Kommentar

Bildet: Henrik Sørensen, «Den unge Kristus»

Mange kritiserer meg for at jeg ikke behandler religioner likt. Årsaken er imidlertid enkel: Det er grunnleggende og tydelige forskjeller på religioner og ringvirkningene de skaper i samfunnet. De forskjellene har sin kilde i opphavsmannen, og selv ikke den mest ihuga ateist kan unngå å se de monumentale forskjellene på Jesus og Muhammed, deres gjerning, deres historie og deres arv. Det er bare Kirken og folk som har som jobb å ivareta Jesu budskap som ikke ser disse enorme forskjellene. Derfor vil det være herlig paradoksalt at en ateist skriver et forsvar for Jesus. Det er jo jul for oss ikke-troende også.

Jeg tror ikke på Gud. Har prøvd, men får det ikke til. Jeg kjenner flere som tror, og jeg forstår ikke hvordan de får det til. Jeg har gått på søndagsskolen, og som voksen har jeg sett Aril Edvardsen foran 4000 mennesker. Jeg har lest mye i Bibelen, og jeg har hørt på prester i timevis fra harde kirkebenker. Jeg har vært i bibelgrupper, hatt kristne kjærester og blitt bedt for av hele menigheter. Ingenting har virket. Jeg har hatt lange religiøse samtaler og diskusjoner med alt fra tvilere til presteskap i diverse religiøse retninger. Jeg nærer både en beundring for og forundring over troende. Jeg har lest hyllemetervis med bøker om religion og har en stor fascinasjon for fenomenet. Jeg har besøkt både Jerusalem og Betlehem på selve julaften (stikk den!). Jeg har søkt etter tro inni meg og utenfor, men nei. Ingenting.

En håpløs ateist med religionsinteresse

Tro fascinerer meg fordi det er så naturlig for enkelte, men så totalt umulig for meg. Jeg har på en måte mer respekt for Ludvig Nessa og hans fundamentale tro enn for biskoper med politisk shoppingtro. Religion imponerer og skremmer, fordi tro alltid har vært et viktig element for politikken, samfunnet og individet. Men troende bli jeg nok aldri. Jeg tror ikke Gud har noe imot det, siden han ikke finnes, og derfor er jeg heller ikke redd for å komme til helvete. Når jeg dør, går jeg tilbake til det jeg var før jeg ble født, og det høres helt ok ut.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er skrudd sammen slik, men man får jo bare akseptere det man er, og gjøre det beste ut av det. Dermed tror jeg ikke at jeg er skapt i Guds bilde, og jeg tror ikke på engler, demoner, paradis eller helvete. Jeg tror ikke jeg har en udødelig sjel, og jeg tror ikke på noen hellig ånd. Jeg tror ikke på et liv etter døden, jeg tror ikke på bønn, og jeg erkjenner ikke at jeg er en synder som trenger frelse og tilgivelse. Jeg er bare menneskelig, og man får heller gjøre så godt man kan, mens man kan. Jeg tror ikke på dommedag, oppstandelse, Guds rike, og jeg tror dermed heller ikke at Jesus var guds sønn. Jeg er ikke engang sikker på om Jesus noengang har levd, og har han det, så er evangeliene neppe historisk korrekte.

Tar jeg feil, får jeg heller skylde på hvordan jeg ble skapt, for jeg kneler ikke for noen eller noe, og synes egentlig Bibelens gud er en forferdelig skapning: lunefull, hatsk, hevngjerrig og nådeløs. Jeg har ikke noe behov for å tro på ham, uansett hvilken overjordisk plan han måtte ha. Jesus, derimot – dét er en mann alle bør lytte litt til, bare man skreller vekk all staffasjen rundt.

Et budskap med verdi for ikke-troende 

Dette er det pussige med Jesus: Han er den eneste profeten ved siden av Buddha som har essens også for ateister. Man trenger ikke tro på et ord av det som står i Bibelen for å anerkjenne Jesu ord og gjerning. Man trenger ikke søke frelse eller tro på et liv etter døden. Man trenger ikke engang tro på Gud. Mannen skapte en verdensreligion gjennom et nytt budskap i sin samtid, og det budskapet er i sannhet noe de fleste kan slutte seg til:

Den essensen er ikke bare en belønning når du dør, hvis du har underkastet deg Gud, men også et bedre samfunn mens du lever, basert på kjærlighet og tilgivelse. Makan. Man skal lytte til folk som sier ting som «den som er uten synd, skal kaste den første steinen», for det er godt sagt – uansett hvor man står åndelig. Det er et moralsk sceneskifte. Det er bare å innrømme det: Jesus gjorde noe spektakulært. Han skapte en verdensreligion helt uten å piske opp hat, gripe til sverd, samle en armé og true folk med halshugging og steining hvis de ikke fulgte ordre – i motsetning til profeten som kom 600 år etter ham.

