Annibale Carracci (1560–1609), «Kristus viser seg for Peter på Via Appia (Domine, Quo Vadis?)». National Gallery, London. Etter de apokryfe Peters gjerninger, som minner om Matteus 16, 24: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.»

 

Dersom det ikke eksisterer, ei heller som noe endelig siktemål, en menneskelig essens ved det å være menneske som den moralske utviklingen kan nærme seg, jevnfør den ultimate sannheten om naturen som de vitenskapelige fremskritt gradvis kan oppdage, da går den moralske sannheten omkring mennesket tapt, i likhet med den vitenskapelige sannheten omkring naturen.

Marcello Pera

 

Partiet Venstre har fått et nytt slagord. Frimodig påstår partiet at de vil ta «Norge framover». Det er vanskelig å vite hva de mener med det, og selv om de hevder at de vil gi oss mer frihet, er det ikke nødvendigvis lett å gripe hva partiet egentlig vil. Det er som vi er vitne til en evig revolusjon, der vi ikke lenger snakker om et mål eller ideal.

De av oss som har passert 50, husker en tid da politikk var forutsigbart. Vi kjente til de ulike partienes ideologiske standpunkt og kunne forutsi hva de ville svare når nye problemstillinger dukket opp. Slik er det ikke lenger. KrFs Olaug Bollestad sier at regjeringens forslag til forbud mot konverteringsterapi ikke får hennes støtte, det ligner nemlig ikke helt på det som den borgerlige regjeringen kom med. Hva som gjorde det mulig for KrF å støtte forslaget fra Venstres Abid Raja, er ikke godt å vite. Du skal ikke gå mange årene tilbake før KrF hadde avvist også det forslaget.

Hva vi mangler, er politikere som våger å tro på noe, noe mer enn mennesket og naturen. For sekularismen viser seg å være en lunefull alliert, det er ikke mulig å hente et ideal i naturen alene. Som G.K. Chesterton skriver i boka Ortodoksi: «Akkurat som en tuberkelbasill kan føle seg stolt over å spre tæring, slik kan den pessimistiske mus triumfere ved tanken på at den har fornyet eksistensens pine i katten. Det hele avhenger av musens livsanskuelse».

Utfordringen vår er at det knapt finnes en politiker på Stortinget som har en gjennomført livsanskuelse. Selv Rødt misliker å snakke om materialismen og det klasseløse samfunnet. Men fremover og mer frihet, det vil de alle sammen. Den ene loven etter den andre skal liberaliseres eller tilpasses globale krav. De snakker om det å bevege seg framover som om det er en overlegen livsform.

Men de klarer aldri å si hva som er målet for deres bevegelse. Det eneste de klarer å si noe om, er hva de er mot, og det er som regel de av oss som tror at det finnes et fast ideal å bevege seg mot. Som når noen elever ved en videregående skole i Sogndal ønsker å arrangere en samling for skolens kristne ungdommer og får beskjed fra kommunalråd og statsråd at skolen er i sin fulle rett til å nekte dem å samles fordi det kan diskriminere. Eller da statsminister Jonas Gahr Støre karakteriserte motstand mot abort og LHBTIQ-politikk som autoritært og en fare for demokratiet.

Hva som ikke tåles, er en tro på sannheten, troen på en Gud som har gitt oss en visjon og et klart ideal som ikke forandres med tiden, et ideal det er mulig å bevege seg mot, som da USA avskaffet slaveriet. Abraham Lincoln visste at frigjøringen av slavene ikke ville løse alle problemene, men han visste at det var et helt nødvendig steg på veien mot et samfunn basert på likeverd.

Hvor Venstre vil med sin vandring framover, er derimot en gåte. Hadde noen for 15 år siden sagt at partiet en dag vil kjempe mot foreldres rett til å forhindre at deres barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse i regi av staten, altså et forbud mot konverteringsterapi, ville de protestert heftig. De ville sagt at en slik frihet kan ikke demokratiet ta fra foreldre. Men i dag er det nettopp det som skjer. Nå er det «mer frihet». Det er konsekvensen av at dagens politikere har opphevet noe så grunnleggende som menneskets biologiske kjønn.

Det kalles kamp mot diskriminering og utvikling, selv om de ansvarlige ikke klarer å definere et mål. Hva de uansett vil, er at vi skal ha frihet til å leve på en løgn, uansett hvor stor den er, og at resten av samfunnet skal måtte bøye seg for den.

Norske partier sier de dyrker den frie tanken, men paradoksalt nok virker det som om denne påståtte friheten er den største trusselen mot ekte frihet. For dagens frihet leder uunngåelig til et angrep mot de som ikke deler deres idealer, og det er en kamp ingen kan vinne ettersom idealene alltid står for fall. Vi skal nemlig alltid framover og ha stadig større frihet.

Vi står derfor igjen med det som kan fremstå som et paradoks: Nemlig at et fast ideal er like nødvendig for den konservative som for reformatoren. Den store utfordringen er at ingen partier på Stortinget legger sannhetens utgangspunkt, Gud, som grunnlag for sine idealer. De vil gjerne reformere, men hva kan man reformere når man ikke klarer å definere noe så enkelt som en kvinne?

Vi vet ikke hva som vil kjennetegne morgendagens politiske konflikter og svar, men når det å få Norge framover betyr at vi må forkaste det kristne menneskesynet, vil politikken bli mer absurd enn noen kan tenke seg, og få vil våge å si imot. For på veien fram sier vi også farvel til friheten vi ble lovet.

 

 

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.