Kommentar

Også i sommer regnet det; om mer eller mindre enn før, er jeg usikker på, men noen steder regnet det riktig mye. Slikt kan ha ugreie konsekvenser. Bakgrunnen for den barneregleaktige overskriften var en TV-reportasje fra Louisiana i USA der det hadde pøst ned så kraftig at alvorlig oversvømmelse ble resultatet. Folk havnet i livsnød, noen av dem fanget i egne vannfylte biler.

Én slik nødstedt dame ble reddet av en lang rekke menn som holdt hverandre i hendene der de stod til livet i en strid og nylaget elvegate regnvannet hadde laget; bare slik klarte de å holde balansen. Reportasjen viste hvordan ytterste neve i rekken så vidt fikk dratt kvinnen ut og i sikkerhet før bilen løsnet og strøk av gårde med flomvannet. De reddet livet hennes, men marginen hadde vært syltynn.

Slike lange rekker av mennesker, gjerne menn, som hånd i hånd agerer sammen for å nå et mål, har naturligvis betydelig symbolkraft og kan gi støtet til viktige refleksjoner. Hvem vil man helst stå sammen med når det går mer enn en kule varmt, når avgrunnen åpner seg og man innser at nå, nå er man helt avhengig av andre for å klare seg? Hvem stoler man på og hvem ikke? Med andre ord: Hvilke lange rekker er best?
 

bucket-brigade
Før moderne brannslukningsverktøy ble tilgjengelige, fantes det i kolonitidens Amerika korps av frivillige brannslukkere (ett av dem startet på initiativ fra Benjamin Franklin), som blant annet brukte teknikken med å sende vannbøtter langs en menneskekjede.
 

Det grunnleggende premisset i de ovenstående spørsmålene er at samarbeid er viktig for både egen og andres redning i mange situasjoner. Denne innsikten er det intet oppsiktsvekkende ved; selv ihuga individualister vet slikt. Det er altså slett ikke så at mennesker tilhørende bestemte politiske grupperinger, ikke engang de som har «sosial» sprengt inn i eller foranstilt navnet, vet dette bedre enn andre selv om noen stundom later som at så er tilfellet. De fleste innser at samvirke er å foretrekke, mange ganger tvingende nødvendig, når det står om eget eller nestens liv og helse. Derimot er det i oppfatningen om hvem det er best å samarbeide med, at meningene begynner å sprike.

Det historisk hevdvunne prinsippet i den aktuelle sammenhengen er at «vår neste er vår nærmeste,» og da ikke bare i betydningen at det er for våre nærmestes beste vi helst anstrenger oss, men også at det er med dem vi best samarbeider for å nå et eller annet mål. Dette primale erfaringsfaktum – vi hjelper våre nærmeste først og helst, og vi arbeider best sammen med dem vi kjenner og som står oss nær – har stått under mer eller mindre kontinuerlig angrep i noen tiår nå, hvilket har konsekvenser.

Moderne solidaritetstenkning har nemlig søkt å utvide neste-begrepet. Noen vil at nesten skal omfatte gruppen av alle mennesker, andre og enda mer radikale røster vil inkludere alt liv overhodet, i alle fall alt pustende og mer eller mindre tenkende liv. Sistnevnte ekstremtenkning vil «artsrasismen» til livs; et begrep som ble fremmet av først Richard Ryder og deretter den australiske filosofen Peter Singer, og som ligger bak mye av samtidens mer militante «animal rights»-bevegelser. Da er man kommet langt vekk fra den bibelske rangordning der mennesket «skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden,» så mye er sikkert. Men dette lar vi ligge for i stedet å konsentrere oss eksklusivt om forholdene mennesker imellom.

Kan en gjennomsnittlig nordmann ha like stor samfølelse med en ukjent artsfrende i Patagonia eller Kalahari som med en slektning på Hedmarken eller i Hardanger? Selvfølgelig ikke, i praksis er ikke livet slik, men det gjenstår å se hvordan man teoretisk skal forholde seg til denne kunnskapen.

Hittil har man fra de høyt oppsatte politisk-etiske fortolkernes side, livsvisdomslærerne som bokstavelig talt besitter sjefsstolene i internasjonale godhetsorganisasjoner med eller uten tilknytning til FN-systemet, stått i verre for å utvide folks neste-følelse til å gjelde alle mennesker og i mest mulig samme grad, altså se bort fra «din neste er din nærmeste»-prinsippet. Man har med andre ord prøvd å endre verden fra å være slik den er til å bli slik de synes den burde være i samsvar med den moralistiske feilslutningen, et tankemessig blindspor hvis pålitelighet som rettesnor for praktiske handlinger er nærmest ikke-eksisterende gitt at menneskets biologi er som den er. Før eller senere vil også de mest innbitte idealistene måtte ta innover seg at «selv» står oss nærmere enn «ikke-selv,» også hva vilje til oppofrelse og gode gjerninger angår, og til tross for at slik forskjellstenkning er vond å svelge for alle profesjonelt gode.

Arbeider vi like godt sammen med dem vi kjenner som med andre, med ukjente? Også her er svaret nei, selvfølgelig, i særdeleshet når mye står på spill; hvem personene er som holder hverandre i hendene, er avgjørende for hvor lang og sterk rekken blir. Billedlig så vel som bokstavelig talt er sjansen for å få en nødstedt ut av en vannfylt bil avhengig av hvordan rekken dannes; vi snakker tross alt om strukturer her som bærer i seg livsviktige funksjoner i gitte tilfeller.

