Et kvinnelig befal på det amerikanske amfibie­skipet USS «Wasp» (LHD 1) får aske­korset tegnet i pannen av en prest under en guds­tjeneste om bord i Atlanter­havet aske­onsdag 6. februar 2008. Foto: Brian May / U.S. Navy via Wiki­media Commons (cc by 2.0 deed).

Human history is the long, terrible story of man
trying to find something other than God
which will make him happy.

C.S. Lewis

Den kristne påsken, og den 40 dager lange fasten som gikk forut for den, gikk nesten ubemerket hen blant svenske politikere og medier. Kanskje var det fordi påsken i år falt sammen med ramadan, så det var åpenbart hvor fokuset skulle ligge: Ramadan er nytt og spennende, et fenomen som skal presenteres som «en svensk tradisjon», og fastende muslimer får nærmest helte­status i mediene. Å faste som muslim blir sett på som toppen av mental styrke, religiøs fromhet og menneske­kjærlighet.

Den 40 dager lange påske­fasten får derimot ingen medie­opp­merk­som­het. Mens fasten historisk sett besto i å avstå fra kjøtt, egg og melke­produkt­er, kan dagens kristne velge å avstå fra alkohol, penge­spill eller sosiale medier. Formålet er imidler­tid det samme: å reflektere over troen, forbedre sin leve­måte og vokse i forholdet til Gud.

Jaha? Et slikt formål virker håpløst utdatert i et moderne, sekulært samfunn der mennesker er selv­til­strekke­lige og der Gud har måttet vike plass for egoet.

Dessuten: Når barn er overbevist om at verden vil gå under i løpet av deres levetid, når unge ikke vet hvilket kjønn de tilhører, og når (det som burde være) voksne bruker tiden sin på å realisere Orwells «1984» – ja, da må det vel finnes viktigere ting å vie seg til enn en kjedelig kristen tro?

Eller kanskje det er motsatt, og at kristen tro er akkurat det vi som individer og samfunn trenger mer av. Mye mer av.

Vest-Europa har i over hundre år gjort sitt beste for å avvikle de kristne kirkene og avkristne befolkningen. Resultatet har vært svært vellykket. I land som Frankrike og Stor­britannia eksisterer knapt kirkene lenger, og prestene får lov til å ha en «vanlig jobb» i løpet av uken.

I Sverige har vi fortsatt en skatte­finans­iert kirke og en godt betalt stab av prester. Men som en del av et mål­rettet sosial­demo­krat­isk sekular­iserings­prosjekt har befolk­ningen blitt forvandlet til kristne analfabet­er. Kunnskapen om den kristne troen er ofte ikke-eksister­ende. De færreste kan Fadervår utenat, de går kanskje i kirken for å tenne lys på alle­helgens­dag (eller de holder seg på den sikre siden og blir igjen på kirke­gården), og mange kan ikke skille Jesus fra Muhammed. Ikke så rart, siden ikke engang vår tidligere erke­biskop kunne det …

La meg være tydelig: En slik verden, en slik nasjon og et slikt folk kan ikke overleve. Vi har prøvd den veien i hundre år nå, og ærlig talt ser det ikke ut til å gå så bra lenger. Politisk ulikt fargede verdi­grunn­lags­doku­ment­er og -bekjenn­elser har rett og slett ikke klart å erstatte det kristne evangeliet som et fungerende kompass for våre liv, våre relasjoner og våre vestlige samfunn.

Sett fra et kristent perspektiv er grunnen enkel. Den kristne troen lærer oss at mennesket er et åndelig vesen, der hvert enkelt individ er skapt av en kjærlig Gud og har en klar hensikt i verden. Målet med Jesu under­visning var derfor ikke bare å vise hvert enkelt menneske veien til et personlig forhold til Gud, men også å lære oss hvordan vi skal leve med hverandre for å skape gode relasjoner, vel­fungerende samfunn og en sunn verden.

Drøyt 500 år etter at Martin Luther spikret opp sine 95 teser på porten til slotts­kirken i Witten­berg, må svensk kristen­het kappe tauene til den politiske venstre­sidens slepe­båt, for den er i ferd med å føre hele samfunnet inn på en grunne som vi kanskje aldri kommer av igjen.

Det Sverige – og den vestlige verden – trenger, er derfor ikke mer woke-ideologi, sekular­isering, islam­isering, LHBTQI+, globalisme, klima­hysteri eller diverse alarm­ismer. Vi trenger i stedet mer Jesus, mer evangelium og en kirke som våger å forkynne sitt budskap. Ikke bare til de vel­opp­dragne kirke­gjenger­ne, men til alle. Akkurat: alle! Høyt og tydelig, og uten å skjelve på mansjettene. Dét er hva vi trenger. En ny vekkelse. Eller mer enn det: Vi trenger en ny reformasjon.

Synes du jeg virker naiv, religiøst ekstrem eller rett og slett korka? Det spiller egentlig ingen rolle. For hvor bra synes du det går? Vi har lyktes med å skape en samtid der menn anses for å være i stand til å føde barn, der ethvert snev av forsiktig og konstruktiv kritikk eller et høflig spørsmål kan bli stemplet som «hat og trusler» av en generasjon lett­krenkede, der «alle religioner er like gode» og der vi har forlatt den kristne julen til fordel for en multi­kultur­ell vinter­fest. Folk er redde, intolerante og aggressive og ser på seg selv og sine med­mennesker som «skadelige for klimaet og planeten».

Denne frykten og forvirringen – kombinert med troen på at vi ikke er mer enn våre (aldri perfekte nok) kropper – får oss til å devaluere oss selv og våre egne evner. Men vi må tro på noe, og hvis vi ikke tror på oss selv, begynner vi å stole blindt på makt­haverne (som ikke alltid vil oss vel).

La oss være ærlige: Er det et slikt liv vi ønsker oss? Jeg mistenker at mange vil svare «nei» på det spørsmålet.

La meg derfor formulere et alternativ. Mitt forslag er å gjenreise Sverige som en kristen nasjon, der vi er tydelige på at våre verdier og lover er basert på den kristne lære, og der vi som borgere er godt kjent med den kristne tro. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt å være kristen eller ikke, men kunnskap er nødvendig for å vite hva vi velger eller velger bort.

Med dette alternativet får vi en nasjon som både kan vise tro og sette grenser, og som er i stand til å skille mellom ekte godhet og godhets­posering. Vi får også en befolkning som har lært at de har et gud­dommelig opphav, er uendelig verdi­fulle og ikke kan gjøres til slaver av noen.

Stormannsgale og globalister kan alltid forsøke å kontrollere og begrense en slik befolkning. De vil ikke lykkes.

Dette har makthaverne selvsagt alltid visst, og det er derfor de har kjempet så hardt for å sekularisere samfunnet og gjøre oss uvitende om Gud, uvitende om hvem vi er ifølge den kristne troen og uvitende om hva det kristne evangeliet vil lære oss. Hvis vi får den kunn­skapen, mister de all makt over oss. Ville ikke det i seg selv være noe å strebe etter?