Kommentar

Søndag i kirken, første søndag i fastetiden et sted på Østlandet (ikke min egen menighet på Eidsvoll). Det er fastetid. Kirken har gitt seg ut på vandringen mot Golgata, Kirkens mest sentrale feiring. Men denne presten har andre planer.

Vi er i hendene på radikalerne og hele Gudstjenesten blir et vindu inn mot en kirke som driver mot det politiske venstre, politisk korrekte og bort fra grunnfjellet. Morgenen etter leser jeg i Aftenposten at kirkene tømmes for folk søndager. Bildet viser Vålerenga kirke, en typisk kirkeradikal bastion i en radikal og ”politisk riktig” del av Oslo. Den er nesten tom for folk.

Journalisten har snakket med flere om hva årsakene kan være. Ingen i artikkelen peker på at kirkens medlemmer kan ha blitt trøtte av reformer, radikale prester og politisk snikksnakk. Dette er hva som skjer når Kirken slutter å være kirke og blir i stedet en interesseorganisasjon for rettferdighet og masete nymoralisme.

Svært få konfirmanter er interessert i å bli med videre i et kristent ungdomsmiljø, uttaler en forsker til Aftenposten. Etter søndagens gudstjeneste har jeg en anelse om hvorfor. Forskere avisen snakker med mener likevel at vi trenger flere reformer. Mer medisin som ikke virker. Ingen stiller det vanskelige spørsmålet, det er i stedet full fart forover. Men når en mislykkes i Vålerenga, hvor kan da radikale prester og alle slags eksperimenter lykkes?

Tilbake til gudstjenesten denne søndagen. Fra første stund er jeg utenfor. Jeg trodde jeg var gått i kirken, men jeg havnet i stedet på et u-landsseminar om rettferdig fordeling. Fra første bønn til den siste formaningen om å kjøpe ”rettferdige” ulandsvarer under kirkekaffen etterpå, beveger vi oss innenfor venstresidens univers, krydret med kristelige begreper.

Jeg er ikke vitne til en enslig prest som kjører sine kjepphester, nei, dette er systematisk. Kirkens apparat spiller med. Det er uttrykk for en sentral regi fra dagens kirkefyrster. Menigheten skal oppdras:

Leksjon 1: Liturgien er selvsagt eksperimentell. Først en bønn fra Filippinene som skal sette tonen:

”Fredens og rettferdighetens Gud / I ydmykhet kommer vi for ditt ansikt… Styrk oss så vi med hele vår sjel kan fremme sannhet og rettferdighet, varme og kjærlighet, og tross egoisme og kulde…”

Rettferdighet, egoisme, varme og kulde – ord og begreper som er uvanlig i liturgien. Det er venstresiden ordforråd, og føleriets. Ikke Kirkens. Det aner meg hvor vi er på vei. Hvilken sannhet og hvilken rettferdighet snakker vi om? Sannheten – det er ikke ordet eller Kristus denne gang, ikke mysteriet i kunnskapens tre, eller Guds vesen.

Sannheten i denne gudstjenesten er sannheten om internasjonale kapitalister som plyndrer fattige land i Afrika og rettferdighet handler om at vi rike har tatt fra de fattige. Og vi snakker ikke om den enkeltes plikt til å gi av sin overflod. Hele gudstjenesten handler slett ikke om det personlige, men om samfunnets plikt. Det er sannhet, rettferdighet og egoisme i verdenssamfunnet vi snakker om i dag. En verdensorden.

Begrepene er vage der presisjon er avgjørende. Sannhet og rettferdighet hos Kristus med tornekrone på vei til Golgata har ikke noe med ny økonomisk verdensorden å gjøre; det er rett og slett et annet departement enn det politiske.

Det er slående at skillet mellom politikk og religion gjennom hele gudstjenesten viskes ut. Jeg tenker på om det her er en gravitasjon mot Islam, ikke som en konsekvens, men en parallell utvikling. Det politiske i kirken har en lang historie helt uavhengig av Islam, men det er en felles åre et sted. Man skiller ikke begreper og departementene. Det sekulære og religiøse, personlige og politiske står uten klare skiller.

Rettferdighet er blitt et hovedtema i Den Norske Kirke. Hold deg fast: ”Kyrkja har fått grøn og rettferdig diakoniplan”, er overskriften på Kirken.no når DNK i 2007 vedtok sin nye diakoniplan. Miljøsaken og ”kampen for rettferdighet” er tatt inn som nye målsetninger.