Fryktelig mye «fuzz» som ikke er viktig rundt Jesus

Jesus kan være virkelig eller oppdiktet. Det er ikke viktig. Han kan ha vært en gift familiemann eller en enslig, homofil hippie med sans for prostituerte. Heller ikke dét er viktig. Glem Bibelen, biskoper, prester, kirker, ritualer og all den andre staffasjen. Dét er for de troende. Glem historiene og legendene. De er for historikerne, for dette er 2000 år siden. Ingen vet sikkert hva som skjedde, og vi finner aldri ut av det.

Evangeliene er skrevet flere generasjoner etter Jesu død, og vi vet knapt hvem som skrev dem. Bibelen er en samling tekster i utvalg, skrevet i de første to århundrene etter Jesus, og samlet gjennom det 3. og 4. århundre, med forskjellige forfattere og forskjellige utgangspunkt. Og som om ikke dét var nok, finnes det ca. 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus (fra omkring år 80 til 250), men de er ikke tatt med i Bibelen. Så hvis du tviler, er det all grunn til det. Jeg har sett stolpehullet som er bevart etter korset hans, og må si meg lett skeptisk. Det var ikke pilegrimene fra Kongo som sto rundt meg. Akk ja.

En ny profet for en helt ny gud

Det som er viktig, er at Det gamle testamentet strengt tatt ikke har noe med Jesus å gjøre. GT er nesten prikk lik den hebraiske bibelen, og det var liksom nettopp denne Jesus tok et oppgjør med. Han hevdet at han representerte en ny pakt med Gud som opphevet all styggedommen som foregår i Det gamle testamentet – derfor har ikke GT noe med Jesus å gjøre, og burde ikke vært med i den kristne Bibelen. Det skaper jo bare forvirring. Og når maktgale menn griper til kristendommen for å kontrollere samfunnet rundt seg, bruker de nesten utelukkende denne delen av Bibelen. Her er ikke minst inkvisisjonen et grusomt eksempel. Var jeg prest, ville jeg revet ut hele GT.

Nytt var det også at man ikke trenger prester og templer for å nå den guden han snakket om. Gud er allestedsnærværende og inni oss alle. Alle kunne snakke med gud, og denne guden lyttet til selv den mest syndige og fattigslige. Dermed er det lett å hevde at Jesus slett ikke preket om den jødiske guden Jahve, men heller om en helt annen type gud som har et kraftig sus av animistiske religioner i seg, og dette var naturligvis rent kjetteri overfor samtidens presteskap. Han drev et farlig spill, denne snekker’n fra Nasaret (en landsby som ikke fantes i år 0, ifølge arkeologer – men heller ikke dét er viktig. Det er en fin historie uansett).

En forferdelig hard samtid

Skal man forstå suksessen rundt Jesus, er det viktig å sette ham i kontekst av tiden han levde i. De fleste religioner er basert på egeninteresse: Religioner lover belønning for alt strevet. Stol på gud og få trygghet. Tro på rette måte, og unngå lidelse. Stol på gud, så får du forklaringen på alt det triste som skjer. Gjør som gud vil, og få belønning når du dør.

«A pie in the sky when you die», er et budskap som gir gjenklang hos mennesker, særlig når de lever knallharde, usikre liv i en knallhard og farlig verden. For bare hundre år siden kunne du våkne sammen med familien på mandag, og den påfølgende søndagen kunne du stå alene igjen, mens resten var utryddet av sykdom. Sånt skjedde hele tiden. Det fantes ingen trygghet, og ingen forutsigelighet. Gjennom tusenvis av år har mennesket vært omgitt av vold, krig, basiller og grusom død, uten å kunne gjøre noe med det. Vi har vært prisgitt vær, vind, naturens luner, voldelige samfunn og krigerske naboer i ti tusen år. Og det danner bakteppet for Jesus – snekkeren som levde i et samfunn i klemme mellom maktsyke geistlige og en ultravoldelig romersk okkupasjonsmakt. Samtiden hans var ikke hyggelig.

