Sakset/Fra hofta

At historien ikke akkurat skrider frem lineært og forklarlig slik klassiske marxister har innbilt seg og prøvd å overbevise andre om, er en konklusjon mangt og mange kan bekrefte. Utviklingen går enn i hytt, enn i pine virker det som, skjener avgårde i tilsynelatende totalforakt for geometri og i hvert fall uten respekt for rette linjer eller perfekte sirkler, skjønt av og til tilbakelegges tidsstrekninger preget av mønstre man tror seg dra kjensel på. Oftest er det da likheter med kjente historiske perioder eller episoder som anes, eller det skjer i noen spektakulære tilfeller at nåtidskonturene minner om noe man har lest.

Det er i sistnevnte situasjon vi i dag befinner oss med økende interesse for (kjære journalister: Vær så snill å slutte å si «større fokus på»!) såkalte falske nyheter eller «fake news.» Oppmerksomheten om fenomenet har blusset opp både internasjonalt og her hjemme. Hva foranlediget denne brått økende interessen for slikt som mange av oss trodde var veletablert og følgelig hverken nyhet eller nyhende, og hva har ordet «sannhetsministerium» med saken å gjøre? Vi får vel ta det første først som kutymen er.

Begge de to ovenstående lenkene er til artikler som uttrykker bekymring over høyresidens løgner, ryktespredning og propaganda. Særlig utbredt var slik usaklig påvirkning etter sigende under presidentvalgkampanjen i USA nylig. Det kan være at dette er sant; jeg tror det ikke, men jeg sitter heller ikke på informasjon som slår påstanden i bakken. Det finnes mennesker på høyresiden – trolig institusjoner også – som bevisst fortegner sannheten; man kan like godt ta bladet fra munnen og si at de farer med politisk motivert løgn. Det er likevel noe utsøkt påfallende ved at omtalen av fenomenet skjøt fart akkurat nå, like etter at den liberale eliten fikk seg et ordentlig snuteslag ved at «the deplorables» vant USA-valget. Aner man kan hende noe mer enn et underliggende, etisk høyverdig, generelt ønske om at sannhet skal trumfe løgn, kan det bent frem være at vi har å gjøre med en eskalering av informasjonskrigen mellom en presset venstrefløy og en høyreside som endelig værer morgenluft?

Det skal godt gjøres ikke å merke at det klinger hult når norske medier – jeg velger å holde meg til dem i sammenhengen – presser frem krokodilletårer over at løgner påstås i pressen, for ikke å snakke om i sosiale medier. Kanskje er deres lede ektefølt dersom de begrenser klagen til «løgn fremført av mennesker som ikke vil det gode,» altså til de samme presseorganers meningsmotstandere, for overfor egne faktuelle uregelmessigheter, les: løgner, har de siden lenge lagt for dagen en særdeles tilgivende holdning. Denne gjør seg gjeldende også langt inn i NRK, så vi har slett ikke her å gjøre med systematisk slurvethet begrenset til det som før ble kalt ettermiddagsavisene, altså VG-Dagbla’ segmentet av medie-Norge. Tenk bare på forklaringene i den såkalte romkvinnesaken, som man hadde mage til å påstå skyldtes en glipp; man hadde ikke villet «komplisere saken» unnskyldte man seg, ved å fortelle elementer av historien som ikke passet med den overordnede beskrivelsen av en underprivilegert utenlandsk kvinne som var kjørt over av et fremmedfiendtlig og minst halvveis rasistisk norsk rettssystem. Vi andre kalte det enda et ubludt eksempel på statskanalens agitprop.

Det finnes en tilnærmet uendelighet av lignende saker i medienes historikk der halvsannheter og direkte løgner om enkeltpersoner eller grupperinger som ikke nyter journalistenes velvilje, er spydd ut i eteren, smurt utover avissidene eller på andre måte spilt inn i samfunnsdebatten på særdeles ikke-lødig vis. Mange mennesker er skadet gjennom virksomheten, liv er ødelagt, noen ofre har bokstavelig talt endt opp på likhuset takket være avisenes klappjakt på dem som de av en eller annen grunn – inklusive politisk uvilje – ikke liker. Så ha nå i alle fall anstendigheten til ikke å bestige altfor etisk høye hester, ærede journalister, når dere nå innleder enda en runde i «sannhetens felttog» mot de løgnaktige såkalte alt-right deltagerne i den nye internasjonale samfunnskampen. Dere har helt enkelt ingen tillitkapital eller «track record» verdt navnet å sette bak kravene til andre om medial edruelighet og sanndruelighet, dere har selv alt for mange lopper i pelsen til å bli tatt alvorlig.

Løgner er ikke bare ugreie, de er forkastelige og foraktelige enten de kommer fra høyre eller venstre. Begge deler forekommer, som sagt. Noen såkalte løgner er imidlertid mer å anse som reflekterende eller bunnende i vurderingsforskjeller; tolkningen av påstandenes sannhetsgehalt avhenger av hvilket grunnleggende politisk ståsted vurdereren har. Slike må man naturligvis leve med; i noen tilfeller er det faktisk sant at «one man’s terrorist is another man’s freedom fighter.» Og så har man endelig den tredje grupperingen som samtidig er den aller vanskeligste og verste, nemlig alle unnlatelsessyndene i samfunnsdebatten, alt det som ikke løftes frem og får oppmerksomhet. Disse er i dag alt annet enn likt fordelt mellom de to sidene (la oss kalle dem høyre og venstre selv om benevnelsene er grovt unøyaktige) i meningskampen. Hvor er pressens engasjement for dem?

