Kommentar

Noen vil ha hørt om den lange marsjen som Mao Zedong og hans kinesiske kommunistarmé foretok under borgerkrigen på 1930-tallet – angivelig tilbakela de rundt 1000 mil i løpet av drygt et år for å komme i sikkerhet unna Kuomintangs overlegne styrker – men det er ikke denne jeg har i tankene med tittelvalget. Marsjen jeg skriver om varte enda mye lenger i tid – mange vil si at den på langt nær er over ennå – men var og er til gjengjeld vesentlig mindre fysisk farlig og strabasiøs for marsjdeltagerne. Temaet er venstreradikalernes gradvise overtagelse av den borgerlige statens institusjoner så vel som tanke- og definisjonsmessige hegemoni i vestlige demokratier under de siste fire-fem tiårene. Vi skal se på utviklingen i idéhistorisk perspektiv først, deretter knytter vi tråden sammen med utviklingstendenser i vår norske samtid.

Antonio-Gramsci_h_partb

Uttrykket i tittelen griper nær 100 år tilbake i tiden, til idéer fremmet av den italienske kommunisten Antonio Gramsci (1891-1937), en av de aller viktigste marxistiske tenkerne i det 20. århundre. Gramsci var i og for seg enig i hovedpoenget i Karl Marx’ materialistisk-økonomiske teori om hvordan historien utviklet seg (de var begge historisister til fingerspissene, overbeviste om historiens logiske og forståelige utvikling som følge av samspillet mellom erkjennbare samfunnsfaktorer), men oppå dette la Gramsci sin teori om den særlige betydningen av kulturhegemoniet i alle utviklede samfunn. En del av nytenkningen bestod i at han til de undertrykte regnet ikke bare proletariatet, de eiendomsløse industriarbeiderne, men også ulike sosiale ut-grupper som kvinner, etniske minoriteter og andre som var blitt innflytelsesmessig marginalisert av den dominerende kulturen. Ikke alltid var disse undertrykte selv klar over det som skjedde; de hadde da internalisert en ”falsk bevissthet,” en enighet med undertrykkerne i oppfatningen av hvordan verden var og måtte være som gjorde ofrene instrumentelle i sin egen undertrykkelse. Et typisk eksempel kan være kvinner som innbiller seg at de helst ønsker å være hjemme og ta hånd om små barn i stedet for å delta i det store, ytre samfunnet og gjøre karriere der; vi skal siden komme litt tilbake til dette i omtalen av den samtidige norske varianten av tenkningen.

 

Gramsci skapte et teoretisk-marxistisk grunnlag for å vurdere meningsdannerne i det moderne samfunnet som samtidig tilhørende både de krenkede og undertrykte (i alle fall de av dem som var ”organiske intellektuelle” i motsetning til de ”tradisjonelle intellektuelle;” de førstnevnte tilhørte i utgangspunktet ut-gruppene, men arbeidet for å skaffe seg like gode eller bedre plasser i solen som de som hittil hadde vært reservert de opprinnelige bærerne av samfunnsmessig intellektuelt hegemoni) og værende sentrale aktører i den kontinuerlige kampen om samfunnsmakten. Sammen med frafalne ”tradisjonelle intellektuelle” – altså intellektuelle som hadde flytt opp til overflaten under det gamle regimet, men som nå hadde endret seg og anammet den nye tids synspunkter – skulle de stå for det som siden er kalt et paradigmeskifte. De skulle skape et helt nytt samfunnsklima der det gamle tankesettet allment ble oppfattet som foreldet, som latterlig og tilhørende en forgangen og naiv tid. For at dette skulle kunne skje, måtte de intellektuelle bastionene erobres innenfra, mente Gramsci, gjennom skolen og kirken og avisene og alt annet som er med å forme et samfunns rammer for selvforståelse. Denne erobringen innenfra er det man refererer til med uttrykket ”den lange marsjen gjennom institusjonene.”

