Hvert år siden 2015 har Drammen satset på «Klimafestival §112» over to uker i iskalde januar. En del av programmet omfatter også «gudstjeneste med klimaperspektiv» i Den norske kirkes regi. Jeg tok turen til Tangen kirke i Drammen for å overvære seansen – fordi jeg er nysgjerrig på hvordan klimapolitikk smelter inn i Kirkens lære. Som en bonus fikk jeg med meg en staselig barnedåp, og det var jo litt symbolsk, siden jeg selv ble døpt i Tangen kirke i 1962.

På besøk i Den Norske Klimakirken av Siste Dagers Heteslag 

Helt siden Ole Hallesbys radiotale i 1953 har Norge langsomt blitt sekularisert: Geistlighet har mistet makt over samfunnet, og kirkene har blitt tommere og tommere. Men i stedet for å holde fast på Boken, liturgien, dogmene og tradisjonene, som den katolske kirke og moskeer har gjort, har ledelsen av Den norske krike gått i motsatt retning:

De har forsøkt å tilpasse både liturgi og budskap til moderne tider, med kreativ bibeltolkning og popularisert innhold for å tiltrekke seg flere følgere: Derfor er Helvete avviklet, synden blir stadig mer relativ, og plutselig elsker Gud både homofili, samboerskap og islam. Hvorfor teologene ikke anerkjente dette før det ble populærkultur, avdekker vel en viss svakhet.

Ny grunnlovsparagraf, og en ny syndsbekjennelse 

Kirken har åpenbart mistet troen på at Jesu buskap alene er nok for å fenge massene, derfor omfavner man stadig nye samfunnsfenomen – også dem som er dypt politiske og splittende, så som woke-ideologien. Denne strategien har gjort Den norske kirke til den miljøpolitiske aktøren jeg var vitne til i Drammen denne søndagen, og de er i godt selskap. Stortinget fjerner ikke bare paragrafer fra Grunnloven som ikke passer deres eller EUs agenda. De legger også til paragrafer som passer dem:

I 1992 fikk Norge en ny miljøparagraf i Grunnloven, som nå er paragraf 112. Den slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen, og at alle har rett til en natur hvor produksjonsevnen og mangfoldet bevares, og gir vern for kommende generasjoner ved at naturressursene forvaltes på en allsidig og langsiktig måte. Den slår også fast at borgerne har rett til informasjon og kunnskap om miljøet, og virkningene som menneskelige inngrep har for naturen.

Målet med å innføre en slik paragraf i Grunnloven er å ta hele samfunnet som gissel for «grønne verdier», og sørge for at ingen politiske organer lenger kan motarbeide at revolusjonær øko-politikk trumfer alle andre hensyn. Grunnlovsparagrafen blir naturligvis fullstendig oversett når det gjelder å informere om de grusomme konsekvensene inngrep som vindturbiner, batterifabrikker og karbonlagring har for både økonomien og naturen.

Paragraf 112 er kanskje «De Grønnes» største seier, men den lille miljøsekten MDG får ingenting igjen for det, siden Høyre og Ap har stukket av med politikken deres. Derfor fortsetter fundamentalistene å skrike at «ingen gjør noe», når i virkeligheten alt i samfunnet blir gjort på grønne premisser.  Denne grunnlovsfestede sementeringen av total og rask miljørevolusjon gjør at også Den norske kirke adopterer det kvasireligiøse grønne budskapet gjennom en ny syndsbekjennelse som sto å lese i programmet for gudstjenesten.

Tilgi oss, Gud, at vi ikke bryr oss når naturen blir ødelagt, men vil høste overdreven profitt uten respekt for livet. Lær oss, ved din nåde, å elske alle dine skapninger, våre søstre og brødre, og ta vare på livet i alt sitt mangfold. Sett oss fri til å tjene deg, verne om skaperverket og møte vår neste med kjærlighet.

Ingen stor suksess

Ingenting i denne syndsbekjennelsen er sant. Faktum er at ingen i verden har vært flinkere til å forvalte naturen gjennom de siste hundre år, og sørge for at den ikke blir ødelagt, enn nettopp Norge og nordmenn. Og det er ikke borgerne som høster profitt. Det er det klimaindustriens kyniske, internasjonale profitører som gjør. Og mens borgere flest verner om skaperverket, er det politikerne som ødelegger det med vindparker – på vegne av mammon. Kanskje denne falskheten er grunnen til at kirken var like tom denne søndagen som alle andre?

