nikola-tesla

Det hender mens man halvsløvt radiolyttende beveger seg med køen inn mot byen og arbeidet på morgenen, at halvlitterære assosiasjoner melder seg. Jeg hadde en slik nære-livet opplevelse 29. september formidlet via P2s «Politisk kvarter,» en av mine viktigste kanaler til kunnskap om NRKs syn på verden. Temaet var interessant nok, nemlig hva det mon skyldtes og betydde at Sylvi Listhaug ikke bare hadde langt flere følgere på Facebook enn andre politikere, men at følgerskaren tillike hadde økt som bare rakkern siste året. Var ikke dette bekymringsfullt, ville den for øvrig vennlige programlederen vite, skapte man ikke ekkokamre på denne måten i og med at ingen journalister tok redaksjonelt ansvar og presenterte motforestillinger mot hva politikeren, i dette tilfellet selvsamme Listhaug, la frem i direktekontakt med Ola og Kari Nordmann?

Med seg i studio hadde journalisten en professordame i kommunikasjon eller noe lignende – jeg har for lengst gitt opp å holde oversikt over hvilke fag som furneres med professoral status her i samfunnet, det være seg på Blindern eller via andre institusjoner med høy akademisk sigarføring – og også hun bidro med alvorstunge, pannerynkende refleksjoner («eg høyrde det meir enn eg såg» som salig Jakob Sande nesten sa i en helt annen sammenheng; dette var tross alt radio) preget av bekymring for de tradisjonelle medienes ve og vel. Disse opplevde alvorlige nedgangstider, fikk vi bekreftet. Hva kunne da samfunnet gjøre for å kvalitetssikre den politiske samtalen slik at ikke populistisk list (som i Listhaug, kan hende; tilsynelatende tilfeldige ordlikheter skal man ikke ringeakte!) fikk dominere kontakten mellom folket og dets ledere?

Det hadde seg slik at dette var samme morgen som nye nedbemanninger på TV2 (Egmont) ble kommunisert, og litt tidligere hadde vi hørt lignende kuttfortellinger fra Aftenposten (Schibsted), Amedia med flere. Det ligger med andre ord også medial høst i luften på mer enn én måte: folkets tradisjonelle avhengighet av journalister og andre synsere og fortolkere ser ut til å være for sterkt nedadgående, og ikke bare av teknologiske grunner. Stadige endringer i samfunnet bidrar til samtidig som de forårsakes av alt dette; forholdet mellom årsak og virkning er noen ganger umulig å liste(!) ut. Uansett gjelder at noen institusjoner svekkes eller oppløses og forsvinner mens nye oppstår. Det er langt fra sikkert at dagens makthavere kommer ut som like suverene folkeførere på den andre siden av endringsflaten.

ANNONSE

Eimen av høstlig brytningstid fikk meg til å sende en halvhumoristisk tanke til Sigurd Hoels klassiker «En dag i oktober» der prøvelsene og forgjengeligheten i «det moderne ekteskap» (boken ble gitt ut i 1931) ble «satt under debatt» som man sa dengang; ingen skal forledes til å tro at omskiftelige tider og deres «utfordringer» er noe nytt, noe som bare nåtidens travle mennesker baler med. Avhengighet, frihetstrang og i beste fall kun delvis overlappende interessefellesskap kan prege forholdet ikke bare mellom ektefeller, men sannelig også mellom politikere og folk, med avis- og NRK-eliten som ivrige, om enn selvbestaltede, ekteskapsrådgivere eller -meglere. For hvor viktig er journalistenes rolle for allmennheten? Hvor godt har de skjøtt sine oppgaver? Hvis det er sant at de tradisjonelle mediene er ved å miste lesere og seere, hva er det trolig at dette skyldes?

Som alltid ligger teknologiske muligheter premissene for samfunnsforandringer, ikke minst hva gjelder flyt av informasjon mennesker imellom. På Luthers tid var det Gutenbergs store oppfinnelse (boktrykkerkunsten) som beredte grunnen for massespredningen av den tyskspråklige, nyoversatte bibelen; uten denne, ingen reformasjon kan man hevde med tilnærmet sikkerhet. I dag er Nikola Teslas fantastiske visjon om en jord omsluttet av temmet elektrisitet blitt en realitet; det lar seg teknisk gjøre å ta ned en tilnærmet uendelighet av elektroniske muligheter som finnes der oppe et sted, inklusive ferdigprodusert informasjon. Du kan velge hva du vil se og hvem du vil høre, samt i prinsippet også gi til beste inn i eteren egne meninger eller andre prestasjoner, og alt dette uten at du trenger støtte fra store organisasjoner og tungt utstyr. Internettet er det store samlebegrepet, men også mange tilliggende herligheter finnes som gjør at kommunikasjonsteknologi er nådd ned på enkeltindividnivå hva gjelder både mottak og sending av data, stoff eller hva vi nå skal kalle det som fyker gjennom luften. Som seksløperen Colt 45 var «the great equaliser» i Det ville vesten («God created men, but Sam Colt made them equal»), er moderne IT-teknologi tilsvarende i dag.

