Portrett av Antonio Gramsci tidlig på 1920-tallet. Foto: Wikimedia.

Vi har nettopp feiret påske, til minne om jødenes frigivelse fra egypternes slaveri og om Jesu død og oppstandelse. Men hva opplever vi? Canadas statsminister Justin Trudeau kaller høytiden en «langhelg». Vi husker også da Barack Obama og Hillary Clinton kalte de 300+ massakrerte kristne på Sri Lanka for «Easter Worshippers». Dette er (tidligere) ledere som ikke har gått av veien for å hylle feiring av andre religioners høytider.

Verden er blitt merkelig. I dag er det sett på homofobi hvis ikke politiet eller Forsvaret stiller i pride-paraden. Du er per definisjon rasist hvis du er en hvit mann over 50. Du er islamofob hvis du mener det er kvinneundertrykkende at kvinner blir tvunget til å gå med hijab. Alle de nevnte merkelappene blir samlet under fellesbegrepet «høyreekstreme». Den som våger å snakke om det, blir kastet ut fra sosiale medier og forfulgt av de med de «riktige meningene». Hvor er normene? Hvor er det personlige ansvaret? Hvor er respekten?

Svaret er å finne i «Fengselsnotatene» (Quaderni del carcere) av Antonio Gramsci (1891–1937), en italiensk filosof, skribent og marxist. Der Marx mente kommunismen måtte innføres med voldelig revolusjon, mente Gramsci at dette ikke ville fungere i lengden. Makten måtte beholdes med vold og terror, noe historien har ettertrykkelig bevist. Det som ifølge Gramsci bandt folk sammen, var ikke deres klassetilhørighet, men tradisjoner, verdier, kultur og religion. Kvikklunsj i påsken og julegudstjeneste er felles for alle, uansett status, og det ligger fortsatt i ryggraden vår. Skulle kommunismen vinne frem, måtte man vinne folkets hjerter, dvs. få folk til å glemme både kristne og sekulære verdier og tradisjoner. Kommunismen måtte styre menneskers bevissthet. Dette skulle oppnås ved å kontrollere kulturelle grunnpilarer: Kirker, skoler, massemedier, litteratur, musikk, billedkunst og forskning. Gramsci mente at kulturell hegemoni er nøkkelen til å overta folks bevissthet. Det er tilstrekkelig å få de som styrer informasjonsstrømmen, til å følge doktrinen. Folket vil da ikke vite at de er underlagt politiske diktat, og være ute av stand til å forstå motargumentene mot marxistisk ideologi.

Man startet med å infiltrere kirken med mennesker som trakk Jesu ord om toleranse så langt at man skulle tolerere hva som helst, spesielt andre religioner. I dag har den norske kirke blitt politisert, hvor klima og innvandring er viktigere temaer enn Jesu ord. Mange av oss har vel også slitt med lærere og skolebøker som ikke akkurat preges av borgerlige verdier. Når kunnskapsstatsråd Guri Melbys har foreslått å skrote en rekke fellesfag og erstatte samfunnsbyggende fag med et «fremtidsfag», da vet vi at skolen har blitt et politisk instrument.

Mediene, som skulle være den fjerde statsmakt, dvs. å ettergå politikeres og domstolers feilgrep, har fjernet seg fra sin oppgave og blitt et talerør for makten. Når hørte du sist en journalist fra gammelmediene stille kritiske spørsmål om politikere kanskje burde spare penger? Terminologien er bevisst: Begrepet «høyreekstrem» benyttes hele tiden, mens «venstreekstrem» aldri gjør det. NRK har fastslått at kritikk mot klimareligionen ikke skal forekomme hos dem.

Gramsci forstod at folk som hadde felles verdier, tradisjoner og kultur, ville stå sammen mot kommunismen, uavhengig av sosial status. Verdiene er limet som holder samfunnet sammen, det som gjør at vi stoler på hverandre og gir harmoni. Derfor ble kirken et viktig mål for ham. Kirken har i mange hundre år vært en vesentlig maktfaktor i vesten, indirekte og direkte. Dette hegemoniet måtte brytes om marxismen skulle vinne frem. Ting måtte snus på hodet. Man måtte inkludere alt og gi det samme verdi, ellers måtte man bli stemplet som intolerant. Dette var en prosess som ville ta lang tid, noe Gramsci forstod. Vi har ikke gått helt over i kommunismen i vesten, men Gramscis metode har i løpet av de siste par årene nådd en milepæl: De store massene aksepterer idag nesten hva som helst av absurditeter fra politikere og medier. Kjønn er i dag identitet, ikke fysiologi. Og folk har lenge trodd at (den katolske) kirken inntil nylig mente jorden var flat.

Mange snakker om polarisering og splittelse. Men når vi ser på samfunnsutviklingen i lys av Gramscis «plan», ser vi at twittermobben og facebookpolitiet er de splittende. Hvis du ikke støtter det offisielle narrativet, blir du i beste fall merket, i verste fall kastet ut og til og med mister jobben. Twitter og Facebook gjør det de kan for å sensurere konservative stemmer og gjøre sosiale medier til ekkokamre for «newspeak». Vi skal alle tenke likt og ikke utfordre makten. På 1970-tallet gikk «gramscister» med buttons hvor det stod «Question authority». De samme menneskene er de som i dag er ytterst autoritetstro. Vi som i dag utfordrer «vedtatte sannheter», er dagens revolusjonære. Det er vi som stiller spørsmål ved autoritetene. Det er vi som har forstått Orwells «1984».

Er det håp? Kan vi få tilbake et samfunn hvor vi uskjemmet kan være glade i våre tradisjoner? Hvor vi kan snakke fritt uten (selv-)sensur? Det krever sterk rygg, og det vil være en lang prosess. Vi må fortsette å stille spørsmål om politikere og medier. Vi må argumentere i henhold til god folkeskikk, men aldri unnskylde oss overfor twittermobben. Jeg ønsker et samfunn hvor gjensidig respekt og gode verdier ikke relativiseres. Jeg ønsker et samfunn hvor normale ting er normale og ikke «et uttrykk for hvit tankegang». Jeg ønsker et Norge hvor vi kan være glad i landet vårt uten å brunbeises. Ikke minst vil jeg ha et Norge hvor de intolerante ikke kan definere seg som tolerante.

 

Judith M. Horntvedt er lokallagsleder for Partiet de kristne (PDK) i Asker.

 

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her.