Det finnes ikke skarpere situasjoner enn under krig. Hva er det viktigste for stridsmoralen hos dem som i praksis fører krigen, hva hjelper soldatene å holde ut stressen og frykten og gjøre det rette og hensiktsmessige for å nå målet avdelingen kjemper for?

Samholdet innen den lille, nære gruppen er det viktigste. På andre plass kommer frykten for ikke å strekke til, å svikte, og først deretter kommer alle de andre, mer luftig-pompøse tingene som stridsmenn kan tenkes å være motivert av. Nøkkelordene i sammenhengen er nettopp «lille» og «nære,» for du har ikke kraft til å favne vidt hverken på den ene eller andre måten når du er helt på innerlæret, når det virkelig står om liv eller død fra øyeblikk til øyeblikk.

Det har alltid stått for meg som uforståelig at man ikke utvider denne velkjente kunnskapen til også andre felt innen samfunnslivet når hensiktsmessigheten av ulike organisatoriske strukturer diskuteres. La meg ta bare to eksempler som understreker retningen i argumentasjonen.

Av og til ser man kåringer av hvilke skoler som er mest vellykkede i kongeriket. Vinnerne varierer, men ikke helt sjelden har jeg lagt merke til at små skoler i Sogn og Fjordane havner høyt oppe på listen, endog aller øverst. Hvordan forholder fusjonskameratene innen Arbeiderpartiet og Høyre seg til slik informasjon? Jo, de snakker den bort, forklarer folket at rett nok ser det slik ut, men i virkeligheten er de angjeldende skolene likevel for små, de kan ikke håndtere disse og andre utfordringer som alle skoler i dag må være beredt på. Kort sagt: Funnene, i alle fall tolkningen av funnene, ved landsdekkende prøver og lignende underordnes den allerede fattede konklusjonen langs spenningsaksen sammenslåing eller ikke hver gang slike spørsmål vurderes.

Tilsvarende ser man i debattene innen helsesektoren, mest direkte i spørsmål om småsykehus skal nedlegges. De små er ikke flinke nok og effektive nok, vet man på forhånd, og alle øvrige data tilpasses denne forhåndskonklusjonen. Argumentasjonen for og imot er og blir et spillfekteri i slike konflikter, et rituale man er tvunget å gå gjennom, men som ikke må tillates å forstyrre den overordnet fattede beslutningen om at større er bedre. At små grupper der folk kjenner hverandre notorisk arbeider mer effektivt og uegennyttig enn store, upersonlige strukturer der samholdskraften er minimal, er erfaringskunnskap som for all del ikke må tillates å påvirke skrivebordskonklusjonene. For i de teoretiske modellene spiller det aldri noen rolle hvem som utgjør leddene i rekkene, der tror man at håndgrepet mellom de enkelte er like fast og gjensidig solidarisk uansett hvilke personer som står der.

Vi ser tilsvarende neglisjering av gammel, hevdvunnen kunnskap også på andre samfunnsområder. En hel generasjon av norske politikere i de største partiene har med entusiasme – noen mer, noen mindre, det skal innrømmes – gått inn for å skape et nytt, flerkulturelt norsk samfunn der likheten og nærheten mellom menneskene i landet er mindre enn før. Dette har konsekvenser når lange rekker skal dannes for å få nødstedte ut av biler eller hva det måtte være for situasjon vi velger at metaforen skal dekke. Man anstrenger seg mer for å hente ut en av sine egne, man holder fastere i hendene og orker å stå på litt lenger uten å gi seg. For det er slik verden er skrudd sammen uansett hva teoretikerne insisterer på å tro. Vanlige vettuge mennesker vet dette.

Det er på tide at ideologiene tar hensyn til biologi så vel som kultur og historie når samfunnsutvikling skal planlegges. Nærhet og slektskap betyr noe, ofte endog mye. Immaterielle faktorer av denne typen er alt annet enn likegyldige for hvordan samfunnet fungerer samme hva materialister – de som tror at penger og eierskap er om ikke alt, så ihvertfall det meste – måtte påstå. Deres firkantede, ideologistyrte syn strider mot både erfaring og introspektiv menneskelig erkjennelse, det er kort sagt ganske narraktig. Den biologiske nærheten som finnes mellom beslektede, kan best erstattes med den historisk-kulturelle nærheten som finnes mellom landsmenn; slik gikk man i sin tid fra familiens og klanssamfunnets solidaritet til nasjonalstatens ditto, hvilket var en fantastisk utvidelse av nestebegrepet. Men man kan ikke sette fremmede inn i kjentes sted og tro at intet derved skades, det er helt enkelt ikke slik menneskesamfunn fungerer.

Man trenger alle bindetråder som tenkes kan når fellesoppgaver skal løses med eget liv som innsats. Gir man avkall på den sterke samholdskraften som nærhet og likhet mennesker imellom innebærer, så handler man uklokt. Da skaper man en situasjon der samfunnet brytes ned i stedet for å bygges opp.

 

Les også

Tillit -
Avstand -
Ekte -
Noen har pusta sammen -
Vinter -
Tillit og kontroll -
Nasjonalt gehør -
Å passe på flokken sin -

Les også