Kommentar

Det rettes ikke sjelden kritikk mot høyreintellektuelle (ofte kalles de høyreradikale eller det som verre er, men disse betegnelsene vedkjenner jeg meg ikke) at de roper i et ekkokammer, at de skriver og taler for sine allerede ”frelste” meningsfeller mens ingen andre gidder å høre på dem eller ens forstår hva de ståker med. Jeg tar til meg deler av kritikken som i noen grad berettiget. Men ikke tror jeg at vi på høyresiden – om det nå er der vi er – er de eneste som sitter i vår egen lille boks eller boble og prater for de sine og bare for dem, det gjør nok de fleste med sterke meninger om samfunnsspørsmål. Hvordan forholder det seg egentlig med dette, hvilke muligheter har vi for å anlegge et ørneperspektiv, til å se tingene så høyt ovenfra at de egne meningene ikke skinner gjennom og skaper subjektivitet der målet var å gi en objektiv, tvers igjennom saklig analyse av tingenes tilstand? Dårlig, er svaret på bunnlinjen, men la oss ta for oss tematikken på en ordnet måte og se på spørsmålene i rett rekkefølge.

I vitenskapsfilosofien kalles bobler eller ekkokamre for paradigmer. Det var Thomas Kuhn som på 60-tallet i boken ”The Structure of Scientific Revolutions” begynte å snakke om paradigmeskifter og begrepet grep raskt om seg nesten som om det skulle ha foregått et … paradigmeskifte. For et paradigme er mer enn en sammenhengende vifte av oppfatninger man er enig om, begrepet refererer seg til et helt tankesett, en altomfattende forestillingsmal som utelukker alternative forklaringer på fenomener. Derfor må det en revolusjon til, som Kuhn oppfattet det, før én tankemåte kan erstattes av en annen. Typiske eksempler på vitenskapelige paradigmeskifter er da det geosentriske tankesettet ble erstattet med Copernicus’ heliosentriske teori der solen, ikke jorden, står i sentrum, evolusjonstenkningen som spredte seg etter at Darwins ”On the Origin of Species” (originaltittelen er betydelig lengre) kom ut, samt fysikken etter Einsteins relativitetsteori for hundre år siden eller enda mer etter at kvantemekanikken slo igjennom et par tiår etterpå.

Kuhns tenkning er etter mitt syn blitt omfavnet litt for hardt eller endog kritikkløst av mange som liker å tro at all vitenskapelig kunnskap før eller siden vil bli byttet ut med noe annet, nytt og bedre (og derfor trenger de ikke selv å lære eller bry seg om den, får man en mistanke om…). Dette er imidlertid ikke hans feil, og den nå 50 år gamle boken har absolutt bidratt til å åpne øynene på dem som reflekterer over hvordan det rådende mentale klima til enhver tid påvirker vitenskapelig så vel som annen erkjennelse. Dessuten ligger det en instrumentell forståelse av betydelig konsekvens i paradigmetenkningen: Den som ser alle spørsmål kun innenfor en snever erkjennelsesramme, han har heller ikke tilgang til hjelpemidler utenfor rammen. Det er ikke sikkert at alle oppgaver en snekker står overfor har form av en spiker eller et for langt bord, og følgelig er ikke alltid hamring eller saging den klokeste fremgangsmåten.

Men tilbake nå til paradigmetenkning i samfunnet, og da spesielt i det moderne Norge. Hvilke eksempler har vi på det? Fremfor alt: Er ikke norske medier oppmerksomme på problemet og vet å tenke utenfor boblen, utenfor boksen, utenfor paradigmet?

Visst er man klar over at intellektuell ensretting, endatil propaganda, finnes, skjønt da alltid identifisert andre steder, i andre land. Gang på gang hører man NRK-journalister omtale det manglende meningsmessige og mediale mangfold i, for eksempel, Hvite-Russland eller Russland selv, og de har langt på vei rett. Men når journalistene poengterer at aviser og TV-selskaper derstedes er statseide, og gjør dette på en måte som ikke etterlater minste tvil om at opplysningen er en del av argumentet om partiskhet, kunne man ikke da forvente at det ville skurre i alle fall bittelitt i egne ører? Eller når man ser ned på og latterliggjør Fox News i USA og Berlusconi-eide medier i Italia og påpeker hvor ensidige disse er i sine interesser og dekning av viktige samfunnsspørsmål, kunne man ikke innimellom løfte blikket litt og vende det innover? For vi har jo statskringkasting i Norge òg, vi har LO og andre som en viktig økonomisk kraft på eiersiden innen media, og fremfor alt har vi en veldokumentert skjevhet blant journalistene og deres lærere med venstresiden overrepresentert så til de grader. Hvorfor skulle slikt være et demokratisk problem i enkelte utland, men ikke hos oss?