Foruten følget på 19 personer i barnedåp var det 15 sjeler til stede, og alderen tydet på at ti av dem pleier å komme på søndag. Klimagudstjenesten var ellers forbausende lik dem jeg husker fra søndagsskolen og opp til konfirmasjonen. Man sang til og med de samme støvete salmene som ingen kan, som alltid. De hadde imidlertid hentet inn en «klimaprest» som forsøkte å poengtere Bibelens miljøengasjement – som jo ikke er der. Så det ble litt tynt. På alle måter.

(Her må den sekulære ateisten med et svakt punkt for både Jesus, kirkebygg og kirkeorgler bruke anledningen til å spørre: Hvorfor har ikke kirker lekerom for barna? Hvorfor har de ikke diskusjonforum, konserter, applaus, musikk og gjerne litt fremføring av sang og dans, så alle kunne starte søndagen med litt hygge og gøy? Ville ikke dét vært en bedre strategi ?)

Det eneste man ble sittende igjen med etter denne klimagudstjenesten, var spørsmålet: «Hvordan i huleste er dette naturvern-budskapet forenlig med «klimatiltak» som vindparker, koboltgruver, ammoniakkfabrikker, mikroplast fra møllevinger og alt annet som raserer Guds natur – på vegne av kyniske kapitalkrefter på jakt etter klima-mammon?»  Jeg våget ikke spørre klimapresten, av frykt for å ta fra ham livsløgnen.

Et hedensk budskap, flettet sammen med kristendommen

Klimakrisen og den påståtte kuren for denne krisen, «det grønne skiftet», er ikke et vanlig politisk problem. Da ville det aldri blitt så stort, altomfattende og fundamentalt. Dette er først og fremst et religiøst budskap som går rett i lillehjernen til mennesket, som alltid har fryktet fremtiden, uår og dommedag, og alltid har lett etter profeter, sannsigere, frelsere og presteskap som ikke bare kan spå fremtiden, men også løse problemet. Gjerne i bytte for litt cash. Denne grønne naturreligionen er basert på følgende narrativ:

Mennesket har syndet mot naturgudene. Vi har vært grådige og spist for mye frukt av naturens tre, drevet av slangen Mammon. Det har gjort de grønne gudene vrede, og nå truer de oss med snarlig klimautslettelse. Men det finnes håp! Hvis vi ofrer den kostbare oljen vår, og fornekter forbruksdjevelen, så vil gudene blidgjøres, og det grønne paradiset vil komme. Slik lyder klimakirkens ord.

Dette er et hedensk budskap, med en hedensk gud, basert på hedenske religioner gjennom historien – også dem som førte til menneskeofringer og denslags. Intet offer blir nemlig for stort når oraklene (som snakker med gudene) spår død og dom i en snarlig fremtid. Og klimaforskere … jeg mener sannsigere og spåmenn … kan jo ikke ta feil, kan de vel?

Dette budskapet gjenspeiler også budskapet i abrahamittiske religioner som jødedommen og islam, samt Det gamle testamentet. Problemet er at det har ingenting med den nye pakten eller Jesus å gjøre. Det nye testamentet er helt overflødig i Kirkens klimareligion. Den norske kirke har derfor innført et budskap som avvikler Jesu lære, og hans offer for å stoppe både dans rundt gullkalver, ofringer og despotiske guder som er nådeløse mot mennesker. Og det må visst en ateist til for å påpeke dette. Hvor uransakelig er ikke dét?

Dansen rundt klima-gullkalven

For oss som sitter på utsiden av samfunnet og bare ser på hva som foregår med så objektive og nøkterne øyne som mulig, gjør Den norske kirke nøyaktig det motsatt av det den prediker: Den sprer angst og uro og legger til rette for et politisk maktmisbruk, kynisk grådighet og et korrupt samrøre mellom private og offentlige interesser vi knapt har sett maken til før:

Klimaavgifter, CO2-skatter, ekstreme energipriser som raserer privatøkonomi og bedrifter, skaper både fattigdom og fortvilelse i folket.  Og Kirken er medskyldig i å skape en dans rundt vindkraft-gullkalven som private aktører tjener milliarder av mammon på, på andres bekostning. Det er som om fanden selv er på ferde, hvis man tror på denslags. Det gjør visst ikke Den norske kirke lenger.

Så vi lever i forvirringens tid. Hvor Kirkens øverste organer plukker fritt fra Bibelen, undergraver sin egen profet og omfavner varmt den perfekte karavanerøveren, krigsherren og slaveeier-profeten som har spredd sitt budskap med sverd i hånd i 1400 år, i sin jakt på å oppheve den nye pakten til Jesus og finne endeløsningen for jødespørsmålet. Forvirringens tid, indeed.

Men barnedåpen var koselig, kirken var vakker, og orgelet var like mektig som før.

 

 

Lesermøte i Oslo torsdag 26. januar kl. 18.00

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.