Alter i Mamertinerfengslet i Roma til minne om Peters og Paulus’ fangenskap. Foto: Evadb / Wikimedia.

 

1 Derfor bøyer jeg mine knær – jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld. 2 Dere har hørt om den forvalteroppgaven Gud i sin nåde har gitt meg hos dere. 3 I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, 4 og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. 5 Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: 6 at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave./

Paulus’ brev til efeserne 3, 1–7

 

Søndagen i kalles Kristi åpenbaringsdag og lesetekstene for i dag, inkludert dem om de vise menn og Betlehem­stjernen, vitner om hvem Jesusbarnet er, nemlig Guds sønn.

Det har vært en uke som for mange har handlet om refleksjoner knyttet til pave Benedikts død. For mange var en han kristen leder som våget å stå opp for den sannheten han trodde på. Som redaktør i Dagen, Tarjei Gilje, skriver i fredagens utgave av avisa:

[F]or troende kristne, også i Norge, representerte pave Benedikts bispegjerning et viktig skifte i positiv retning.

Som en ledende intellektuell insisterte han på å legge et kristent verdensbilde til grunn for sin virkelighets­forståelse. Han forstod livet innenfor de rammene som den kristne tro gir. Og for det andre: Han våget å uttrykke seg som en predikant.

Sagt på en annen måte: Pave Benedikt våget å stå for det han trodde på, og det var sannheten som lå til grunn for hans tro. Det er knapt noen som har advart så kraftig mot relativismen som han. Men det er ikke en oppskrift til popularitet i en tid som nettopp dyrker denne relativismen.

Pave Benedikt XVI møter publikum under en audiens i Vatiknet den 24. august 2005. Foto: Domenico Stinellis / AP / NTB.

Da avisen Vårt Land skulle oppsummere pave Benedikts liv, stilte avisen spørsmålet om han hans ettermæle ville bli som en kirkelærer, eller om han ville bli stående som en søylehelgen for brune krefter. Avisa la vekt på de som mente at pave Benedikt gjorde teologien en bjørnetjeneste ved å kritisere frigjørings­teologi, feminist­teologi og queer­teologi, og da han satte en stopper for forsøk på å reformere seksualetikken.

Det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å komme til en slik konklusjon. Det er nemlig en diametral motsetning mellom pave Benedikts kristendom og brune krefter, men påstanden fra Vårt Land tydeliggjør tidsånden. Hvis du ikke er villig til å fire på troen, er du en trussel mot individets rett til å definere seg selv og sin etikk. I en tid der begrepet normkritikk innpodes i barna fra barneskolen av, og friheten til å elske den man vil holdes fram som et opphøyd ideal, blir resultat et samfunn mer moralsk fordømmende enn noensinne.

En spillanmelder skriver på NRK at han har store etiske betenkeligheter med å anmelde spillet «Hogwarts Legacy». Det er J.K. Rowlings syn på det biologiske kjønn som gjør at Rune Fjeld Olsen ikke ville gi spillet særlig oppmerksomhet i artikkelen sin. Han sier til VG at under normale omstendigheter ville han gledet seg til å skrive anmeldelse, men at han nå er usikker på hva han vil gjøre. Spillet bygger nemlig på det universet J.K. Rowling har skapt, og Rune Fjeld Olsen er svært negativ til det han kaller Rowlings «transfobiske korstog».

J.K. Rowling ankommer premieren på filmen «Fantastic Beasts: The Crimes of Grindelwald» i London den 13. november 2018. Foto: Joel C. Ryan / Invision / AP / NTB.

Å forsvare biologiske kvinners rett til å definere hva en kvinne er, fører altså til at J.K Rowling blir ansett som kontroversiell og hatefull. Hun er ikke kristen, men velger å tro på noe, at det finnes en sannhet vi ikke kan rokke med.

Det var tydelig at pave Benedikt forutså ikke bare relativismens angrep på kristne, men på mennesker generelt og på demokratiet spesielt. Han forstod at ettersom relativismen ikke kan legge grunnlaget for absolutte sannheter, kan den heller ikke legge grunnlaget for demokratiet. Og han sier i boka «Without Roots» at årsaken er at demokratiet har sitt utspring i respekt for individets rettigheter, likhet, verdighet og rettferdighet.

Men kritikerne av pave Benedikt og J.K. Rowling nekter å se på dem med demokratiske øyne, for dersom én sannhet er like god som en annen, trenger de ikke ha dialog med sine menings­motstandere. Med en slik virkelighetsforståelse kan man like gjerne dra de man er uenig med, ned i den brune søla slik at man slipper å forsvare egne standpunkt. Deres «sannhet» vil nemlig alltid tilhøre makten, og maktens mål er ikke frihet for fellesskapet.

Det interessante er at alle som dras inn i relativismens tomhet kommer ut i samme form. Enten det er journalister i Vårt Land eller NRK så forkaster de i moralsk indignasjon dem som tror at Gud i kjærlighet har satt noen grenser for våre liv. Men Gud lar seg ikke forme av dagens relativister. Han er sannhet fra evighet til evighet, og tenker vi etter, er det knapt noe som er større enn det.

 

 

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.