Men én ting er teknologien som setter rammene, noe annet er fordeler og farer ved bruken av samme, og det var dette man rynket panne over den nevnte NRK-morgenen. Hvorfor vil ikke folket som før lytte til «tilrettelagt» og «kvalitetssikret» informasjon, og hva kan slikt lede til? Det brutalt korte svaret på hvorfor-spørsmålet – at det skjer fordi journalistene over tid har gjort en dårlig jobb – er bare delvis sant og krever dessuten begrunnelse, så da får jeg prøve å bidra med slikt.

Uansett hvor dyktige eller udyktige journalistene i aviser og etermedier er, så vil leseres, lytteres og seeres evne og vilje til å ta til seg stoffet og forstå, være av betydning for hvordan produktet bør tilrettelegges. Da må vi trekke inn i ligningen at utdanningsnivået i det norske samfunnet er høyere enn før; kanskje ikke like bra i virkeligheten som man liker å gi inntrykk av, tittelinflasjonen innen skole- og universitetsverdenen tatt i betraktning, men likevel. Folk trenger ikke få sin åndelige føde ferdigtygget av journalister før den forelegges dem; de vil gjerne selv avgjøre hvilke biter de skal gumle på og anser seg også selv for å være fullt ut kompetente til å si hva smaken er av både det ene og det andre de kommer over. Kort sagt, det skal en del til før de lytter på autoriteter dersom disse presenterer dem for tvilsomheter.

Da er vi inne på «the proof of the pudding,» at journalistene opptrer overfor folket på en måte som først gir dem færre og færre lyttere, lesere og seere, dernest leder til en økende forakt vi ennå ikke har sett kulminere. For som alt antydet: De gjør ikke jobben sin. Eller mer presist: De gjør den bare delvis. At god journalistikk finnes, er et trivialfaktum som vi kan hoppe over nærmest med et skuldertrekk; det skulle blott bare mangle. En baker kan ikke i lengden få ros for at helt ålreite brød i blant kommer fra hans bakerovn dersom det påvises at muselort eller uheldige saltmengder ofte ødelegger deigen.

Skjevvinklingen i verdijournalistikken og endatil i nyhetsformidlingen er det som først og fremst irriterer mange nordmenn, og som leder til mistro og forakt for det vi presenteres i statseide så vel som -sponsede medier. Begrunnelse? Noen halveksempler får duge; jeg vet av erfaring at den som ikke selv innser at en systematisk politisk skjevhet finnes innen norsk journalistikk, han – enda oftere hun – er så vidt refraktær at argumentasjon ikke trenger inn i glassboblen.

Ta dekningen av valgkampen i USA enda en gang. NRK og avisene har formidlet en uendelig rekke av drittpakker om Donald Trump som om informasjonen skulle være fremkommet gjennom vanlig journalistisk arbeide, tilsynelatende uten ens å spørre seg – iallfall flagger de ingen usikkerhet overfor oss – om ikke noe/mye av alt dette kan være plantet av Hillary Clintons velsmurte propagandamaskineri som ledd i den skitne valgkampen «over there». Ytterst sjelden høres balanserende og kritiske spørsmål, bare hoderystende og foraktfullt flirende videreformidling av den ene sidens retorikk; hvorfor, kjære journalister? Hvorfor, når man samtidig ser alvorlige angrep på/informasjon om (avhenger av øynene som ser!) selvsamme kandidat Clinton formidlet via Wikileaks og andre, men uten at dette vektlegges – oftest uten at stoffet ens nevnes – av norske journalister? Kun da FBI-sjefen helt nylig meddelte at epostskandalen likevel ikke var lagt død som etterforskningstema, måtte saken ofres oppmerksomhet, men straks var apologetene på banen på vegne av sin heltinne, den urettferdig angrepne kvinnen: Fy, FBI blander seg i valgkampen, klagde Dagbladets alltid trofaste Marie Simonsen.

