Seieren som følger disse fanene, er et stort tap for de aller fleste av oss. Foto: Mark Blinch / The Canadian Press via AP / NTB.

For kort tid siden kom regjeringen med handlings­planen Trygghet, mangfold og åpenhet, som tar sikte på å fjerne diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønns­identitet, kjønns­uttrykk og kjønns­karakteristika.

Sentralt i dette arbeidet står arbeidet for de som definerer seg som skeive. Som en konsekvens av det, la regjeringen for få dager siden fram forslag om å forby det som kalles konverterings­terapi, det vil si handlinger som har til hensikt å hjelpe en person til å endre sin seksuelle orientering eller kjønns­identitet.

Debatten har gått livlig om homoterapi, men få – om noen – har prøvd å få til en offentlig samtale om det ideologiske grunnlaget for en regjering som vil regulere intime personlige forhold og mellom­menneskelige relasjoner.

I denne nye handlings­planen gjør regjeringen rede for bakgrunnen for sine ideer, og dens beveggrunner ligger i det som kalles inter­seksjon­alitet. Regjeringen skriver at en

interseksjonell tilnærming krever oppmerksomhet om at diskriminering ikke bare oppleves på grunn av enkelt­stående diskriminerings­grunnlag (som kjønn, kjønns­identitet, hudfarge eller funksjons­evne), men at myndighetene også må «identifisere utfordringer som personer med flere identiteter som er marginaliserte, møter i samfunnet. Disse personene opplever sammensatt diskriminering på grunn av sine marginaliserte identiteter.

Regjeringen legger for dagen en forståelse av samfunnet og relasjoner mellom innbyggerne der alt handler om makt og undertrykkelse, og der målet er det diskriminerings­løse samfunnet.

Vi burde ikke blitt mer sjokkert om regjeringen ville organisert arbeidslivet fra et marxistisk klasse­perspektiv med mål om et klasseløst samfunn, men alt synes å være ok så lenge det er skeive som skal beskyttes, og spesielt trans­personer. Menn som sier de vil definere hva kvinne­kjønnet egentlig er, møter ingen motstand, snarere tvert imot, de heies fram av en forblindet folkemasse.

En av de få som våger å heve røsten, er den svenske intellektuelle Kajsa Ekis Ekman. I sin siste bok Om könets existens tar hun et knusende oppgjør med en LHBTIQ-politikk som ødelegger kvinnens posisjon i samfunnet.

Ekman skriver blant annet:

Intersektionalitet handlar om att se till olika maktordningar – men till den maktordning som är byggd på biologisk kön ska det uttryckligen inte tar någon hänsyn.

Dette fraværet av biologiske realiteter, eller en kristen virkelighets­forståelse, er like mye til stede i norsk som i svensk politikk.

At biologiske kvinner mister definisjons­retten over eget kjønn, blir ikke problematisert av regjeringen Solberg, og årsaken er skremmende enkel: Hele vår politiske ledelse har konvertert til en ny religiøs forståelse av mennesket. Vi er nå det kjønnet vi sier vi er, men dette premisset for politisk tenkning drøftes ikke, det bare stadfestes at slik er den virkelig­heten de arbeider innenfor.

Dette får dramatiske konsekvenser for alle: for kvinner, men også for barn og familien som institusjon. Staten har overtatt definisjons­retten på kjønn og hva som er til det beste for barna, og vi har knapt begynt å se konsekvensene. Det er nemlig ikke menn som rammes av dette, det er kvinner som mister sine garderober, idrett og identitet. Menn invaderes ikke av kvinnen, det er det motsatte som finner sted.

Troen på at det er mulig å være født i feil kropp er dermed blitt institusjon­alisert, og det å lide av kjønns­dysfori er ikke lenger en vrang­forestilling og en psykiatrisk lidelse, snarere tvert imot.

Med forslaget til ny lov om forbud mot konverterings­terapi vil regjeringen kriminalisere dem som har til hensikt å hjelpe barn og ungdommer til å bli fortrolige med sitt biologiske kjønn. Staten mener nemlig at slik hjelp er et overgrep. Den foretrekker å behandle barna med pubertets­blokkere og hormon­behandling.

At de blir sterile og får dramatisk svekkelse i helsen synes å bety lite, regjeringen hviler på rapporter fra FN som hevder det er tortur å holde fast på biologien, eller som det står i høringsnotatet:

I rapporten slår OHCHR fast at konverterings­terapi er uetisk, uviten­skapelig og ineffektivt, og at det i noen tilfeller må anses som tortur.

Selv foreldre skal ikke få lov til å veilede sine barn, men skal tvinges til å se på at helse­myndig­hetene ødelegger dem. Det er nemlig til barnas beste at de utsettes for kjønns­korriger­ende behandling:

Lovavdelingen finner at det foreslåtte forbudet heller ikke vil utgjøre et uforholds­messig inngrep i foreldres rett til å oppdra sine barn i tråd med sin egen overbevisning.

Lovavdelingen finner at forbudet er basert på en rimelig balanse mellom foreldrenes rett til å oppdra sine barn og hensynet til barnets beste, herunder barns interesse i å utvikle sin egen identitet og ikke utsettes for handlinger som kan skade den psykiske utviklingen.

På Nasjonal­biblioteket står det en monter der Magnus Lagabøters Landslov ligger utstilt. Teksten på monteren sier at Landsloven la grunnlaget for at vi som lever i landet i dag, assosierer ordet lov med frihet og rett­ferdighet, ikke med makt­misbruk og under­trykkelse.

Det er all grunn til å stille spørsmål ved om teksten fortsatt er gyldig. Vi har fått en stat som blitt en fiende av kvinnen, barnet og familien, og der begreper som frihet og rett­ferdighet er blitt tappet for opprinnelig innhold. Det er ikke rettferdig at kvinner skal måtte konkurrere mot menn i idrett, og det er ikke frihet når familier skal måtte se sine barn gå til grunne, snarere tvert imot, det er grov makt­misbruk og under­trykkelse som vokser fram foran øynene på oss.

Magnus Lagabøter hadde kristen­dommens Gud som ideal, dagens regjering dyrker tidsånden, og under den er frihet og rettferdighet av underordnet betydning.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!