Før var diakoni å hjelpe syke og enslige… det er kjedelige saker selvsagt for en radikaler. Ikke mye politikk i gamle damer på sykehjemmet. Det er nesten litt FrP-aktig å interessere seg for syke, gamle og enslige …. Nei, de radikale har øye for større tema –klima og rettferdighet, eller for å sitere Kirken selv:

”Planen speglar nye utfordringar i samfunnet: det fleirkulturelle, endra familie- og relasjonsmønster, ulike utfordringar frå globaliseringa – med blant anna rettferds- og fattigdomsproblematikken – og utfordringane frå dei menneskeskapte klimaendringane”.

Tilbake til høymessen. Leksjon II begynner: Selv ikke syndsbekjennelsen får være i fred. Vi får ikke bare en moralpreken men en forelesning om antikapitalisme og antiglobalisering. Det er godt gjort i en syndsbekjennelse. Hvordan kan ”se i nåde til meg syndige menneske” bli omsatt til en refs av internasjonale selskaper for deres griskhet?

Er det da ingen ende? Jeg er et menneske, først og fremst alene i meg selv som vet jeg gjør det som er galt, jeg går gjennom store nederlag og alt for små seire, helt til jeg en dag vet det er for mye for meg til at jeg kan gjøre opp. Regningen løper. Og det handler ikke om min synd i forhold til Afrika. Når jeg en dag ligger på det siste vil jeg ikke ynkes over frihandelsproblematikken i Afrika.

Men det finnes en forklaring. Dette er slik dagens reformatorer vil ha det. Den gamle syndsbekjennelsen lyder slik:

«Hellige Gud himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til de onde i mitt hjerte».

Denne teksten vil Kirkerådets Nemnd for Gudstjenesteliv ha fjernet. Dette er i Kirkens nye ånd.

Kirkens radikalere ønsker å gå bort fra det sterke ”individuelle” preget i syndsbekjennelsen. Vi skal da ikke skrifte? Nei, nå skal det ikke handle om meg og Gud, men synd i relasjoner mellom oss mennesker osv.

Men når subjektet, den som synder, går fra jeg til vi bryter vi med teologien. Vi kan ikke tilgis kollektivt. De gamle israelitter kunne det under Den gamle pakten som Gud hadde med sitt folk. Etter Den nye pakt er det enkelte mennesket frigjort. Ved Jesus kan den enkelte selv søke Gud, bli fri og tilgis.

Dagens radikalere i Kirken lengter etter det kollektive. De nye prestene vil ikke være sjelesørgere for den enkelte men for samfunnet. Dette er ikke radikalt, det er reaksjonært. De klarer ikke bestemme seg om de vil følge Messias frelseren eller Messias opprøreren i gata.

Dagens prest viser i praksis hvor vi ender når vi skal bekjenne synder i samfunnet og ikke hos den enkelte. Jeg leser dagens for meg nye syndsbekjennelse med stigende ubehag:

”L: Vi ser en verdensøkonomi bygget på urettferdighetens vektskål som øker vår rikdom og holder andre nede i fattigdom.
A: Rettferdighetens Gud, vi kommer frem for deg i bekjennelse og sorg.
L: Vi ser at mennesker i fattige land mister helsetilbud og skolegang fordi internasjonale selskaper gjemmer unna penger i skatteparadis.
A: Rettferdighetens Gud, vi kommer frem for deg i bekjennelse og sorg.
L: Gud vi hørte at du var sulten, og vi delte ikke maten med deg.?Vi hørte du var tørst og vi beholdt det vi hadde å drikke for oss selv.?Vi så en fremmed, og vi lukket våre dører og våre hjerter.”?… osv

Syndsbekjennelsen er over. Har du fattet bildet nå? Det hele er en eksegese over SVs slagord: ”Del godene!” Det sies ikke noe om mine synder (min sak jeg har med Gud). Hun nevner heller ikke med ett ord, nå eller senere, om syndene til den tredje verdens mange despoter og kleptokrater som gjør kravet om mer skatter og avgifter til en vits. Nei, det er vi og den urettferdige verdensøkonomien, får vi vite.

Leksjon III: Nå er vi først myket opp, vi har fått en forelesning om en sosialistisk verdensorden og nå skal vi ut i gatene og marsjere. Ja, det er ikke tull. Pianisten setter seg og vi synger:

”Jesus Kristus rasar her i gata mi, ?mot all egoisme, hat og apati. ?Jesus her er eg, eg er sint som deg. ?Me kan protestera, saman du og eg.
…”

Velkommen til den nye Jesus – nå som sint lokalpolitiker med et globalt engasjement. Eller Jesus med hettegenser, palestinasjerf og hjemmesnekret plakat: ”Nei til internasjonale selskapers utsuging av de fattige!”.

