Kommentar

George Luks The Wrestlers (1905)

Mange som gikk på god, gammeldags reallinje et stykke ned i forrige århundre, vil langt bak i hukommelsen ha et minne om at vi stundom forsøkte å konstruere geometrisk hvordan ulike flater og romlige figurer så ut fra forskjellige ståsteder. Selv var jeg aldri særlig dyktig til slik projeksjonstegning som også min rom- og retningssans for øvrig var og er medioker, men det gikk nå på et vis. Uansett lærte man seg at ulike ting så forskjellig ut avhengig av hvorfra du ser, en matematisk fundert innsikt som jeg senere i livet har hatt glede av når det gjelder å skjønne hvordan det som for Hansen fremstår på én måte, for nabo Olsen like entydig er noe helt annet. Ikke minst innen politikken er slike erfaringer en kilde til stadig undring; i sannhet er det så at én manns gulv er en annen manns tak, som det også gjelder at det noen finner blodig urettferdig, kan fremstå som stikk motsatt for ens sønn eller kone.

Tanker som de ovenstående vekkes lett til live i møtet med samtidens konfliktspørsmål. Under Steve Bannons Norges-besøk for noen uker siden ble det relasjonelt sære ved politisk projeksjonstegning igjen illustrert på markant vis. Noen, som tidligere nestleder i SV, Snorre Valen, sa seg å ha vært vitne til det han så som norsk politikks fiasko i og med at denne skremselsfiguren, en av de verste blant de fæle, var gitt en talerstol på de nordiske mediedagene i Bergen. Knefallet fra de anstendiges side var knapt til å holde ut. Andre, eksempelvis document.no, var storfornøyd med besøket og til og med arrangerte en egen aften med selvsamme Bannon da mannen like etterpå kom til Oslo. I flere artikler ble det verdifulle i hans synspunkter fremhevet både absolutt og som korreksjon til venstre-liberalernes globalismedrev i vårt eget så vel som andre land. Det overrasker neppe noen at norske hovedstrømsmedier tilnærmet unisont skrev under på Valens tolkning, i hvert fall i det alt vesentlige, mens undertegnede hadde betydelig sans for documents virkelighetsbeskrivelse. Et slikt konkurranseforhold på meningsmarkedet kan sikkert på folkelig norsk kalles «rått parti» hva politisk tyngde angår, men jeg benytter meg nå likevel av den kanal til en smule påvirkning som jeg har, og lar Bannon-saken fungere som åpning inn til en bredere diskusjon av spørsmål rundt sannhet og løgn innen politisk samfunnsforståelse.

Det har underlig nok blitt slik i senere år at påstander av typen «jeg sier sannheten mens du lyver» igjen er blitt standard innen både politikken og, det merksnodigste av alt, mediebehandlingen av virkeligheten. I og med den elektroniske revolusjonen – internett «and all that jazz» – kan nå folk i sin alminnelighet lett komme til orde med ytringer og meninger, også om slikt som profesjonelle synsere og skribenter skriver, noe som bare delvis har falt i makthavernes smak. I hovedsak derfor har man ikke bare stengt ned kommentatorfelt etter kommentatorfelt i tidligere publikumsåpne aviser, men også pusset støvet av begreper som «populisme», naturligvis særlig «høyrepopulisme» i og med at journalistene over lag er så venstreorienterte som de faktisk er. Stadig oftere skrikes det opp om at falske nyheter («fake news») av illvillige usurpatorer av den gode smak er lagt som gjøkunger i redet sammen med langt sartere, men kvalitetssikrede og derfor ekte, mediale fugleunger. Derved forstyrres sannhetsbildet som presenteres. Fru Harlem Brundtland beskrev den nye situasjonen med en maktvant pensjonists like uvørne som befriende ærlighet da hun besværet seg på følgende vis: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt!» Slik kan man ikke i lengden ha det, mente hun åpenbart.

Isteden vil hun og andre ha «sannheten» tilbake i det offentlige ordskiftet, det vil si den av makthaverne foretrukne fortellingen om hva som skjer i samfunnet, samt hvordan og hvorfor. Det mest tydelige grepet for å oppnå dette, har vært etableringen av faktisk.no, en «ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge». Ideell organisasjon? Penger eller pengers like, eksempelvis makt og innflytelse, er altså ikke involvert i denne nye mediale institusjonen hvis hensikt og oppgave det er å avgjøre hva som er sant og usant når meninger brytes?

Tja, om dette kan man sikkert ha ulike meninger, men det er nå uansett slik at bak etableringen av faktisk.no i 2017 stod Dagbladet, VG og NRK mens Polaris Media og Amedia kom inn som deleiere året etter. Vi snakker altså om medie-Norges tyngste strukturer og aktører som angivelig har gått sammen for å se til at norske nyheter fortsetter å være pålitelige og sannferdige, slik jeg forstår saken, altså at vi her til lands fremdeles skal kunne nyte godt av «verdens beste og frieste medier». Står journalistpartiets virkelighetsbeskrivelse til troende? Har de involverte initiativtagerne og eierne i sine respektive mediekanaler, skriftlige som elektroniske, tidligere vist at det virkelig er Sannheten de ønsker å få ut til folk, ikke et bestemt politisk syn?

