Giorgio Vasari (1511–1574), «Maria bebudelse», Louvre, Paris.

16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.

20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» 22 Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Lukas 4, 16–22

Det er første søndag i advent, og dagen markerer starten på våre forberedelser til julehøytiden. Teksten vitner om et grunn­leggende trekk ved kristen tro: At Jesus Kristus er kommet for å sette oss fri. Det er vanskelig å finne et større budskap enn at universets skaper kom til jord, ikke for å dømme, men fordi han elsket oss så høyt at han var villig til å gi seg selv for oss.

Dette budskapet har i ettertid preget vår sivilisasjon. Vår forståelse av menneskeverd, fornuft og vår oppgave her på jord er et resultat av budskapet og gjerningen til Jesus Kristus. Vi har trodd på ham som Guds sønn, og selv om vi har hatt våre tilbakeslag, har vi alltid visst hvor idealet lå, hvor vi ønsket å gå tilbake. Vi har visst hva statens oppgave burde være, nemlig å påse at den var et redskap for Guds vilje.

I moderne tid lot vi disse idealene bli utgangs­punktet for menneske­rettig­hetene, rettig­heter som var ment å beskytte mennesket mot overgrep fra staten og som kun ga mening i en virkelighets­forståelse der menneske­verdet hadde sitt utgangspunkt i en guddommelig åpenbaring.

Men det er nye tider, og idealene er ikke lenger det de var.

I uken som ligger foran oss, vil Stortinget etter all sannsynlighet vedta en lov som har til hensikt å forby det som kalles konverterings­terapi. Det er en hendelse som virkelig viser hvor langt vi har beveget oss fra utgangspunktet, og som vi finner omtalt i dagens tekst. I løpet av få år er det ideologiske og teologiske forfallet så brutalt og fullstendig gjennomført, at det vi før visste var slaveri, nå blir forkynt som frihet, og det er knapt noen som forstår hva som skjer.

Utgangspunktet er troen på at kjønnet er et resultat av våre følelser, og at vi alle derfor må finne ut av hvilket kjønn vi egentlig er. På den måten kan ende opp med at de vi trodde var kvinner egentlig er menn, og at menn derfor kan føde barn og bli mødre… Og for dem som hevder at dette ikke er mulig og gir uttrykk for det på en upassende måte, står straffe­lovens § 185 klar med en straffe­ramme på inntil tre år dersom premissene er oppfylt.

Forslaget om forbudet mot konverterings­terapi er en naturlig oppfølger av straffe­lovens § 185. Ifølge proposisjonen handler det om menneske­rettig­heter. Regjeringen oppfatter det som en menneske­rett for skeive å bli beskyttet mot mennesker som vil hjelpe dem til å bli fortrolige med sitt biologiske kjønn eller som ønsker å endre sin seksuelle orientering.

Det er noen debattanter som har pekt på at de som utfører en eventuell konverterings­terapi står i fare for å bli straffet, men det er få som tar opp det som burde vært det mest sentrale: At loven gjør mennesket til statens eiendom, at staten skal få bestemme hva vi skal få lov til å gjøre, selv med våre egne tanker og identitet.

Staten forutsetter for eksempel at barn har samtykke­kompetanse til å begynne behandling med hensikt å endre kroppen til sine idealer, men de skal ikke ha samtykke­kompetanse til å få hjelp til å bli fortrolig med sitt biologiske kjønn.

Vi har kommet til et punkt der den seksuelle revolusjonen er blitt så omfattende at våre lovgivere opplever seg berettiget til å diktere hva innbyggerne skal få lov til å søke hjelp for. Bakteppet er nemlig en virkelighets­forståelse som gjør det mulig og naturlig for mennesket både å skifte kjønns­identitet og seksuell orientering (og som Anette Trette­berg­stuen gjør klart rede for i sin bok «Homo»). Men: Vi skal ikke få lov til å stille spørsmål ved denne forståelsen eller påstå at det finnes en etisk sannhet om mennesket som bør være retnings­givende for våre liv. Vi skal ikke få lov til å si at Gud har en mening med våre liv, og at frihetens kilde er hos ham.

Den nye virkelighets­forståelsen (som egentlig er en revolusjon), og som er bakgrunnen til forslaget om forbudet mot konverterings­terapi, snur all forståelse av frihet og menneske­rettig­heter på hodet. Frihet er nå å bli fratatt retten til å velge, og menneske­rettene er ikke lenger en beskyttelse mot statens overgrep, men et krav fra staten om at den skal ta seg av våre valg. De som opponerer mot denne retten til staten, bryter menneske­rettig­hetene. Under­trykkelse er ikke lenger under­trykkelse, men frihet.

Menneskerettighetene er blitt en «forståelse» som skal forhindre noen å velge eller mene det makthaverne misliker. Staten vet nemlig best. Lenger bort fra utgangs­punktet er det knapt mulig å komme, både med tanke på kristen­dommens budskap og idealet til menneske­rettig­hetene.

La derfor denne første søndagen i advent bli en søndag til refleksjon over tilstanden i riket, samtidig som du lar deg inspirere av ham som er uforanderlig fra evighet til evighet. Det er ham vi hører til, ikke staten.

Velsignet adventstid!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.