Kommentar

Karl Bodmer Scalp dance of the Minatarres (1832) Av en eller annen ikke så merkelig grunn reflekteres det lite over forholdet mellom dagens samfunnseksperiment og forholdet til historiske fellesskap. De har vært bestemt ut fra likhet, med varierende innhold. Distinksjonen mellom «selv» og «ikke-selv» er grunnleggende. I dag skal alle forskjeller overskrides i et nytt fellesskap. Det historiske ordet for dette er utopi.

I mange yrker der man stundom havner i uforutsette, skarpe situasjoner av det ene eller andre slag, trenes det i forkant ofte og systematisk på å sortere ut og prioritere hva som må gjøres først, mens annet kan vente. Den partikulære virkeligheten når noe skjer, er alltid annerledes enn det man så for seg i øvelser, men likevel har man alltid nytte av treningsarbeidet som legges ned. Planene kan aldri følges til punkt og prikke, men øvingen viser seg likevel å være av verdi, dels fordi noe faktisk passer, men ikke minst fordi drillingen og prosedyregjentagelsene skaper effektivitet og ro mens det går en kule varmt. Trening er nyttig, øvelse gjør mester, og grundighet gir trygghet.

Et viktig element i forhåndsplanlegging uansett på hvilket område denne foregår, er at man får klart for seg hvilket betydningshierarki hendelser inngår i; hva er viktigst, hva er mindre viktig og hva behøver vi ikke bry oss så mye om? Også selv om vi ikke trener for å redde nødstedte, slukke brann eller på annet vis gripe inn i eksistensielt kritiske livssituasjoner, lønner det seg å ha i bakhodet hva som spiller en rolle, og hva ikke. Noen ganger i livet – helst flere ganger, for vurderingene kan endres etter som årene går – må vi etter beste evne gå gjennom hva eller hvem som er viktigst for oss og våre nærmeste. Jeg skal tenke høyt om saken nå, og forhåpentlig kan dette stimulere deg til å gjøre det samme, bare fra ditt ståsted.

Da jeg fikk barn, begynte jeg å bruke bilbelte. Jo da, det hendte at jeg brukte belte før også, i hvert fall innimellom, men nå brukte jeg det alltid, for jeg kjente daglig på ansvaret for de små: Så godt jeg kunne, ville jeg påvirke livets tilfeldigheter slik at barna ikke skulle bli farløse på grunn av opphavets skjødesløshet. Mine barn var, og er fortsatt selv i voksen alder, de viktigste menneskene for meg. Formodentlig gjelder tilsvarende også for svært mange av dem som leser dette.

Utvider vi verdihierarkiet bare litt, så kan vi mer samlende si at egen familie settes øverst av de fleste; dem vil vi det skal gå godt for mer enn noen andre, for dem vil vi gjøre alt vi kan, uansett hvilke prøvelser dette måtte innebære. Hvem andre er det vi setter høyt opp på listen av prioriterte dersom det skulle begynne å brenne i knutene, dersom man måtte velge mellom begunstiget og ikke begunstiget hva egen innsats angår?

Mange, særlig unge, mennesker vil antagelig fremholde at alt liv er like verdifullt, at i alle fall alle mennesker er like verdifulle. Til dette svarer jeg med et motspørsmål: For hvem?

Kanskje er det riktig at alt menneskelig liv er like verdifullt i et guddommelig perspektiv; jeg har betydelig sans for påstanden om at siden vi alle er uendelig syndige sammenlignet med Vårherre, så kan vi ikke skilles på en metafysisk verdiskala. Men for oss jordiske er slike betraktninger mindre hjelpsomme når vi i praksis må prioritere mellom mennesker (og la deg ikke lure, dette kan når som helst skje); hvem velger vi da å begunstige, hvem hjelper vi i første, andre eller siste hånd? For alle kan ikke begunstiges i like stor grad; da er vi over i politikernes ko-ko-land der «de er like tøvete og gale alle mann» som sangteksten forteller. Er du derimot voksen, så prioriterer du.

