Kommentar

«Født slik eller blitt slik»-debattene har ennå mange runder å gå i vårt samfunn før en noe så nær edruelig oppfatning av balansen mellom arv og miljø utkrystalliseres som dominerende fellesforståelse. Hos oss med stor tro på genetikkens og biologiens betydning for menneskelig adferd på mange områder – jeg ber om å bli trodd på at det faktisk ikke er vi som er ekstremistene – finnes ingen tvil om at svært mye i menneskelivet likevel bestemmes ved ulike former for kulturell kondisjonering. Man er ikke genetisk bestemt til å stemme FrP eller være medlem av Den norske kirke eller Natur og ungdom; slikt reflekterer i all hovedsak påvirkning fra familie og samfunnsklimaet som dominerte under oppveksten. Bare sjelden trer enkeltmennesker ut av sitt meningsmiljø og enda sjeldnere treffer man på individer som har brutt radikalt med tidsånden. Noen ganger går det de sistnevnte bra, men ofte blir resultatet motsatt; disse er uansett ikke mitt hovedanliggende her og nå.

Nye individer som fødes inn i en nasjon, en klasse og et miljø presenterer for omgivelsene et jomfruelig sinn urørt av erfaringer; de er ennå å anse som en ubeskrevet tavle, en tabula rasa. Denne må på et eller annet vis fylles opp før de nye menneskene kan gi sitt besyv med i samfunnet enten meningene da stemmer overens med gjengse oppfatninger eller uttrykker avvik på den ene eller andre måten. Hvilket innhold skal man strebe etter, hva er det for holdninger og meninger man skal forsøke å bibringe de unge? Hvordan gjøres dette og hvordan bør det gjøres? Har samfunnets valg i så måte endret seg over tid? Hvor bevisste er vi på den samfunnsmessige påvirkningen som foregår, og skiller den norske måten å påvirke eller oppdra seg på vesentlig fra det man finner i andre land og samfunn?

Går vi noen tiår tilbake i tid, så var hovedidéen bak den karaktermessige utdanningen av barn og unge at de skulle bli to ting: gode nordmenn og «gagns menneske» som man uttrykte det i formålsparagrafen for folkeskolen. Den første delen innebar en solid og omfattende indoktrinering hvis man med dette mener at man aktivt prøvde å få barna til å bli glade i eget land og stolte av dets natur, historie og særtrekk innen familien av nasjoner. Den andre delen var av mer allmenn karakter, etter min mening ikke vesentlig annerledes enn det man opplevde som barn i alle europeiske land jeg kjenner. Barna ble innprentet gode verdier både generelt og hva mer konkrete, handlingsorienterte tilrettevisninger angår: hjelpe svake, ikke lyve, være modige og rettferdige og tusen andre ting som hører med for å gjøre ubeskrevne blad til ordentlige, ansvarsbevisste samfunnsborgere.

tabula-rasa
Unge mennesker må, som tomme tavler, gis et vettugt innhold før de kan bli sant meningsfulle. Dette er en nasjonal mer enn en statlig oppgave.

Hvem stod og står for opplæringen? Her er det stor forskjell mellom før og nå i og med at mange barn da ikke gikk i barnehage. Ansvaret for å innprente gode verdier i de små falt dengang i langt større grad på familien, ganske særlig på mor som oftest hadde det største praktiske ansvaret for oppdragelsen. Besteforeldre, ganske særlig farmor eller mormor avhengig av den enkelte families situasjon, trådde også til og bidro vesentlig mer enn tilfellet er nå i et storsamfunn som gjennom sitt nesten totaldekkende barnehagevesen tar langt større og tidligere oppdragelsesansvar. Barna får derved allerede fra begynnelsen av innprentet stort sett samme verdigrunnlag fra autoriserte barnehagetanter samt førskole- og grunnskolelærere før ungdomskolen og senere den høyere utdannelsen tar over stafettpinnen for å smi de nye i sitt eget bilde hva oppfatninger og grunnsyn angår.

Man støter i Norge ofte på en søtladent naiv oppfatning om at vi har få eller ingen fordommer, at man gjennom skoleverket, mediene og ellers fremlegger et objektivt bilde av virkeligheten hvoretter enkeltmenneskene selv kan velge ut fra eget syn på hvordan verden henger sammen. Selv har jeg mangen en gang hatt anledning til å høre nordmenn sammenligne seg med østeuropeere som vokste opp under kommunismens tidsalder, altså før muren i Tyskland og partiet i Russland falt sammen under egen tyngde for et drygt kvart århundre siden. Var det ikke rart plutselig å få tilgang til objektive nyheter, kan mine landsmenn få seg til å spørre, var det ikke underlig med ett å få høre også avvikende meninger luftet i samfunnsdebatten?

Jeg blir lett beklemt, til og med litt trist, i slike situasjoner, ikke minst fordi spørsmålene/påstandene vitner om en like sterk som primitiv overtro på den egne evnen til å se i fugleperspektiv samtidig som andre påstås å være indoktrinert; nordmenn er besynderlig dyktige til å detektere selv små splinter i nestens øye. Bildet er i virkeligheten langt mindre klart enn NRK-versjonen vil ha det til: I eksempelvis gamle Sovjetunionen for ikke å snakke om de sentraleuropeiske landene som var påtvunget statskommunisme, fantes en rotfestet skepsis, endog mistro til alt man hørte om politikk og samfunnsliv fra «det offentliges» side. Man visste at de løy, maktmenneskene der oppe, så derfor unnlot man å ta inn over seg det de sa selv når de faktisk snakket sant. Mangen sovjetborger ble forbauset da de ved selvsyn etter murens fall fikk erfare at arbeidsløshet og sosial elendighet fantes i rik monn også i vesten; de hadde tatt alle hjemlige påstander om slikt i tidligere tider for propaganda uten sann informasjonsverdi.