Jesus kom ikke som politisk opprørsleder mot romerne som så mange ønsket. Jødene var undertrykt og okkupert, men Jesus snakket ikke om den undertrykkelsen romerne stod for, men det mørket mennesket lever i. Jesus ville absolutt ikke bli jødenes opprørsleder for et ”rettferdig” Palestina. Det er en av de mest tydelige trådene i Det nye testamentet.

Bibelens rettferdighet er en annen enn ”del godene”. Han var en annen Messias enn den jødene ventet på. Evangeliene viser oss selvsagt ikke en Kristus som raser i gatene. Dette er teologisk ABC, trodde jeg.

Leksjon IV: Nå er vi alle skikkelig varme og gode. Prestens preke begynner og vi skal lære:

”Vi vet at 2.5 milliarder av våre søsken lever i fattigdom, mens vi i Norge lever i verdens beste velferdssamfunn. De fleste av oss vet også at det er en sammenheng mellom deres fattigdom og vår rikdom, en sammenheng som forsterkes av klimaendringene og vår rolle som olje- og gassprodusent.”

Så, det finnes en slik sammenheng? Var vi ikke så rike, så var ikke de så fattige? Er det slik det er?
Etter litt Googling finner jeg prekenen på nettet. Den finnes som et prekenforslag for akkurat denne søndagen skrevet av Atle Sommerfelt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Dagens prest gjorde kanskje noen omskrivninger, men her er hva Sommerfelt skriver videre i sin ”preken”:

”Vi vet samtidig at Guds visjon for menneskene og verden er annerledes. Det er visjonen om et samfunn der alle mennesker kan høste fruktene av sine henders gjerninger og der styresmaktene tar ansvaret for rettferdig fordeling og forsvarer de som kommer i vanskeligheter eller støtes ut.”

Dermed er det offisielt, Gud er sosialdemokrat eller sosialist og hans visjon er for styresmaktene å sikre en rettferdig fordeling. Dette er statskirkens nye prosjekt. Dette er hvorfor de politisk radikale i Den Nye Kirken vil være statskirke. Det er samfunnet som er syndig, det er samfunnet som skal refses, frelses og formes i Guds bilde.

Søndagens bibeltekst var om Jesus som fristes av djevelen. Djevelen frister Jesus til å gjøre brød av steiner. Jesus svarer: ”Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn”.
Atle Sommerfelt/vår prest utlegger dette slik:

”Når utfordringen er å skaffe mat til alle, er fristelsen å overlate den saken til et Guds mirakel. Jesus avviser dette fordi Guds ord så tydelig gir menneskene ansvar for produksjon av mat og rettferdig fordeling. Å gi Gud ansvaret for sult er å misbruke løsrevne bibelord for å forsvare egen ansvarsfraskrivelse.”

Det er neppe dette som slår en først etter å ha lest bibelteksten. Kjernen for en lekmann synes å være det motsatte, at ordet er viktigere enn brødet. Men i Sommerfelts/prestens hode handler dette om rettferdig fordeling av brød.

Visste du dessuten at et internasjonalt selskap som eier en gullmine i Tanzania betaler kun småpenger i skatt og plasserer sine overskudd i et skatteparadis? Og visst du at Det norske pensjonsfondet kan eie aksjer i slike fæle selskaper?

Presten dveler lenge ved dette. Veldig lenge. Hun spør retorisk om noen kan tenke seg hvor lite de faktisk betaler i skatt i Tanzania. Spørsmålet rettes til benken med konfirmanter som vi får vite har hatt dette på ”pensum”. Vi oppfordres så til å skrive til finansministeren om denne saken.

Hun ser ut til å mene at verden er en kake, og vi har forsynt oss med for mye. Tanken er at om selskapene bare hadde betalt rikelig med skatt ville det gått til sykehus og skoler.

Etter nok en tur på Google finner jeg kilden til dette ”evangeliet”: Kirkens Nødhjelp har et undervisningsopplegg om dette; en powerpoint med morsomme tegninger av sjørøvere (internasjonale selskaper med konto i skatteparadis). Tydeligvis er det beregnet på tenåringer. Etter enda en runde på Google finner jeg mer: Kirkens Nødhjelp har lansert denne kampanjen sammen med Changemaker, Norges største bevegelse for ungdom som arbeider med nord-sør spørsmål. De hadde et sør-nord utviklingsseminar (SNU) nå i februar der tema var ”fokus på skatteparadiser og kapitalflukt”.