Journalister flest liker svært dårlig at beskyldninger om politisk korrekthet rettes mot dem. De mener at uttrykket i seg er nok til å plassere kritikeren til høyre for grensen for legitim pressedebatt, altså i ekstremistkategorien, men så lett skal de ikke slippe unna kravet om å feie for egen dør. Ikke bare finnes en skjevhet i hvilke samfunnsspørsmål det er interesse for overhodet å løfte frem, en skjevhet det er meget rimelig å tenke seg har med journalistenes gjennomsnittlige politiske farge å gjøre, men man har til og med håndfaste retningslinjer for hvordan språket skal masseres for ikke å etterlate «uheldige» assosiasjoner hos lesere, lyttere og seere. Sverige er som vanlig verst, men Norge ligger sannelig ikke langt etter. Når avisene bevisst avstår fra å bruke klar tale om tydelige årsakssammenhenger i tilfeller der europeiske kvinner og jenter utsettes for utidig og endog voldelig seksualisert adferd fra fremmedkulturelle menns side, eller når man generelt unnlater å omtale gjerningsmannens etnisitet ved voldsforbrytelser, så reflekterer dette en medial systematikk med et politisk formål. Man vil ikke «hisse opp» den opprinnelige befolkningen, altså alminnelige nordmenn, svensker, tyskere eller engelskmenn, man vil ikke bidra til å gi multikulturalismen og innvandringen et dårlig rykte, så derfor unnlater man å si det som det er. Men denne type «økonomisering med sannheten,» hvilket er intet mindre enn politisk motivert uærlighet, innebærer uvegerlig at journalistene svikter sin oppgave eller sitt kall; de innen lauget som ikke forstår hva sistnevnte ord betyr, og det er formodentlig ganske mange, får slå det opp selv.

Bekymringen over skjevvridd reportasje- og kommentarjournalistikk hadde ikke stukket så dypt om vi hadde hatt en genuint mangfoldig presse og ditto etermedier – noe den omfattende økonomiske støtten til disse organene over år var ment å skulle bidra til, for øvrig – men hovedproblemet er at vi slett ikke ser snurten av noe slikt meningsmessig mangfold. Mediene jager og synser i flokk og dessuten nesten uten unntak innen samme meningsmessige politiske paradigme; de er alle like liberalt globalistiske i sin hyllest til generelle menneskerettigheter som den nye og altomfattende samfunnsguddommen. De er dessuten alle emosjonelt inkontinente på vegne av nøye selekterte enkeltskjebner blant de såkalte flyktningene. Den énøyde Aylan-rapporteringen for et drygt år siden var apotheosen i så måte. Med andre ord later man som om man er for meningsmessig mangfold i samfunnet, men man er det ikke. Slikt er falskspill, og det liker jeg dårlig. At spillfekteriet i tillegg nesten alltid går ut over den nasjonalkonservative, patriotiske dimensjonen i politikken, bidrar ytterligere til uviljen mot det som foregår; protesten blir både på egne og Norges vegne.

Ordet sannhetsministerium i tittelen er naturligvis ikke valgt tilfeldig. Det er ment å lede tankene hen til Orwells dystopiske 1984-samfunn der man i det godes tjeneste hadde opprettet nettopp et slikt for statlig approberte tanker som ved behov kunne drysses over folket for å øke støtten til herskernes politikk. La meg si det enkelt: Vi vil ha sannheten, ikke kommunikasjonsderektørenes versjon av virkeligheten! Vanlig demokratisk debatt, inklusive samtale lesere imellom, skal tillates å romme kraftige og saftige meninger som reflekterer meningsspriket i befolkningen. Vi vil ikke ha hverken prester, jurister, politikere, psykologer, journalister, profesjonelle etikere eller andre som skal bestemme hva som er «sant nok» til å kunne publiseres; påstander må tillates å slites mot hverandre på et åpent marked uten forhåndsgodkjenning ovenfra, bare da har vi genuin ytringsfrihet. Og vær ikke i tvil om konsekvensene av et medialt de facto sensurinstitutt, et «sannhetsministerium»: Får vi noe slikt, uansett hvor empatisk rørende ordningen måtte være formulert, begrunnet eller sminket for å virke akseptabel, da har vi intet reelt demokrati lenger.

Demokrati er ikke alltid like vakkert, langt derifra, heller ikke er det alltid smertefritt, men enn så lenge finnes en samfunnskonsensus om at alternativene er enda verre. Offentlige smaksdommere bør ikke tillates å endre realiteten i denne konklusjonen. Man får heller akseptere at mye rart kommer frem når man setter ut mediale lykter i natten. Alternativet er bare mørkt.

Les også

Herskerhets og folkeforakt -
Det er de andres skyld -
Boblene sett innenfra -
Hat og fobier -
Noen har pusta sammen -
Utenforskap -

Les også