Historisk erfaring har vist om og om igjen at når det kommer til stykket, så er nesten (som i Bibelens «du skal elske din neste som deg selv») først og fremst dine nærmeste. Viljen til å hjelpe gjelder først familien, deretter slekt og venner og endelig: de som er av ditt folk, som tilhører din nasjon. Noen ganger kan fellesskapsfølelse innad i små prestasjonsgrupper bli minst like sterk, det innrømmer jeg gjerne, selv i møtet med de verste prøvelser: Soldater ofrer stundom alt, også livet, for sine kamerater, sine våpenbrødre.

Men stort sett viser altså praksis, noe også språket reflekterer, at de viktigste for oss er de som ligner oss på et eller annet vis. «Neste» og «nærmeste» er allerede nevnt, men det finnes godt om også andre eksempler. «Kin-ndness» utvises primært dem som er «of kin», altså beslektet med oss. Mot bakgrunn av denne historisk-biologiske erfaringsloven er det mildest talt merkelig at man så løssluppent har gått inn for å heterogenisere det norske samfunnet under de siste tiårene, og dét samtidig som man stadig fremhever betydningen av solidaritetstenkning som bærebjelken for hvordan ting organiseres. Velferdssamfunnet skal bevares og videreutvikles, sier makthaverne, mens befolkningen skal utvikle blindhet for de kulturelle, historiske og etniske forskjellene mellom mennesker, iallfall mellom dem som har norsk pass og følgelig i nyspråksterminologien, alle er «nordmenn».

Vær så god å drømme videre, føler man seg fristet til å si om det ikke hadde vært for at eksperimentet medfører så store og uheldige konsekvenser for land og folk, for vår nasjon. Ingen steder og aldri har man lyktes med å etablere en slik utopi,  tvert imot finnes et utall eksempler på følgende empiriske lovmessighet: jo større heterogeniteten er innad i et samfunn, desto tydeligere gnisninger, rivninger og motsetninger eksisterer det også. Når friksjonspunktene blir alvorlige nok, utvikles åpen fiendtlighet og stridigheter, for de ulike fraksjonene har ingen grunnleggende enighet seg imellom om nettopp hva som er viktigst. Ideologiske drømmerier er overhodet ikke tilstrekkelige for å unngå en slik skjebne; heller ikke vi er noe annerledesland for hvilket unntak gjøres fra «like barn leker best»-regelen. Fremtidens nordmenn kommer til å få straffen for nåtidens lettvinte slepphendthet. Velferdsstaten vil smuldre opp når samholdskraften i samfunnet forsvinner, og deretter er det fritt frem for alskens sentrifugale krefter. Det er langt lettere å slite noe i stykker enn å bygge opp og knytte sammen.

For å kunne orientere seg i en verden som stadig endrer seg – på alle områder og detaljeringsnivåer, inklusive hva gjelder evnen til å vurdere sannhetsgehalten av det du nå nettopp har lest – er det viktig med robuste retningslinjer for hva som står til troende, og hva ikke. Til syvende og sist avgjør tilliten til andres vurderinger i stor grad hvilket syn på verden den jevne mann utvikler. Selv om dette «hva er viktigst»-perspektivet tilsynelatende er separat fra spørsmålet om hvilke mennesker som betyr mest, skal vi se at sterke bånd knytter de to sammen.

Én viktig ledetråd i prosessen med å velge ut det som er pålitelig – eventuelt via systematisk unnaskyfling av alt det upålitelige – er å se etter hvem som har egennytte av ulike påstander. De som «snakker for sin syke mor», er sjelden objektive. Et informativt eksempel fra nær medisinsk fortid er hvordan vi utviklet sunn skepsis overfor vitenskapsmenn som ble støttet økonomisk av tobakksindustrien, når disse påstod at røyking ikke var helseskadelig.