 

Prosessen ville ta tid, men den ville være uavvendelig som all historisk utvikling er det i kommunistisk perspektiv. Etter Gramscis syn var det denne langsomme overtagelsen av makten innenfra som i utviklede samfunn til slutt ville sørge for kommunismens seier, ikke proletariatets revolusjon som hadde vært mulig i det tilbakestående Russland av 1917. Ikke minst viktig i åndskampen ville den gamle tidens religion og kirke være; disse ville enten langsomt forvitre, bli oppfattet som irrelevante og tilbakestående av de nye generasjonene som etter hvert ville erstatte de gamle, eller aller helst ville også kirkens menn tilegne seg den nye bevisstheten og måten å forstå virkeligheten på, og følgelig gå over i den nye tids tjeneste. Det samme ville alle andre undertrykkende institusjoner tilhørerende og reflekterende fortidsånden.

 

Den logiske nødvendigheten i utviklingen kunne ikke betviles. Det hele ville ikke skje over natten, selvfølgelig – en ulempe sammenlignet med de tradisjonelle revolusjonene som Stalin og hans menn hadde gjennomlevd og nå forberedte i nye utgaver – men forandringene trengte til gjengjeld ikke å bli blodige. Uansett var de, som alle rettenkende måtte innse, til folkets eget beste. Tålmodig streving i den utpekte retningen ville bringe resultater.

 

På 1960-tallet skjøt ”counterculture”-tenkningen eller -revolusjonen fart, først i USA, men deretter også i Europa og til og med i fredelige Skandinavia. Merkeåret var 1968 selv om opprøret stort sett innholdsmessig ved våre universiteter kom noe senere, i hovedsak på begynnelsen av 70-tallet. En av de mest fremtredende skikkelsene blant 68-erne i Tyskland var Rudi Dutschke eller ”røde Rudi.”  Om ham kunne mye og mangt sies (ikke minst det tragiske at han ble skutt i hodet av en meningsmotstander og fikk skader som han døde av 10 år senere; Dutschke var for øvrig også en av grunnleggerne av partiet ”De grønne” i Tyskland), men i vår aktuelle sammenheng er det tilstrekkelig å fremheve at bruken av uttrykket ”den lange marsjen gjennom institusjonene” i moderne tid gjerne tilskrives ham. Så er da også denne marsjen i det nærmeste blitt synonym med 68-generasjonens overtagelse av definisjonsmakten innen store deler av akademia, kulturverdenen og endog allmennpolitikken i tiden etterpå. Langt på vei har man lykkes med å etablere det intellektuelle hegemoni som Gramsci skrev og drømte om; paradigmet er skiftet, motkulturene er blitt hegemoniske.

 

For dem som ønsker å lese en aktuell bok med et amerikansk perspektiv på omveltningen, kan Roger Kimballs The Long March: How the Cultural Revolution of the 1960s Changed America anbefales. Utviklingen har imidlertid vært sant internasjonal og man kan strides om følgene er mest tydelige i Europa eller USA. Jeg ønsker å konsentrere meg om forholdene i Norge, så la oss i det følgende se litt på hvilke deler av vårt samfunnsapparat som særlig har vært mål for marsjen eller er blitt endret som følge av den; stryk den første formulering dersom du ikke ønsker å tilskrive utøverne en bevisst hensikt bak handlingene.

 

Kristendommen og kirken var engang selve den åndelige bærebjelken i det norske samfunnet, både hva gjelder etiske og moralske spørsmål og i våre funderinger omkring menneskets plass og status i naturen eller skaperverket. Den som i dag våger å se seg tilbake og ta inn over seg hvilke endringer som har skjedd på dette feltet under de siste par-tre generasjonene, blir fælen.

 

I sin tid (man kan dra seg til minnes Arnulf Øverland og hans ”Kristendommen – den tiende landeplage” fra Studentersamfunnet for 80 år siden) kom angrepene på kirken og kristendommen utenfra, fra ateister og andre typer fritenkere; det var angrep med blanke våpen som en dominant religion bare må forvente seg og forsvare seg mot etter evne, helst utenfor rettsvesenet. Slikt er fair kamp mellom livssyn.