I Skandinavia, derimot, også i Norge, har man stort sett trodd på det man er blitt fortalt enten det er kommet gjennom skolen, avisene eller de mer eller mindre statsavhengige etermediene. Det blir i denne sammenheng bent frem kostelig når man på NRK hører kritiske røster fremheve at mediene i eksempelvis Hviterussland er upålitelige fordi de er statskontrollerte. Javisst, føler man seg fristet til å kommentere, visst er det all grunn til å ta vurderinger «made in Minsk» med store klyper salt, men finnes det ikke mer nærstående informasjonskanaler, kanskje til og med den norske statskanalen selv, som har remmer av akkurat samme hud? Tanken ser aldri ut til å slå de norske journalistene, overbeviste som de er om egen habilitet i alle de saker. Og den som innbiller seg at alle meninger og holdninger lengre nede og ute i samfunnet omfattes med samme prinsipielle velvilje og erbødighet i Norge, han eller hun kan umulig ha sittet på foreldremøte i et norsk klasserom og hørt representantene for pedagoglauget fortelle for all verden «hvordan vi skal ha det sammen». Fellesmeningen smøres ut etter kjent mal med tykke og sikre strøk. Eventuell opposisjon fører intet godt med seg for hverken barn eller foreldre.

Lar det seg overhodet gjøre å anlegge ørneperspektiv over egen virkelighet enten man er voksen og erfaren eller, enda mer usannsynlig, om man befinner seg i en tidligere, formativ fase av livet? Nei, prinsipielt er slikt ikke mulig, og det lar seg ikke engang gjøre i praksis. Denne innsikten skal ikke tolkes som støtte til ekstremrelativisme, troen på at alt er tolkbart og kan vris og vrenges etter ønske, men total objektivitet er et urealistisk mål. Oppfatningen som vokste frem ut på 1970-tallet at elever skulle læres å bli kritiske til alt, var like tøvete som den øvrige postmodernistiske relativismen. Først må et etisk og erkjennelsesmessig rammeverk etableres, deretter kan man legge på konsekvensene av egen erfaring og tenkning slik at synspunkter og meninger blir individuelle, endog personspesifikke. Totalrelativitet blir aldri annet enn teoretisk så vel som praktisk kaos, et menneskesinn hærtatt av brownske bevegelser. Vi kan ikke være helt ut objektive, men vi trenger heller ikke hengi oss til en «hver mann sin virkelighet»-forestilling om tilværelsen.

Siden jeg vet at mange av document.nos lesere er sterkt negative til NRK og avisene («oppløs NRK og kutt pressestøtten!»), så vil jeg til slutt si noen ord om hvordan nettopp disse medieorganene fungerer i samfunnet. Ikke minst vil jeg be folk tenke over hvorvidt motviljen mot dem er prinsipiell eller bare skyldes misnøye med hvordan de faktisk fungerer i det moderne Norge.

For meg er det nemlig sistnevnte som gjelder; jeg vil med andre ord gjerne beholde NRK (eller noe tilsvarende) til tross for dyp misnøye med institusjonens nåværende politiske slagside. Å tro at et fullstendig frislepp av alskens mediemuligheter uten tilførsel av statlige midler og retningslinjer ville bety et viktig «fall framåt,» er med respekt å melde det reneste tøv. En medieverden bestående overveiende av reality-tv og annet brød og sirkus er intet jeg ville satt pris på, det ville representere enda en utvikling til noe verre. Vulgærkapitalisme og den sterkestes rett er bedre som teoretiske idéer enn oppskrift på gode samfunn, noe som også er sett ved utprøving i ulike land til ulike tider.

Vi må ikke helle barnet ut med badevannet. Med det mener jeg at folk på høyresiden av politikken ikke må ergre seg så grønne over NRKs og andres overtramp at vi gjør ubotelig skade på rikskringkastingen i frustrasjon over alt hovmodet de der legger for dagen. Sneversyn er ikke irreversibelt, hverken i praksis eller i teorien, det er ingen tvangstrøye som man, ei heller godt innkjørte journalister, ikke kan komme seg ut av. Institusjoner som radio og TV, avisene og skolen er allerede erobret innenfra én gang, da sosialistene gjorde det følgende Gramscis råd. Nå er det opp til oss å gjenerobre dem.

For å skape en nasjon og styrke samholdskreftene i samfunnet behøves mer enn et alle-mot-alle system der man ikke anerkjenner gruppelikhetene menneskene imellom. Skoler, kirker, aviser og en uendelighet av fora inklusive papir- og etermedier kan bidra i sammenhengen. Vi trenger dem for å styrke Norge, for å hindre at landet rives i filler. Tross alt er det så at forestillingen om sentrifugalkrefter beror på en misforståelse av fysikkens lover, mens det er sentripetalkreftene som står for den virkelige påvirkningen.

Les også

Tillit -
Bedre eller verre? -
De hodeløse -
Gruppetenkning? -
Ekkokammer? -
Skalering og usikkerhet -
Viljen til å forstå -

Les også