I den intellektuelle anstendighets navn bør man i dag nære tilsvarende mistro til dem som får store statlige økonomiske bidrag for å drive forskning på eksempelvis menneskeskapte klimaendringer, når CICERO og lignende halvpolitiserte institusjoner legger frem rapport etter rapport om – ja, nettopp – menneskeskapte klimaendringer. Konklusjonen er allerede å finne i premissene, hvilket aldri er et klokt utgangspunkt. Denne typen bindingsforhold er det så mange av i vårt samfunn at det er direkte pinlig, men inhabiliteten påpekes sjelden, for enhver som ikke sitter stille i båten, får fort mer enn sjøsyke å bekymre seg for. Som generell regel gjelder følgende: De som har direkte fordeler av en bestemt utvikling, har liten troverdighet når de tilrår at beslutninger fattes som fremmer samme utvikling.

Kanskje vil du si at ovennevnte er banalt i sin selvfølgelighet, men du verden så villig man er i Norge til å lukke øynene for slike avhengighetsforhold om bare konklusjonene sammenfaller med egne meninger! Et siste eksempel: At aviser som mottar betydelig direkte eller indirekte pressestøtte, argumenterer sterkt for verdien av pressestøtte, bør ikke forbause noen. Journalistenes påstand om at de, trass i alskens bindinger, likevel utfører sitt arbeid med profesjonell saklighet, er intet mer enn et partsinnlegg. Stol på dem de som vil, jeg gjør det ikke.

Ovenstående oppfordring til sunn skepsis gjelder også – selvfølgelig, men la det likevel være sagt – holdningen til dem som smykker seg med fine titler foran navnet. Gitt vår protestantiske historie burde vi ha ryggmargskunnskap om at ingen skal tros bare på grunnlag av autoritet. Å begå et slikt mistak strider ikke bare mot logikkens lover («en påstand skal vurderes etter sin kvalitet, ikke ut fra hvem som fremmer den»), men det ukloke ved slik logrende lydighet er vist også av haugevis med empiri. All historie, også den norske, er full av grove vurderingsfeil begått av folk i maktposisjoner. Og enda langt mindre tillitvekkende enn professorer og lignende som uttaler seg innen sitt kompetanseområde – der de heldigvis i snitt har mer rett enn folk flest, får man formode – er situasjonen når de samme samfunnstoppene, fremdeles viftende med sin fine tittel, uttaler seg om noe helt annet. Akkurat dét skjer ikke sjelden, som kjent.

I siste instans er det den enkelte borger som selv må vurdere det som tilbys på informasjonsmarkedet, uansett hvor vanskelig dette er. I praksis koker prosessen ofte ned til at man mer eller mindre bevisst velger å stole på noen, hvilket ikke er urimelig; det beste får ikke bli det godes fiende. De ovenfor nevnte fallgrubene (mer eller mindre falske autoriteter, inhabilitet) bør selvsagt unngås. Orker man, så kan det være klokt ikke bare å eksponere seg for slikt som smaker søtt og godt, for ubehagelige sannheter er mer verdifulle enn behagelige løgner. Det som kiler best i øret, er sjelden sannferdig. Endelig bør enhver tillit være tentativ; den bygges opp over tid, men kan termineres brått dersom alvorlig usannferdighet, svikt eller svik oppdages.

Typisk ender man opp med å stole mest på de samme menneskene som er viktigst for en, altså ens nærmeste på det ene eller andre viset, og prinsippet har mye for seg. For noe eller noen må man tro på, heter det seg, og jeg skjønner godt behovet. Men gjør man dét, så må man samtidig ha en beredskap for å skyve fra seg den eller dem som viser seg å fare med usannhet, dén intellektuelle plikten kommer man ikke unna. «Fool me once, shame on you, Fool me twice, shame on me» heter det på verdensspråket. De som har et minne om hva eksempelvis NRK og Aftenposten en gang var, men ikke synes at mediene ligner seg selv lenger, bør tenke nøye gjennom situasjonen. Ikke all gammel lojalitet fortjener å bevares.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-