse kan fort bli høy og ikke sjelden er tiltaket fåfengt allerede i utgangspunktet. En edruelig innstilling til hva som er mulig og ikke mulig er åpenbart av verdi før man gyver løs på enkeltmenneskers ”utfordringer.”

Den kollektive hukommelse som et barn får del i når det fødes inn i en viss familie i en bestemt kultur, er enda mer interessant og inneholder som alt anført biologiske så vel som åndelige (jeg innrømmer gjerne at det gir en viss indre glede å bruke et slikt gammelmodig ord…) komponenter i et alt annet enn fyllestgjørende forstått blandingsforhold. Vi kan spissformulere det til å si at denne hukommelsen består av både genetikk og kultur, og at disse to komponentene påvirker hverandre. Den kvantitative størrelsen av de enkelte bidragene forblir derimot uavklart. Spesielt er genetikkens påvirkning av kulturen på gruppenivå (vi snakker her om etniske grupper eller raser) et så pass betent diskusjonsfelt at jeg helt enkelt lar det ligge med unntak av én enkel påpekning: Det kan umulig være så at ikke integralet av individuelle genetiske profiler i en populasjonsgruppe har en effekt på hva gruppen holder på med og hvordan; dette gjelder enten folk liker erkjennelsen eller ikke. Eksistensen av slike sammenhenger har siden nazistenes herjinger under siste krig vært underlagt den strengeste av alle tabukontroller, men før eller siden vil også disse sidene ved menneskelig variasjonsbredde måtte underlegges normal vitenskapelig granskning. Man har ikke godt av å leve med evig fortielse.

La meg heller vende tilbake til utgangspunktet, altså kristendommen som del av vår felles hukommelse og kultur, og hvorvidt vi derfor har grunnlag for å særbehandle dette trossystemet sammenlignet med andre ideologier, filosofier og religioner. Her er det åpenbart at Brun-Pedersen med meningsfeller og jeg skiller lag og kommer til forskjellige konklusjoner.

La meg si det sterkt og klart: Å likebehandle kristendommen og de andre i undervisningen av norske barn ville være direkte feil, for da behandler man likt det som er ulikt hvilket aldri har vært et godt logisk prinsipp. Én ting er de objektive skilnadene av både etisk og annen natur mellom kristendommen og andre religioner – islam er det mest nærliggende sammenligningsobjektet gitt den kvantitative fordelingen av religionstilhørighet i Norge i dag – som jeg er viss på finnes, men det viktigste er at man da ville se bort fra den kulturskapende rollen kristendommen har hatt i landet vårt gjennom hundrevis av år. En slik kollektiv arv og hukommelse kan man ikke brått slenge på dynga uten at det får alvorlige, og sannsynligvis uønskede, konsekvenser. Vi ser allerede uheldige eksempler på dette, altså på avkristningen av folket og den derav følgende normoppløsningen i samfunnet. Man trenger så absolutt ikke være troende for å erkjenne fenomenet.

Det er utvilsomt at det har foregått en omfattende sekularisering av vårt land etter siste verdenskrig; jeg er på sett og vis selv et produkt av denne prosessen. Det ville være løgnaktig å fremstille dagens Norge som om det fremdeles er et tydelig kristent samfunn. Men like urimelig og uetterrettelig vil det være å late som om kristendommens kulturelle og etiske innflytelse på vår tenkning og adferd brått er forsvunnet; gjør man det, så øver man vold mot de historiske realiteter som har skapt oss.

Å legge en ekstra K til REL-faget som en del av samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene representerte derfor en ytterst betimelig realitetsorientering av undervisningen i religiøse og nærliggende fag i skolen. Det eneste forargerlige ved endringen, slik jeg ser det og om jeg får anlegge et aldri så lite humoristisk perspektiv, er at akronymet nå blir enda lengre enn det var, en sjuke som ser ut til å prege samtidens navnepraksis.

Sannheten er selvfølgelig at den pågående og villete avkristningen av Norge, en prosess som har pågått i mange tiår nå og med sosialistene som viktigste pådrivere, fikk et tilbakeslag i og med venstresidens valgnederlag i høst. Kristelig folkeparti, som stort sett har vist en enestående og ikke spesielt ærerik evne til å absorbere nederlag på nederlag på det som iallfall inntil nylig fremstod som partiets kjerneområder, været derigjennom bittelitt vårluft midt på høsten og klarte å organisere en liten seier i og med de borgerlige partienes avtale seg imellom.

Om den nyinnsatte K-en blir mer enn en ”bump in the road” i sekulariseringsprosessen, gjenstår å se. Folket kan nekte å bli med på avkristningen, som etter min oppfatning vel så mye har foregått i kirkens regi som utenfor den, eller det kan akseptere den. Uansett hverken kan man eller har man rett til å viske ut fra folkets kollektive hukommelse at vi i tusen år har vært en kristen nasjon. Da må man ikke late som om alle trosretninger skal starte på likt, fra det samme nullpunkt, når vi oppdrar de unge. Historien forplikter.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også