Og ikke overraskende, Changemaker har utviklet et undervisningsprogram for konfirmanter. Nå er det vel lite som vil overraske leseren etter dette, men jeg nevner de åtte temaområdene om det skulle være tvil i hvilket politisk landskap vi befinner oss i:

1. samling: Verden er urettferdig ?2.samling: Rettferdig handel ?3.samling: Klimaendringer (gjett hvem som får skylda)? 4.samling: U-landsgjeld (spill en ”urettferdig fotballkamp).? 5.samling: Hiv og aids ?6.samling: Fred (Her kan du lære å brette en fredsdue)? 7.samling: Fasteaksjonen (”Det handler om rettferdighet”) ?8.samling: Handling! ?

I presentasjonen om ”fred” gis det tre forklaringer på hvorfor det blir krig. Den første er presis, men så blir det verre og verre.

Kriger mellom land skjer ofte fordi:
• Det er kamp om makt og ressurser mellom land
• Et land vil beskytte seg mot trusler fra et annet land
• Et land ønsker å spre sin måte å leve på, for eksempel demokrati

Så det ble krig i 1940 fordi Norge ville beskytte seg mot Hitler-Tyskland? Ville det ikke blitt krig om vi ikke hadde beskyttet oss? Nummer tre har en klar adressat: USA naturligvis. Hvorfor de ikke skriver at det ganske ofte blir krig fordi ikke-demokratiske land ønsker å spre sin ikke-demokratiske måte å leve på, vet jeg ikke. Dette er altså konfirmantundervisning i Kirken.

Changemaker har fem målsetninger: rettferdig handel, prioritere fred, bekjempe hiv og aids, slette gjeld, stoppe klimaendringene. Om dette kan en mene mye. Men dette blir selvsagt litt fattigslig så lenge en ikke sier noe om politiske rettigheter, frihet, rettssikkerhet, økonomisk utvikling, osv. ikke minst fordi dette er i høyeste grad mangelvare i utviklingsland og en avgjørende faktor bak den velstandsutviklingen vi ønsker de får. Hvorfor er ikke dette med?

Tilbake til gudstjenesten. Vi er nå ved trosbekjennelsen. Seminarets leksjon V begynner: Og naturlig nok kan ikke kirkens nye ideologer holde seg unna denne sentrale delen av liturgien. Subjektet er også her det kollektive, ikke det enkelte menneske, og formen er et politisk manifest:

”Vi tror på Gud som er kjærlighet som har skapt alle mennesker i sitt bilde og gitt jorden i eie til alle folkeslag
Vi tror på Jesus Kristus som kom for å helbrede oss og fri oss fra all undertrykkelse
Vi tror på Guds Hellige Ånd som arbeider i og gjennom enhver som har hengitt seg til sannheten.
Vi tror på fellesskapet av de troende som er kalt til å tjene alle mennesker.
Vi tror på Guds evne til å forvandle og fornye sitt skaperverk, og oppfylle sine løfter om en ny himmel og jord hvor respekten for menneskets verd, rettferdighet og fred har slått rot.”

(Også denne teksten er hentet fra Filippinene). Jesus er her ikke Guds sønn, men en slags Che Guevara, virker det som. ”Sannheten” vi skal ”hengi” oss til er at alle folkeslag skal eie jorden sammen, at de undertrykte skal befris og at menneskeretter, rettferdighet og fred skal en gang råde på jorden.

For dem som kjenner den egentlige trosbekjennelsen virker dette nesten kjettersk. Det er i alle fall ikke luthersk. Igjen er det personlige borte. Den apostoliske trosbekjennelsen handler om ”Jeg” – ikke ”Vi”.