Å bli 30 år gammel var mer enn noen kunne forvente, og lite å trakte etter. Ble man ikke utryddet av sykdom og dagliglivets slit, skulle det ikke mye til før man endte sine dager for blind vold, blodhevn eller grusomme straffemetoder. Vi liker å tenke på romerne som bærere av sivilisasjon, men i virkeligheten var den romerske okkupasjonsmakten aldeles forferdelig. Hæren besto av knallharde veteraner med lang tjenestetid og mye kamperfaring. For disse profesjonelle morderne var liv absolutt ingenting verd, og tortur var ren forlystelse. Voldtekter, tvang, slaveri, undertrykkelse og henrettelser var vanlig for den romerske hæren, og ingen romersk guvernør ville toe sine hender over å la en mann piske og korsfeste; sånt var ren rutine. Man ble ikke forfremmet innen Romerriket fordi man var «soft» overfor dem man okkuperte. I dette voldelige samfunnet lette naturligvis alle etter lyspunkter, og profeter og sannsigere florerte. Så dukket det opp en mann med en tanke som ga gjenklang i befolkningen:

Hva om vi alle er litt snillere med hverandre?

Man kan bare tenke seg hvordan den tanken spredde seg: 

Et folk omgitt av maktkamp, vold og «øye for øye»-mentalitet fikk plutselig høre et budskap om tilgivelse og fred og om å elske både sin neste og sin fiende. I stedet for en Gud som gjør folk til saltstøtter for å snu seg i nysgjerrighet, ble de servert en gud som hadde omsorg for de syndige, de fattige, de syke og de små. I tusenvis av år hadde byer blitt truet og invadert av gærninger med sverd i hånd, mord i blikket og slavehandlere bak seg. I tusenvis av år hadde mennesket hatt religioner som lovte belønning i dødsriket, med presteskap som lovet pisking hvis du ikke adlød. Her var det endelig en fyr som lovet et bedre samfunn mens du levde og tilgivelse hvis du gjorde noe galt. Wow! Klart dét gjorde inntrykk. Det er ikke så vanskelig å forestille seg at dette spredde seg fort, og etter hvert begynte det å samle seg et publikum. Flere og flere ville nok høre hva denne mannen hadde å si, for han trosset både okkupantene og presteskapet, noe som selvsagt var farlig.

Var det noe romerne ikke likte, så var det folkemasser som samlet seg rundt sterke lederskikkelser. Og var det noe fariseerne ikke likte, så var det fripredikanter som bedrev kjetteri og utfordret deres sannhetsmonopol og deres økonomiske virksomhet. Dermed er det høyst sannsynlig at fariseerne og romerne fant hverandre i en felles interesse: Denne fyren måtte vekk. Og med datidens rettssikkerhet og straffesystem var det ikke vanskelig å bli kvitt ham og gjøre ham til et skrekkens eksempel, så ingen våget å fortsette med dette tullpratet. Piskingen av Jesus var usedvanlig brutal, og korsfestelsen var enda verre. Jesus delte skjebne med tusenvis som led i dagevis og for lengst er glemt.

De klarte altså å kvitte seg med Jesus, men de klarte aldri å bli kvitt budskapet hans om en kjærlig og tilgivende gud, og ideen om et bedre samfunn for dem som lever her på jord: Hva om vi alle er litt snillere med hverandre? Kunne dét være noe? It stuck.

Det som skjedde etterpå, var ikke så bra 

Så gikk det noen århundrer med forfølgelse, lidelse og død for kristne, før keiser Konstantin møtte Licinius i Milano i februar 313 og kristendommen ble statsreligion i riket som tok livet av grunnleggeren. (En post mortem-seier, indeed.) 300 år senere kom det en fyr som het Muhammed, med sverd i hånd, mord i blikket og slavehandlere bak seg, som så ofte før, og han opphevet alt Jesus sa. Det bar rett tilbake til den gammeltestamentlige underkastelsen med en knallhard, lunefull gud, grusom straff for kjettere og steining for ulydige kvinner. I den samfunnsordenen står araberlandene bom stille ennå, for Muhammed innførte dødsstraff for å snu ryggen til troen.