En slik offisiell tiltro til egen ubestikkelige fortreffelighet er knapt sett siden Sovjetunionens velmaktsdager da det derværende kommunistpartiets avis Pravda, som med satanisk satirekunst betyr intet mindre enn «sannhet» på russisk, tjente som paradeeksempel på offentlig uærlighet og forstillelse. Ingen – overdrivelsen er marginal – russere trodde på det avisen skrev, alle visste at den gav til beste en potemkinbeskrivelse av kommunismens herligheter, et bilde av virkeligheten som til og med de relativt fåtallige medlemmene av elitepartiet visste representerte det ønskede langt mer enn det erfarte. Sagt enkelt: Samfunnsbekrivelsen var massivt usann hvis det nå er slik at man enten må falle ned på «sann» eller «usann» som de eneste valgmulighetene.

Alle de nevnte hovedstrømsmediene har en laaang historikk bak seg ikke bare med slurv og unøyaktigheter, men også pravda-lignende rapportering fra det norske samfunnet, hvorav den systematiske forherligelsen av «flerkultur på norsk» trolig er det mest dominerende strategiske valget av synsvinkel. Det blir ikke helt løgn det de sier og skriver, iallfall ikke som regel, men det blir definitivt ikke helt sant heller gitt at man projiserer sitt eget forståelsesfilter på bildet av hva som skjer. Og som alle vet som har lekt med fargebriller: Ser man verden gjennom rødfilter, så blir alt rødt.

Et bitte lite eksempel som er dagsferskt idet dette skrives, får være tilstrekkelig for å belyse den politiske projeksjonstegningen filtersynet er del av: Sett gjennom «det er synd på barna»-briller blir det forståelig at NRK og alle ledende aviser gjør en kjempegladsak av enda et mislykket forsøk på å hindre at juks (Abbasi-saken) skal lønne seg innen norsk flyktningepolitikk. Fornuften og den nasjonale ansvarligheten led nederlag mens alle hjerteplakatene paraderte over skjermen, typisk holdt av indoktrinerte barn som aldri har lært å skjelne mellom propaganda og sannhet, hverken på skolen eller hjemme. De som er satt til å håndheve landets offisielle politikk innen saksområdet, hvilket blant annet innebærer å effektuere hjemsendelse av falske flyktninger som har lurt seg til opphold her i årevis ved hjelp av alskens uthalingsteknikker, har i sannhet en uriasjobb.

Misforstå meg ikke: Mimisbrunnr er ikke blitt postmoderne relativist på sine gamle dager. Jeg påstår definitivt ikke at alt er relativt  eller noe lignende tøv i og med det som skrives ovenfor. Tvert imot gjelder fortsatt at noe beviselig er korrekt mens annet beviselig er det motsatte, også blant argumenter som slenges rundt i ulike diskusjoner. Det meste og viktigste, særlig politiske konklusjoner, er imidlertid avhengig av fra hvilket synssted og gjennom hvilke filterbriller vi velger å se verden rundt oss; dette er det jeg her refererer til som politisk projeksjonstegning. Å tro at man skal kunne endre denne politiske grunnloven ved å tvinge eller overtale alle til å legge til grunn samme filter, bruke samme sett «fakta» som utgangspunkt for diskusjon og meningsutveksling, hvilket virker å være faktisk.nos ambisjon, er mildt sagt å drømme om en ensrettet fjern fortid da folk trodde og gjorde som læreren, presten eller journalisten sa de skulle. Den tid er for evig forbi, noe moderne teknologi har hovedæren for.

Særlig merkelig er det at de som med munnen mest aktivt bekjenner seg til mangfold i alskens sammenhenger, og som mottar store statlige summer for å ivareta nettopp meningsmangfold, samtidig er de som er mest oppsatte på at nyheter skal «kvalitetssikres» – les: ensrettes – av hovedstrømsmedienes likttenkende journalister før de slippes ut på de uvaskede masser. At disse menneskene selv ikke innser det komiske i misforholdet, altså at de på godt norsk slår seg selv på kjeften, burde være en kilde til munter undring hos flere enn i dag er tilfellet. For visst er det så at man må gremme seg storlig over journalister som logrer for makten, samtidig som de foregir å være blant ytringsfrihetens viktigste voktere. 

Skjønt egentlig er det bedre å le av dem enn å gremmes. Å utsette de pompøse for folkvittigheten er ofte den beste strategien ellers maktesløse opposisjonelle har å ty til overfor de liksomkloke; slikt svir mer enn noe annet. 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her