Vi går snart inn i juni måned, og for mange er det pridemåned nr. 1. NRK har bedt sine lyttere om så sende inn sine pridebilder og videosnutter med dem. De skal nemlig ha en egen Pride-sending den 25. juni og vil gjerne bruke tilsendt materiale da.

Det er få, om noen, som våger å stille spørsmål ved det som skjer, om friheten til å elske den man vil og retten til å være seg selv, som det blir sagt, egentlig har så mye med frihet å gjøre. I skolen blir elevene drillet i de samme slagordene og regnbueflagget heises. Da det ble debatt om bruken av regnbueflagget ved Universitetet i Agder, sa rektoren at de bruker regnbueflagget for å markere mangfoldet. Det viktigste for dem er å være tydelige på at alle er velkomne når UIA driver undervisning i et bygg. For å gjøre det tydelig utover enhver tvil, velger de å bruke regnbueflagget i sin profilering av lokalene. Hun hevdet at ved siden av mangfold (som også inkluderer meningsmangfold) er akademisk frihet en del av deres akademiske kultur. Og avsluttet med å si at de skal ha kritisk tenking, refleksjon og uavhengighet på UiA – for uten det er de intet universitet!

I denne gleden over muligheten til å bryte normer, være seg selv og elske den man vil, har også Stortinget nylig endret flaggloven. Nå kan ingen kommunepolitikere peke på loven når de får spørsmål om hvorfor de ikke ønsker å flagge med regnbueflagget. De vet at den eneste forklaringen som står igjen, og som de vil bli anklaget for, er homo- eller transfobi.

Men representerer virkelig regnbueflagget akademisk frihet, refleksjon og kritisk tenkning?

I Finland er tidligere innenriksminister Pävi Räsänen under tiltale for hat mot en folkegruppe. Hun har gitt ut bok om kristen samlivsetikk og stiller seg kritisk til likekjønnede ekteskap. I Storbritannia holdt Past Dr. Bernard Randall en preken ved Trent College i Nottingham i 2019. Der uttalte han at å tvinge folk til å akseptere LGBT-ideologi var som å tvinge folk til å stemme ja til Brexit.

Dermed mistet Randall jobben, og ble satt under etterforskning av Prevent, en britisk institusjon som skal forhindre radikalisering og terrorisme.

Begrunnelsen var den sedvanlige: Hans ord kunne anses som «skadelig» for LHBTiQ-studenter.

Det er vanskelig å se at den akademiske friheten og mangfoldet også gjelder for Räsänen og Randall, og vi skal ikke ha mange slike saker før folk flest forstår hvor lista ligger, hva som er tillatt å si.

Men det er ikke bare akademia som rammes. Også familiene trues når lovgivernes ønske om å forby konverteringsterapi står på dagsorden. Et slikt forbud retter seg ikke bare mot terapi overfor homofile, også personer som lider av kjønnsdysfori vil bli inkludert i loven. I sin iver etter å dyrke friheten, normløshet og mangfold, er dagens politikere villige til å kriminalisere foreldre (eller helsepersonell) som vil hjelpe sine barn til å bli fortrolig med sitt biologiske kjønn. Vi vil da stå i den situasjonen at NRK og andre med stor frimodighet kan promotere ideen om muligheten til å være født i feil kropp overfor barn og ungdommer, men der ingen skal få lov til å hjelpe dem som tror på NRK, at løsningen på deres problemer er å ødelegge sin egen kropp.

Eller hva med kvinnene? I Frankrike får nå transkvinner tilgang til biologiske kvinners rugbyliga. Det kalles frigjøring og hyllest til mangfoldet, men ingen spør hva kvinnene egentlig mener om den nye virkeligheten.

Den berømte romerske senatoren Cicero skal ha sagt at hensikten med utdanning er å frigjøre studentene fra nåtidstyranniet. Det var det som kjennetegnet det dannede mennesket; at det forstår at en sivilisasjon består av mer enn av øyeblikket.

Men dagens samfunn dyrker det motsatte. Ikke noe begrep står høyere i kurs hos våre folkevalgte skolepolitikere enn normkritikk, eller som flertallet i Stortingets familie- og kulturkomite sa etter debatten om styrket LHBTIQ-politikk desember 2019:

Den typen varig makt- og normkritisk bevissthet som normkritiske perspektiver og kritisk mangfoldskompetanse søker å utvikle, bør inngå som en sentral del av skolens arbeid med kritisk tenkning, og er et viktig aspekt ved undervisning om demokrati.

Hva man egentlig gjør, er å dra vår sivilisasjon opp med røttene og kreve at elevene læres opp til å kritisere alt de selv misliker. Man tror man frigjør, men i praksis underkastes vi alle et nåtidstyranni selv de gamle romere forstod var oppskriften kaos og undertrykkelse. Normkritiske perspektiver og kritisk mangfoldskompetanse er det motsatte av demokratiske idealer, og er nettopp hva Cicero mente utdanning og dannelse skulle demme opp for. Det er nemlig normkritiske perspektiver og mangfoldskompetanse som feller Räsänen og Randall.

Årsaken er at nåtiden definerer hva vi skal få lov til å si og gjøre. Vi snakker ikke lenger om sannheten. Nåtidstyranniet forkaster troen på en sannhet. Den er nødt til å gjøre det, nåtidstyranniet definerer nemlig seg selv. Det er 2021 som gjelder. Alt som ligger bak oss, er normer som kun er egnet til å undertrykke. De må derfor kritiseres og latterliggjøres.

Konservativ tenkning bygger derimot på det motsatte, at det finnes en sannhet som definerer oss alle, at vår sivilisasjon består av mer enn øyeblikket. Men det moderne mennesket liker ikke tanken på å bøye seg for noe større. Det er der utfordringen ligger.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!