La meg gi det inn med sølvskje i barnestørrelse: Dette er en viktig del av grunnen til at dere har mistet tillit i folket, journalister, til at dere av sånne som meg knapt innrømmes troverdighet til ens å si hvilken ukedag vi har. Vennligst bemerk at det her ikke dreier seg om å skape «sin egen, fiktive alternative virkelighet» som det i blant foraktelig sies; inkriminerende informasjon om Hillary Clinton er knapt tre tastetrykk unna, altså meget lett tilgjengelig om man bare vil. Om man så velger ikke å tro på den? Vel vel, det kan man alltid la være, og det kan til og med være at noe av kritikken er plantet løgn. Men kan ikke det samme være tilfellet med mye annet som særdeles beleilig dukker opp midt under rødglødende valgkamp? Denialism (fornektelsessyke) eller informasjonsvegring er minst like farlig for en edruelig politisk samtale som konspiratorisk tenkning. Å gå ut fra at løgnaktighet er ensidig, er sjelden en klok strategi når man jakter på troverdige, vettuge samfunnssammenhenger.

Det var en gang i tiden at jeg gledet meg over «Nytt på nytt» på fredagskveldene. Det gjør jeg ikke lenger, og grunnen er at humoren er blitt for systematisk og forutsigbart ensidig. Uke etter uke er det vestkant-urban vi-ler-av-bønda-med-Stutum-aktige-Frp-holdninger vi trakteres med, og sant å si er dette etterhånden blitt en smule langtekkelig. Jeg er trett av enøydheten, NRK, trett av det stadige liberale skjevblikket dere filtrerer selv humor gjennom. Eller ta det bisarre Ekkokammer-programmet om NRK-mannen som spilte at han var blitt islamfiendtlig eller såkalt radikalisert (for øvrig et riktig latterlig uttrykk rent språklig, men la gå): Dere driver agenda-tv for multikulturalisme og mot dem som har en nasjonalt fundert Norge først-holdning, og jeg og formodentlig mange, mange andre er grundig lei av å utsettes for propagandaen. Ikke er det morsomt, ikke er det etterrettelig og ikke vitner det om hverken spenstig intellekt eller solid etisk forankring i fruktbar Marienlyst-jord. Når fjaset i tillegg produseres for våre tvangsinndrevne lisenskroner, så blandes tristessen med harme.

Vi trenger ikke deres såkalte kvalitetssikring av nyhetene, mine damer og herrer journalister, dere har for lengst brukt opp de siste restene av den tillitskapital dere i sin tid fikk i ankomstgave på deres respektive mediebedrifter. Ikke bare er politiske meningsprogrammer (temavalg så vel som –vinkling; hvor mange ganger skal man for eksempel høre representanter for Natur og Ungdom eller lignende gi til beste sin naivaktivistiske Weltanschauung som om denne skulle være spesielt verdifull, og hvor mange ganger skal man høre rørende historier om flyktningebarn som Norge ikke er snille nok mot?) gjennomsyret av liberale meninger, men nå gjelder det samme selv nyhetsprogrammer og – dråpene som får begeret til å flyte over – underholdningen. Det er nok nå, som sagt, mer enn nok.

Dere kan sitte og ruge over vemodet som flyter fra det faktum at moderne politikere i økende grad kommuniserer direkte med menigmann takket være ny teknologi, og dere må gjerne felle krokodilletårer over mangelen på «kvalitetssikring» og «redaksjonelt ansvar.» Det hjelper ikke, for tiltroen er skuslet bort og dere er selv skyld i det. Folk kommer i fremtiden til å stemme enda mer med føttene, hvilket i informasjonsteknologisk sammenheng betyr at de selv velger programmer og nyhetskilder utenom det statlig autoriserte pseudomangfoldet dere representerer. «Det ku’ ha’ været så godt, men så er det faktisk skidt» som en ikke akkurat høyreorientert danske fortreffelig sang det.

Den dag kommer da statsstøtten, den direkte så vel som den indirekte, tørker inn. Da blir det riktig smal-hans for mediesegmentet av meningseliten. Kanskje vil vi som bonus fremover få se en gjenoppblomstring av sosialrealismen med fordums NRK- og Dagblad-journalister som varmer seg i fyrstikkenes lys på nyttårskvelden? Det er en ondskapsfull tanke, jeg vet, men du verden som den kiler!

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629