Selvsagt henger ikke dette på greip, selvsagt er det et kjempeproblem for et noenlunde balansert, demokratisk ordskifte her også – ikke minst her skulle man kunne si – men det regnes ikke for dannet å påpeke den manglende konsekvensen. Det er ikke en del av den akseptable adferden innenfor boblen, det er ikke engang mulig innenfor dens intellektuelle rammer å påpeke boblens eksistens. Dette gjøres som alltid best utenfra, av outsidere eller dissidenter, du kan kalle dem hva du vil.

Documents lesere kjenner godt eksempler på det jeg her skriver om, men la meg likevel minne om noen nylige og grelle sådanne. Tenk på den mye omtalte boken om Fjordman og hvordan han, altså Jensen, ble omtalt på TV og i de store avisene. Et spørsmål fra intervjueren, en kvinnelig journalist, til biografiforfatter Simen Sætre lød som følger (jeg gjengir etter hukommelsen): ”Hvor ekstrem er han [altså Fjordman] egentlig? Er han en fascist eller en folkefiende?” Man får mental bakoversveis av de snevre forståelsesrammene et slikt spørsmål røper; det er ingen vilje der til å se hva Fjordman faktisk sier og skriver (hvorav det meste etter mitt syn er gjennomtenkt og godt, mens annet fremstår som uheldig i beste fall), ingen vilje til å se mennesket bak ordene, kun ønske om å stemple mannen på en slik måte at brikkene faller på plass i hennes eget tankeunivers. Og merk vel: Denne holdningen fra journalister i store medier er ikke utypisk, det er nettopp slik de ordlegger seg, for det er slik verden, eller boblen, ser ut for dem.

Romkvinnesaken på NRK (all ære til Nina Hjerpset-Østlie og document.no for å ha avslørt elendigheten!) var et annet pinlig eksempel: NRK-journalistene lagde en tårepersereportasje om en romkvinne i fengsel der det mer enn skinte gjennom at hun var utsatt for rasisme og urett fra det norske samfunnets side. At kvinnen var dømt for blant annet å selge sin egen datters kropp til ulike menn, unnlot man å nevne til tross for at man meget vel visste det; man ønsket ikke å forkludre flyten i historien med plagsomme fakta. Etterpå ble det fyr i det berømte helvetet, om jeg får lov å uttrykke meg så udiplomatisk, med unnskyldninger fra kringkastingssjefen og nedover. Det hadde vært en redaksjonell glipp, sa man, men var det slik det forholdt seg? Man visste jo, men man ville ikke la saksopplysninger forstyrre fortellingen av enda en versjon av ”nordmenn er intolerante og uforstående mot fattige utlendinger”-manuskriptet, det var saken. Slikt er ingen arbeidsulykke eller glipp. Det kalles å bli tatt med buksene nede, avslørt i noe man ikke skulle gjort.

Endelig hadde vi nylig også Finansavisens stort oppslåtte og grundige gjennomgang av hva ikke-vestlige innvandrere koster det norske samfunnet, hvilket ikke var småpenger. Solide navn fra SSB gikk god for utregningene som viste at velferdsstaten står i fare, også rent økonomisk, om ikke utviklingen reverseres. Hva skjedde i mediene etter at dette sprengstoffet var blitt detonert?

Det ble, som Nina fortreffelig uttrykte det, helt knepp tyst. Rett skal være rett, Dagbladet hadde i akutt fase to oppslag, ett med Fremkrittspartiets nestformann som fikk gi sin vinkling på saken og var betimelig rystet, det andre med en backbencher fra SV som i grunnen sa at han lukket ørene og ikke ville tro på slike tall. Fra NRK, VG og Aftenposten lød ”största möjliga tystnad” som det i sin tid ble bedt om fra sirkusmanesjen. Intet ble nevnt fra stortingspolitikerne som har jublet over mangfoldet som angivelig representerte både en økonomisk og en kulturell berikelse, intet ble sagt eller skrevet av de mange jouralistene og meningsprodusentene som har stått for drevet i samme retning og under samme tidsrom. Ubehagelige nyheter tas best hånd om ved at de ties ihjel, såpass vet de som styrer og steller med folkemeningen og hvordan den påvirkes.

Så står vi da ved det evige spørsmålet: Manipuleres nyheter om og vurderinger av samfunnslivet bevisst av dem som er i maktposisjon (journalister, redaktører, politikere og andre) eller skjer det ubevisst som følge av at man er blind for andre perspektiver enn de egne? Ikke vet jeg, selvfølgelig, for jeg tilhører ikke sjiktene som sitter med medial definisjonsmakt, men alt har jeg gjort meg noen tanker om saken mens jeg har sett den norske virkelighetsbeskrivelsen gjennomgå hamskifte ved flere anledninger.

Etter min mening ville det være i overkant naivt å tro at det ikke iblant lyves med vitende og vilje av dem på toppen, med andre ord at ingen elementer av bevisst propaganda finnes i mediebildet som samtidig skaper og reflekterer den norske virkeligheten. Det er ingen grunn til å tro at vi er noe annerledesland i så måte, hverken geografisk eller historisk. De som har makt, vil innimellom bruke denne til å stille seg selv i best mulig lys, også ved hjelp av bevisste perspektivitetsforskyvninger av både fortid og nåtid, med andre ord det som i dagligtale kalles løgn. Hvor utbredt det er, er ikke meg gitt å si. Men det forhold at Makta i dag har så langt flere ”informasjonsmedarbeidere” til disposisjon enn før, får meg til å mistenke at fenomenet er økende.

