Kommentar

Begrepet «omvendt sigarkasseformet» er ikke suget av eget bryst, jeg lærte det for mange år siden av en innimellom ganske så bitsk professor i øyesykdommer som brukte det når vi, studentene, ble alt for tøvete i beskrivelsene av hva vi så ved oftalmoskopisk undersøkelse av netthinnen. «Ja, ja,» kunne han si på sitt særpregete vis, «jeg hører at De beskriver funnene som omvendt sigarkasseformet, men si meg nå hva De egentlig ser!» Vi forstod ikke alltid helt hva kritikken bestod i og definitivt ikke hva vi skulle se der inne – man må typisk kunne noe for å persipere meningsfullt, det er vanskelig å se hvis man ikke forstår – men formuleringen var morsom og spirituell så det holdt. Ved å fokusere på vår manglende evne til å se, tolke og forstå boret den seg fast i minnet.

Et nøkkelord i professorens standardkommentar var egentlig. Ordet mer enn antyder at virkeligheten har ulike dybder svarende til erkjennelsesgrader. Man hører det samme i et utall av også trivielle sammenhenger: Fotballeksperter, for eksempel, strever for å forklare oss TV-tittere hva de ser bak resultatene som de kaller det, hva de har skjønt om hvordan spillet i en gitt kamp egentlig forløp; sluttstillingen alene gir ikke nok informasjon. Generelt gjelder at man ikke uten videre kan stole på ukyndige i slike sammenhenger, det finnes en virkelighet bak den kunnskapsløse observatørens førsteinntrykk som er avgjørende for å forstå det som skjer, og som man på en eller annen måte må få tilgang til.

Samtidig inneholder spørsmålet «hva ser De egentlig?» en oppfordring til observatorisk enkelhet og presisjon og, ikke minst, at beskrivelsen skal holdes fri for unødige utlegninger og forsiringer; et objekt som er omvendt sigarkasseformet, kan utseendemessig umulig avvike vesentlig fra et som bare er sigarkasseformet, iallfall slik jeg kjenner kasser og eskers form, og da er det best å bruke det enkleste ordet. Man oppfordres videre til å meddele alle viktige sider ved synsinntrykkene, men helst ikke de tallrike uviktige, hvilket som alt antydet krever mer enn et minimum av samtidig forståelse. Man formidler både fakta og vurderinger, ideelt sett separat, men langt oftere i fusjonert form. I sannhet: Det er alt annet enn problemfritt å beskrive virkeligheten enten fokus er på bunnen av et øye eller, som vi nå går over til, samfunnet rundt oss.

For det er selvsagt sistnevnte som har mest allmenn interesse. Mange opplever til stadighet at den virkeligheten vi kjenner gjennom egen erfaring, slett ikke er den som formidles av media, og dette gjelder rådata så vel som de prosesserte vurderingene vi serveres som sannhet. Upassende fakta velges bort eller nedtones mens man koker både suppe og grøt på hendelser som passer inn i det aksepterte verdensbildet. Eksemplene er legio både hva område og alvorsgrad angår; de som vil kan selv trekke frem for sitt indre blikk slikt de har funnet spesielt enerverende eller latterlig. Jeg velger å minne om at den rådende konsensus nå forlanger av veltilpassede og velmenende borgere at vi skal anse menns giftermål med menn og kvinners ditto med kvinner som like naturlig som tilsvarende forening på tvers av kjønnsgrensene, og at vi følgelig heller ikke skal heve på øyenbrynene om noen barn har to mødre mens andre har to fedre. Sosial nytenkning trumfer biologiske regler og borgerne forventes å akseptere dette uten å mukke. I det hele tatt inneholder samtidens genusgalskap så mange fantastiske eksempler på tøv satt i system og offentlig godkjentstemplet at man knapt klarer å svelge unna klumpen i halsen. En god port inn i dette omvendt sigarkasseformede landet er den svenske matematikeren Tanja Bergkvists blogg. Hun er av dem som ennå har vettet i behold hva disse spørsmålene angår.