”Jeg tror på Gud Fader … / Jeg tror på Jesus Kristus … / Jeg tror på Den Hellig Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen. ”

Mot slutten av gudstjenesten er vi over i det jeg trodde skulle bli siste leksjon. (Kirkekaffen må da være fri for politisk mas, tenker jeg i mitt enfold). Men først Leksjon VI, Takkebønnen:

Vi er igjen tilbake til den store verden som er Den Nye Kirkens egentlige objekt, skal vi forstå gudstjenesten rett, og Guds vilje med denne verdens folk er ikke frelse, evig liv, tilgivelse eller tro. Nei verden skal omskapes:

”Vi takker deg himmelske Far for dine velsignede gaver. ?Gi oss, Gud, en visjon om vår verden slik som din kjærlighet vi omskape den; ?En verden hvor de svake blir beskyttet, ikke utnyttet, ?En verden hvor ingen er sultne eller fattige,? En verden hvor goder og ressurser blir delt så alle kan nyte godt av dem,? En verden hvor nasjoner, raser og kulturer lever i toleranse og gjensidig respekt,? En verden hvor fred bygger på rettferd, og hvor rettferden styres av kjærlighet.?Gi oss mot og inspirasjon til å bygge denne verden, gjennom Jesus Kristus, vår Gud.”

Igjen er vi tilbake til det politiske seminaret. Det er ingen takkebønn i det hele, men en politisk ønskeliste, det er kulepunkter som om det var fra SVs partiprogram.
Det er noe kvasireligiøst og hjelpeløst akademisk ved formuleringer som ”…en verden hvor fred bygger på rettferd og hvor rettferden styres av kjærlighet”. Dette skal man få servert i en liturgi? Men hverken som politikk eller teologi er dette særlig logisk. Det går sikkert fint i SV, AUF og Kirkens Nødhjelp, men spar meg i alle fall søndag mellom 11 og 12.

Så endelig kommer gudstjenesten eneste lille vindu mot himmel og evighet, et klassisk pianostykke til postludium. Vet ikke hva, men en ro glir inn mellom benkeradene.

Det er kirkekaffe og jeg vil slå av en prat med kjentfolk. Men etter en liten stund klappes det i hendene og en ung ”trosopplærer” (ja det er hva de heter) begynner en forelesning om rettferdig handel, hva vi bør kjøpe og hvor osv. (Tankene vandrer i retning av politiske kommissærer som passer på at vi hele tiden tenker riktig og ikke fyller tiden med farlig snakk oss imellom). En gammel dame ved døren støtter seg med hvite knokler om stokken. Jeg griper jakke, kone og barn og traver ut.

Postludium

Fasten er i første rekke en forberedelse til Påskens mysterium. Det er også mer i den kristne tradisjon enn dette: Det er askese og offer, personlig offer. Og vi skal minnes vår dåp og styrkes i kampen mot fristelsene. Det hele er dypt personlig. Ikke noe av dette kom fram denne første søndag i fasten.
Den politikken de preker er for venstresidens menighet. Det politiske er AUF- og SV-aktig i alle sine klisjeer. Man kan være enig, eller uenig. Greit. Det er ikke det verste.

Det finnes sterke trekk av moralisme, venstresidens moralisme i dette. Det er noe som står over det religiøse og ikke minst det intellektuelle og rasjonelle. Dagen var blottet for eksistensielle spørsmål. Politiske saker ble behandlet kampanjeaktig og ensidig, men i en dyp moralsk tone. Sammen med terpingen på det kollektive, med presten som åndelig hyrde ikke for den enkelte, men for samfunnet skaper det inntrykk av noe reaksjonært og paternalistisk.

Jeg stiller tre spørsmål til Kirken: 1) Er Kirken til kun for venstresiden? Skal alle som for eksempel mener kapitalisme og frihandel er bra og at bistand er ganske problematisk klare seg uten Kirken den norske? Og uten Gud? Jo mer jeg ser av Folkekirken jo smalere framstår den.

2) Er dette budskapet virkelig Kirkens budskap; er det på evangelienes grunn, er det luthersk? Kan en i det hele skimte en teologi i bunnen av dette?

3) Hvis denne politiseringen er så progressiv, aktuell og hvis målet med dette er ”folkekirken”, hvorfor er kirkene fortsatt ganske tomme? Hvor er alle de radikale?

Det blir aldri venstresidens kirke, for venstresiden har ingen Gud; Den har aldri hatt en Gud. Det er derfor i beste fall en Kirke for en liten sekt på venstresiden som holder det gående for seg selv og som får nåde for Venstresidens elite fordi de fyller sin plass og spiller sin rolle. Kirken skulle styre unna høyresidens kremmerånd og venstresidens samfunnsingeniører, men har valgt å ta stilling for de
siste mot de første.

Benkeradene var stort sett tomme denne søndagen. Et par rader med konfirmanter (stakkars), et par rader gamle (hva i alle dager tenker de?!) og kanskje et dusin andre yngre voksne. Det bor ca 10.000 i kirkesoknet.

Takk til pianisten.

Mest lest

Mot en ny fase av Exodus

Sannhetskampen