Stort sett tror jeg likevel at den usynlige og internaliserte sensoren er den langt viktigste og mest effektive. Det folk gjør av egen fri vilje i det de tror er det godes tjeneste, fungerer best. Da har vi med boblesynet innenfra å gjøre igjen, med den verden der hestenes gud er en spesielt gild og fin hest og der alle ”utfordringer” for folk med snekkerambisjoner er en spiker og kan behandles etter hammermetoden. For antisemittene er det alltid jødenes feil, for sosialistene er det samfunnsforholdene som skaper problemer, aldri ikke-fysiske forhold av religiøs eller kulturell natur, og for det antirasistiske establishment som har slått seg fram til makten i Norge, er det hvite nordmenns rasisme og intoleranse som skaper gnisninger mellom det nye og det gamle Norge. Alle tenker innenfor sine rammer, sin boks eller boble. Å ta innover seg helheten av alternative forklaringsmodeller, som at det eksempelvis skulle ligge viktige religiøse, kulturelle eller endog genetiske ulikheter til grunn for de motsetningene mellom folkegrupper som vi nå har begynt å merke også i vårt land, er umulig med mindre man gjennomgår et paradigmeskifte, med mindre man skifter tankemessig ham og finner seg en ny boble å se verden ut fra.

Er dette overdreven pessimisme? Gjør jeg meg til talsmann for en type relativisme der intet lenger er rett og sant, men der alt er blitt avhengig av hvem man er og hvor man står? Nei, det er bestemt ikke min mening. Noe av det gode og sanne kan vi begripe og forstå, noe er perspektivuavhengig i det minste nok til at det kan gjenkjennes fra flere ståsteder. Samtidig er bevisstheten om at perspektiver påvirker, det viktigste botemiddelet mot virkningen av dem. Er jeg selv klar over at mine grunnholdninger disponerer meg for å se bestemte hendelser på en viss måte, for eksempel at jeg vil ha liten godvilje for uttalelser som kommer fra Trine Skei Grandes eller Kristin Clemets eller Jonas Gahr Støres munn, så kan jeg prøve å veie dette inn i totalbildet jeg lager meg av de nevnte personenes politikk og troverdighet. Og så kan jeg bare håpe at denne verdens Anne Holt-er og Kristin Halvorsen-er har samme innsikt og velvilje i motsatt retning, skjønt jeg tror det ikke.

Men ingen bevissthet om egne habilitetsproblemer kan helt kompenseres for, ingen av oss kan oppnå fugleperspektivet på en verden vi selv er en del av. Det er logisk umulig og, i likhet med de fleste problemer av slik natur, heller ikke mulig i praksis. Hva kan da gjøres?

Først må man påtale at norske hovedmedier opptrer med kampanjejournalistikk ikke én gang, ikke to ganger, men ved så mange anledninger at det må oppfattes som systematisk, og forholdet må påpekes så ofte og av så mange at det til sist blir umulig å skjule seg bak fikenbladet ”glipp” eller ”beklagelig feil.” Bare gjennom slik kritikk kan større edruelighet og en riktigere selvforståelse skapes i den norske medieandedammen. Dernest, og dette er kanskje enda vanskeligere, må alternativer etableres til de eksisterende mediene. Jeg vet, det lyder ikke realistisk, men det vil tvinge seg fram; motmakt kalte man det i gamle dager. Om det ikke lykkes på avis- og tidsskriftfronten, så må det kunne gjennomføres elektronisk.

Et viktig element i en økonomisk og ideologimessig ”tvangsavrusning” av mediene ville det være om pressestøtten (både den direkte og den indirekte) så vel som kringkastingsavgiften ble kuttet. Ja, det ville gjøre vondt for de berørte, men vi er etter hvert svært mange som er leie av å betale for kunstig åndedrett til Klassekampen, Dagsavisen, Vårt land og mange andre i samme kategori. Først om avhengighetsforholdet til staten opphører, vil mistanken om ideologisk-økonomisk vridning av journalistikken falle bort. Når kvinner og menn i meningsbransjen fungerer som offentlighetens ideologiske medspillere under dekke av å være uavhengige, balanserte rapportører og tolkere av norsk virkelighet, er det uærlig. Man skal aldri undervurdere penger som meningsmessig incitament, og så kan man kalle sammenhengen hva man vil.

Bare tanken på et slikt medialt paradigmeskifte gjør meg blank i øynene og litt andpusten samtidig som det vekker Martin Luther King-assosiasjoner (”I may not get there with you, but I have seen the promised land!”). Jeg ville feiret med minst et par grove brødskiver med ekte geitost og et stort glass husholdningssaft. Det er lov å drømme, særlig om våren!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også