I årevis trodde jeg at vår kristne kirke først og fremst skulle fungere som en møteplass for mennesker som arbeidet med og reflekterte over sitt forhold til tilværelsens transcendente dimensjon, men i denne oppfatningen er jeg åpenbart på kollisjonskurs med kirkens nåværende ledelse. Disse sikter først og fremst mot å etterstrebe gode gjerninger ved hjelp av tidsaktuell etikk med aktiv håndhevelse av menneskerettighetene og demokratisk drift av institusjonen, later det til; rollen som gudshus ser ut til å være sekundær. Makteliten blant Peters norske etterfølgere fremholder i dag som rett kristendom noe annet enn det som gjaldt for bare få tiår siden – dette gjelder kvantitativt så vel som kvalitativt – og den prest som mukker, får vite hva som gjelder om karrieren skal ivaretas.

Det finnes hundrevis av ytterligere slike eksempler på at det norske samfunnet er snudd opp ned hva verdispørsmål angår. Hos noen fremkaller slikt minnet om at «i bakvendtland der kan alt gå an,» mens andre vil oppleve litterære primærassosiasjoner til Sigbjørn Obstfelder: «Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt….» Få evner som dagens prester å skape en følelse av fremmedgjøring blant dem som ikke er like tidsriktige.

La meg ta et annet og mindre kjent eksempel på hvordan fakta og «fakta» kjemper om plassen i godtfolks bevissthet alt avhengig av hva mediene formidler. Her om dagen hørte jeg et innslag på NRK Alltid nyheter om økende plager med ungdomsgjenger på Oslo S. Vektere blir truet og utsettes for vold fra ungdommer helt ned i 14-årsalderen som samles der nede, fortalte man. Kan jeg stole på at virkeligheten ble presist beskrevet eller er det grunn til å tro at man filtrerte nyhetsinnslaget – en papirversjon av det finner du her – på en eller annen måte? Hva ble ikke sagt i NRK-reportasjen?

Jeg iler til med å medgi at jeg ikke har noen spesiell innsikt i forholdene på Oslo S – det er meget man kan være takknemlig for – men jeg har da vært der noen ganger og litt har jeg sett både der og andre steder i vår hovedstad. Spørsmålet meldte seg umiddelbart: Hvem inngår i disse ungdomsgjengene som slåss ikke bare med hverandre, men også med vektere, og som sikkert står bak ulike andre former for kriminalitet – ran og annen voldsbruk, vet dere, sånt som ikke lenger kommer i nyhetene fordi det er blitt så vanlig – mot sakesløse offer? Kan det eksempelvis være så – O, formastelige tanke! – at det i overveiende grad er ikke-etnisk norske ungdommer som i all hovedsak utfører denne kriminaliteten?

Svaret er et ubetinget og rungende «Ja,» for NRK er blant de fremste til å beskrive virkeligheten som «omvendt sigarkasseformet» i det de formodentlig mener er Den Gode Saks tjeneste. De unnlater å gi det mange med meg anser for å være relevante saksopplysninger for slik å unngå at folket trekker slutninger som kunne lede til politiske konsekvenser NRK mener er uønskede. Dette er ikke ukjent fra media også andre steder, men når det skjer i statens navn – la oss ikke være i tvil om at NRK representerer staten og har betydelige privilegier i kraft av dette, økonomiske så vel som andre – da blir det spesielt uappetittelig.

En viss fortegning av nyhetsbildet skjer hele tiden i norske journalisters regi, og det skjer bevisst. Det er en integrert del av journalisters arbeid i «det flerkulturelle Norge» og noe man tydeligvis er stolt av og mener er nyttig. For «Journalister har et ansvar for ikke å bidra til å skjerpe motsetningene mellom ulike grupper i den norske befolkningen eller nøre opp under fremmedfiendtlige holdninger,» som det heter i brosjyren utgitt av Norsk Journalistlag. På dette nettstedet ble retningslinjene i sin tid omtalt av Ole Jørgen Anfindsen og sikkert andre med, men jeg syntes det nå kunne være på sin plass å minne om saken igjen i vår aktuelle sammenheng.