Den norske kirke er helt likegyldig til denne opphevelsen av Jesu ord og gjerning. De forsøker å likestille Muhammed med Jesus, selv om førstnevnte opphevet alt Jesus sa. Muhammed er som Jesus, enda han faktisk representerer en gud som i klartekst ønsker forfølgelse og drap på kristne. (Hans følgere har lest boka, og er ivrig i gang med jobben fortsatt.) Hvorfor troende kristne i Vesten finner seg i denne ødeleggelsen av Jesus som profet, er helt ubegripelig for meg, men som ateist er det jo ikke min jobb å ta et oppgjør med det. Jeg får nøye meg med å påpeke gåten.

En politisk kirke uten tro på Jesus

Statskirken gjør en møkka dårlig jobb for kristendommen og guden som Jesus snakket om. Men Kirkens historie er jo svertet fra før, for i århundrer har kirkene vært fylt av prekener om synd, skam og trusler om helvete for dem som ikke oppførte seg. Gapestokken sto utenfor, klar for enhver som mukket. Pengeinnsamling, avlatshandel og misbruk av Det gamle testamentet og folks autoritetstro og vilje til å la seg lede, har vært utbredt – med trusler om helvete og bann for alle som utfordret Kirkens makt. Denslags har ingenting med Jesus å gjøre: Du kan like godt sette deg under et epletre som i en kirke hvis du skal nå Gud. Du trenger ikke presten heller. Du trenger ikke engang folde henda eller ligge på kne. Gud lytter og tilgir. Sånn har i hvert fall jeg skjønt det – og jeg har tross alt gått på søndagsskolen, hvor religion er enkelt.

Det er dette som appellerer til ateisten i meg: Jesus var en rebell i sin samtid. Han snakket makta midt imot. Han lyttet til folk, tok deres lengsler på alvor og konstruerte en tro som ga dem noe nytt. Om det bare var noe han fant på eller om han faktisk var guds sønn og fikk det direkte fra sjefen sjøl, spiller strengt tatt ingen rolle. Det har egenverdi uansett. Selv vi håpløst fortapte ateister ser verdien i at alle skal være litt snillere mot hverandre, og gudene skal vite at verden trenger flere gode samfunn, som de kristne samfunnene har utviklet seg til.

Jeg tror altså ikke på Gud, himmel eller helvete. Jeg tror ikke snekkeren som ønsket et nytt og bedre samfunn var guds sønn, født av en jomfru, hadde glorie, var ugift, edru til enhver tid, snakket med brennende busker eller var perfekt på noen måte. Jeg tror imidlertid på folk som er villige til å dø for sine idealer, og jeg tror på historiske fakta: Halve verden har omfavnet hans enkle ide, og er ikke dét et slags mirakel, da?

En bedre religion – hvis man trenger noe å tro på

Ideen om at vi alle skal være litt snillere mot hverandre, og skape et bedre samfunn gjennom tilgivelse mens vi lever (og ikke bare tenke på å frelse oss selv til et behagelig liv etter døden) – se, dét kan vi ateister anerkjenne og stå sammen med kristne om. Der møtes vi. Livet må være mer enn å ligge på kne for en lunefull mannegud, overvåket av et lunefullt macho-presteskap og håpe på a pie in the sky eller 70 jomfruer when you die, fullstendig i en forutbestemt skjebnes makt. Det var den gamle pakten. Jesus er den nye pakten, og ingen bør få oppheve den uten videre. Den som er uten synd, får heller kaste den første steinen på ateisten som sier det.

Jeg er altså den gudløse som har en viss svakhet for Jesus, selv om jeg ikke tror på alt det andre styret rundt ham. Nå skjønner du hvorfor. Kirken, geistligheta, muhammedanere og de fanatisk bibeltro er sikkert himmelropende uenige, og ønsker vel at lynet treffer meg. Det har ikke skjedd ennå, men jeg holder meg inne i tordenvær, for sikkerhets skyld.

Uansett ønsker jeg alle sammen en riktig god jul!

Husk å være litt snillere med hverandre, og gjør barna glade.

Kjøp Kent Andersens bok her!

Linker:

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/WO9Od/Fra-gud-til-forbruk

Les også

-
-
-
-
-
-