 

De siste årene er derimot kirken tatt over innenfra slik jeg ser det, av sine egne ”tjenere” med røtter i 68-kulturen. Til å begynne med fjernet man all tale om djevelen, helvete og synden, deretter stilnet praten om Kristus (litt sødladent snakk om Jesus ble igjen) mens selveste Vårherre ble mer og mer fjern. Nå står vi etter hvert igjen med en kirke (jeg snakker her om Den norske kirke, Dnk, ikke om ulike frikirker) som formodentlig endelig er blitt etter Dagbladets smak (dere vet: For 50 år siden var Dagbla’ mot prester, men for kvinnelige prester. Nå er de fremdeles mot prester, men for lesbiske og homofile utgaver av arten). Man er i Dnk blitt så økumeniske at man bøyer seg dobbelt bakover; særlig er det religionsfellesskapet med muslimene man verner om, for alt i verden må man ikke fremstå som aktivt menende at Jahve står over Allah i noen viktige henseender. En slik holdning ville smake av europeerne-vet-best mentalitet, og noe vederstyggeligere finnes tydeligvis ikke i den nye generasjonens verden der de toneangivende kirkelige tjenerne er flasket opp på såkalt ”frigjøringsteologi.”

 

Den norske statskirken (jeg vet godt at Dnk formelt sett ikke fortjener prefixet stats- lenger, men inntil helt nylig akslet den trøyen som bærer av offisiell norsk religion og i manges bevissthet gjør den det ennå) har gjort kristendommen om til en verdslig moralisme med en dæsj religiøs politur oppå og utenpå, og er nå ved å fullføre arbeidet med å omgjøre moralismen til politikk. Da er det ikke rart at vår tids biskoper konsentrerer seg om spørsmål som HVOR STERKT kirken skal gå ut mot forberedelser til eventuell oljeboring i Lofoten og Vesterålen foran det tilstundende stortingsvalget. For å si det forsiktig: Inntil fornylig var det ukjent at dette var et sentralt tema innen kristenheten.

 

I skolen har man gjennomgående lempet på kravene samtidig som man har sluppet flere og flere gjennom på ulike trinn over den gamle folkeskolen. Der råd er svekkes den strengt faglige evalueringen av selvstendig kunnskap og objektiviserbar kompetanse (stikkord: gruppeeksamener og presentasjoner i stedet for gammeldags muntligeksamen, tillatelse til at ulike hjelpemidler brukes ved skriftlige eksamener) mens man fremmer betydningen av hvordan kandidaten opptrer (intervjuer er blitt viktigere enn karakterer i flere opptagssammenhenger, blant annet, samtidig som man svekker vektleggingen av fag som matematikk selv ved inngangsporten til realfagstunge utdanninger som ingeniørstudier). Den tverrgående inkompetansen i nettopp matematikk ble nylig illustrert enda en gang da en tredjedel av lærerstudentene strøk i faget. Til gjengjeld legger man vekt på alternative kvaliteter hos elevene og studentene, der blant annet internalisering av regnbuetenkning inngår omtrent som læring av bibelhistorie og norske sanger gjorde det for et par generasjoner siden. Man har med andre ord lyktes med å etablere et alternativt hegemoni, og det på et område der muligheten for langtids påvirkning er spesielt stort: I utdannelsen av våre barn, de som skal bestemme over morgendagens verden.

 

Omfavningen av multikulturalismen under samme tid passer godt inn i strategien med å skape et mothegemoni mot det borgerlige synet som tidligere dominerte i Vesten, inklusive Norge. Kunne man bringe den tidligere nasjonale kulturen bygget på selvstendige, uavhengige mennesker med en betydelige egenvilje og stolthet over egen kultur i miskreditt, så brakte man arbeidet med å skape et nytt samfunn med nye verdier og tenkesett enda et steg nærmere sin realisering.