Journalister som arbeider med et bestemt «virkelighetsfilter» når de skal informere borgerne, er intet ukjent fenomen i menneskenes historie, ei heller i vår egen nære fortid/samtid og del av verden. Vi har i Norge ofte foraktfullt omtalt slikt som Sovjet-journalistikk, referert til det som DDR-metoder eller, i samtiden, hoderystende sagt noe om journalisters arbeidsvilkår i Putins Russland eller Lukatsjenkos Hviterussland. Ikke sjelden påpekes det at det er statseide medier de ufrie journalistene arbeider for og får sin lønn av, men aldri har jeg her hjemme hørt nevnt at noe tilsvarende kanskje kunne gjelde også våre egne mediamenn og -kvinner som direkte eller indirekte er avhengig av det nåværende politiske regimet for sitt salt til grøten. Økonomisk og annen avhengighet er liksom noe som finnes i andre land, ikke her, får man inntrykk av; forstå slik selvinnsikt den som kan.

Er de seg bevisste at de «velger ut» de politisk hensiksmessige nyhetene for presentasjon til folket, journalistene som bestemmer hvilken virkelighet vi skal se? Vet de at bruken av et politisk korrekt filter sørger for en «urettferdig» eller endog grovt fortegnet beskrivelse av verden rundt oss, en som er minst like mye ideologibestemt som sannferdig?

Noen er utvilsomt klar over det som også Journalistlagets ovenfor kommenterte retningslinjer for god yrkespraksis vitner om. De som overhodet tenker over tematikken, synes formodentlig at de virker for Det Godes sak, at de viser ytringsansvar og bidrar til et lavere konfliktnivå og aksept av innvandrere ved ikke «å hisse folk opp.» Det hele er et underlig skue og jeg kjenner naturligvis ikke alle beveggrunner, men slik er den vennligste forklaringen jeg kan komme på som nøkkel til deres handlinger. Uansett står vi overfor et stygt tilfelle av ikke å merke egen bjelke mens man lett ser flisa i de østeuropeiske kollegenes øyne. Norsk overbevisning om at man her til lands ligger på et annet og høyere etisk nivå enn det man finner hos naboene, er ikke «smukt at se.»

I blant sies det at ytringsfrihet innebærer at man står fritt til å foreta sine egne vurderinger, men man kan ikke operere med sitt eget sett av fakta; fakta er med andre ord objektive, unndratt «jeg synes-du synes» eltingen som ellers preger menneskenes oppfatning av den omkringliggende verden. Det lyder bra og jeg er ikke uenig, men problemet ligger i at man alltid står overfor et utvalg av fakta eller data; hvilke skal man overse og hvilke skal legges vekt på? Verdinøytral iakttagelse og registrering av situasjonen rundt oss er et verdig, men uoppnåelig, mål, og svært mye «avhenger av øynene som ser.» Situasjonen hva dette angår er ikke forskjellig om man skal beskrive forholdene i en øyenbunn eller mennesker imellom i et samfunn som det norske: En professor i øyesykdommer ser noe annet enn en student, en globalist ser noe annet enn en nasjonalkonservativ og en sosialist ser noe annet enn en kapitalist. Valget av fakta det legges vekt på avslører hvilke grunnholdninger man har samtidig som holdningene formes av faktautvalget.

I dette perspektivet er det forstemmende at man ikke lever bedre opp til den nærmest samstemmige hyllesten av mangfold som er gjengs i Norge. I kampen slagord imellom fremstilles mangfold som det motsatte av enfold, og det er ikke til å undres over at førstnevnte foretrekkes når valget formuleres som det gjør. Ikke minst innen media holdes mangfold frem som et absolutt gode og utgjør hovedbegrunnelsen for blant annet den omfattende pressestøtten.

Underlig da at man ikke har konservative papirmedier igjen i Norge med unntak av en gammelkristen avis eller to, medier som står opp mot den kombinerte overmakten fra internasjonale sosialister, liberalister og andre typer globalister som nå regjerer nærmest opposisjonsfritt i Akersgatens organer så vel som holdningsmessig utover det ganske land. Da blir det ikke annen råd enn at vi og andre dissenterende og konservative røster etter evne får ta på oss jobben med å forme en motvekt mot konsensussuget fra de statsstøttede.

At det er vi som sørger for det reelle meningsmessige mangfoldet, ikke de som prater høyest om nettopp slike kvaliteter, burde være paradoksalt nok til å få en og annen gammel gud på parnasset til å trekke på smilebåndet over vinbegeret. Heller ikke hva dette angår er virkeligheten til å kjenne igjen.