Michelangelo (1475–1564), «Dommedag». Freske i Det sixtinske kapell, Vatikanet. Foto: Wikimedia.

39 Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.»40 Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?»41 Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.»

Johannes 9, 39–41

Dagens søndag gir oss en anledning for selvransakelse, Kirkeårets siste søndag har i vår kirke fått undertittelen Domssøndagen. Det handler om den endelige dommen, om menneskets regnskap overfor Gud. Dagen er på denne måten tilbakeskuende, og vi kan benytte anledningen til å se tilbake på året som er gått. Hvordan har det vært? Har vi gitt videre av hans kjærlighet og nåde, eller har vi vist uforsonlighet eller likegyldighet overfor andre?

Det er ikke alltid like populært å snakke om Guds dom. Jeg tror de fleste av oss misliker tanken på å få livet vurdert på den måten, men samtidig: Guds dom er rettferdig, og han tilbyr et evig amnesti og nåde for alle våre feiltrinn gjennom troen på Jesus Kristus. Og samtidig: Overfor Gud vet vi hva våre feil er. Enhver som er ærlig mot seg selv, vet hva en hellig Gud som elsker oss, ikke tåler. Vi har alle skrevet Guds lov i våre hjerter.

Det er verre med dagens moralister og dommere. I en kultur fullstendig uten grenser er det flere usynlige grenser enn noen gang før. Og det kommer stadig flere. VM i fotball og Atle Antonsen har gitt dagens fariseere ammunisjon for lang tid framover.

Det er åpenbart at Atle Antonsen mangler folkeskikk, men i et normalt samfunn ville tiraden fra en beruset Antonsen blitt værende der den ble uttalt. Paulus skriver at en av åndens frukter er overbærenhet, den nevnes sammen med kjærlighet, glede og fred, og han skriver det i en tid hvor overgrepene mot enkeltmennesker kunne være langt verre enn hva vi kan forestille oss.

Det er ikke mye overbærenhet og kjærlighet i måten de progressive moraliserer overfor feiltrinn og meningsmotstandere. Det er så jeg knapt våger å si at det bør være nåde også for Atle Antonsen, og at jeg har lyst til å se på VM i fotball.

For selv om vi isolert sett kan være enig med kritikken av Qatar, kan mye av den karakteriseres som etnosentrisk. Det er som å være tilbake i kolonitiden, Rudyard Kipling og «White man’s burden», alt det som dagens progressive egentlig forakter. For hvor ble det av kulturrelativismen vi alle er blitt opplært til å hylle fra barnsben av?

Tilhengerne av boikott viser til at Qatar bryter menneskerettighetene og at homofile kan få flere års fengsel. Men de samme som ønsker boikott av Qatar, slår mer enn gjerne ned på de som våger å kritisere islam her hjemme. Var det i det hele tatt noen av kritikerne av Qatar som hevet stemmen etter terroren i Oslo i sommer?

Kritikerne av VM sier de kjemper for frihet, men kaster mer enn gjerne den første stein mot de av oss som mener at barna bør ha rett til både en far og en mor. I de såkalte liberale demokratier risikerer du jobb og karriere dersom du offentlig hevder at kvinnens kjønn er biologisk betinget, eller at ekteskapet ikke er ment for likekjønnede par.

Det er heller ingen spør om norske politikere kjemper for frihet når de truer foreldrene til barn som lider av kjønnsdysfori med flere års fengsel dersom de prøver å redde barna fra å få kroppen ødelagt av et politisk korrekt helsevesen. Det hjelper ikke at de samme politikerne vil bygge samfunnet på ideen om at både kjønn og legning flyter. De hevder gjerne at det er helt naturlig å skifte identitet, og at noen gjør det flere ganger i løpet av livet. Paradoksene står i kø.

Det blir stadig vanskeligere å se hvor grensene går for hva som skal være moralsk akseptabelt.

Det blir sett på som moralsk høyverdig å argumentere for høy innvandring fra land med kultur for å dyrke jødehat og som undertrykker kvinner, homofile og kristne. De som vil beskytte norske borgere mot en slik kultur, blir sidestilt med mellomkrigstidens høyreekstreme. Men Qatar skal de progressive få lov til å kritisere.

Det som gjør denne debatten så vanskelig, er at de som angriper Qatar for brudd på menneskerettigheter, som regel er de første til å applaudere den moralske relativismen. Men denne relativismen skal altså ikke få gjelde araberne i Qatar. Kritikerne dømmer Qatar med krav om tilslutning til standard de selv avviser som sannhet.

Det som var lov i går, er ikke lov i dag, og hva som er lov i morgen, er det umulig å vite. Vi har ingen absolutt sannhet å forholde oss til. I antikkens Roma sa makthaverne at det viktigste var å kontrollere mobben, og vi er på sett og vis tilbake til start, om enn i en mer raffinert utgave. Dagens mobb er både etterforsker, aktor og dommer. De setter agendaen og har makt til å fryse ut den de ønsker. De dyrker hykleriet, er nådeløse i sin tiltale, og uskyldspresumsjon er bokstavelig talt et fremmedord.

Noen av oss foretrekker en Gud som er rettferdig og nådig.

God søndag!

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.