 

Når jeg skriver det ovenstående, så vet jeg meget vel at anklagende rop om ”konspirasjonsteori” høres like rundt hjørnet. Og jeg skal gjerne innrømme kritikerne én ting: Det er godt mulig at mange, etter all sannsynlighet endog de fleste, av dem som de facto har bidratt under alle disse årene til å nedbygge den gamle kulturen og erstatte den med global likhetskultur, slett ikke tenkte i slike langsiktige baner og aldri har hørt om Gramsci overhodet. Dessuten har de jo på mange måter rett i at det jeg beskriver som det langvarige, målbevisste arbeidet for å endre samfunnet, for å gi det en ny retning, det er for alminnelig politisk arbeid å regne. Man agiterer, man får folk til å stemme på seg, man gjennomfører planlagte endringer. Problemet er at de aller fleste velgerne ikke har innsett de langsiktige konsekvensene av de mange små stegene på den lange marsjen gjennom institusjonene; det er alltid vanskeligere å ta inn det store bildet enn de mange små forandringene som berører oss daglig. Og uviljen mot å snakke om langtidseffektene har vært massiv, ikke minst på innvandringsfeltet; man måtte for all del ikke skremme opp stemmekveget.

 

Men dé finnes også, blant tilhengerne så vel som blant motstanderne av den fredelige samfunnsrevolusjonen som har funnet stedet under det siste halve århundret, som ser og er klar over konsekvensene. Dette kom jeg enda en gang i tanker om da jeg leste en liten artikkel i Klassekampen av 25. juni med tittelen ”SV endrer norsk kultur.”

 

Det er barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen (merk statsrådtittelen, den er i seg selv en liten brikke i det vellykkede mothegemoniet som er skapt) som Klassekampens journalist har en samtale med. ”Nesten ingen tar i dag til orde for den tradisjonelle familien,” sier fru Thorkildsen, og man mer enn aner tilfredshet grensende mot triumf i stemmen. ”Det er innen familien (sic; hun og journalisten mener formodentlig familiepolitikken) vi har oppnådd de viktigste seirene disse åtte årene.”

 

Joda, statsråd, jeg tror deg som jeg før har trodd også andre kadre sprunget ut fra samme politiske bevegelse. Den lange marsjen gjennom institusjonene krever at man vinner kampen på folks hjemmebane, ellers kan man ikke varig endre deres tenkesett. I Sverige er de som vanlig noen år foran oss i løypa; der er den aggressive feminismen lengre kommet og kampen for bruk av det kjønnsnøytrale pronomen ”hen” er godt i gang. De har nok av støttespillere her i landet også, de som virkelig ønsker å endre samfunnet radikalt, og hva kan vel ligge roten nærmere enn kampen om barns språk og tenkemåte? Venstreradikalerne har alltid visst at kontrollen med skolen og hjemmet er av avgjørende betydning i den større samfunnskampen, også dette har de felles med religiøse bevegelser.

 

Fru Thorkilsen har kanskje rett i at ”nesten ingen” taler for saker som den tradisjonelle familien lenger, skjønt på vegne av de gjenværende få som gjør det, vil jeg gjerne få henlede hennes oppmerksomhet på følgende: Historisistisk tenkning har vist seg å være feilaktig før, og det mer enn én gang; ikke minst hos sosialister burde dette ligge nært minnesoverflaten. For noen tiår siden virket det utenkelig at Sovjetunionen i løpet av kort tid og uten krigshandlinger skulle smuldre bort, tilintetgjøres av sin egen udugelighet, men så skjedde. Det kan meget vel skje igjen at det hun og meningsfellene tror er en stødig marsj mot morgenrøden og den gyldne fremtiden, viser seg å være en blindvei som folket etter hvert erkjenner som sådan og evner å forlate.

 

Jeg skal i alle fall forsøke å tale for klassiske borgerlige dyder som patriotisme, ærlighet, det ukrenkelige mor-far-barn fellesskapet uten statlig påvirkning eller indoktrinering, samt søking etter sannhet uansett hvor hen og til hvilke konklusjoner søket nå måtte lede. Andre vil gjøre det samme, og jeg innbiller meg at de ikke blir færre med tiden. Og så får vi nå se da, om det er statsrådens eller våre verdier som vinner fram i lengden.