John Trumbull (1756–1843), «Declaration of Independence», U.S. Capitol, Washington D.C.

Den 4. juli 1776 var en gruppe amerikanske menn samlet i Philadelphia for å signere den amerikanske uavhengighets­erklæringen. De var enig i at det er en selv­innlysende sannhet at alle mennesker er født like, at alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse. De pekte deretter på de politiske institusjonene og sa at regjeringer er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettighetene.

USAs grunnleggere forstod at myndighetenes rolle var å tjene folket, sikre friheten og etablere institusjoner som oppfylte disse hensiktene. Deres gudommelige ideal var Jesus Kristus, menneske­sønnen som vasket disiplenes føtter. Samtidig la de grunnlaget for en sekulær stat. USA skulle ikke ha en statskirke, staten og kirken skulle være uavhengige av hverandre, men landets fundament skulle være menneskets skaper. Landets politikere stod under Guds lov.

Som i Norge, var John Locke en avgjørende inspirator for USAs grunnleggere. I sitt berømte verk «Borger og statsmakt» skriver John Locke følgende:

Naturens lov er således en evig lov for alle mennesker, lovgivere, så vel som andre. De regler disse trekker opp for andre menneskers levesett må, i likhet med deres eget og andre menneskers handlesett, være i overens­stemmelse med naturens lover, dvs Guds vilje, som disse er et uttrykk for. Og da «naturens grunnlov er å bevare menneske­heten», har ingen menneskelig forordning rett til å være i strid med dette.

Det var imidlertid ikke alle som var enige med John Locke. Filosofen Jean-Jacques Rousseaus forståelse av allmenn­viljen som det legitime utgangspunktet for politisk styring fikk stor oppslutning blant dem som mente at samtidens institusjoner var årsaken til under­trykkelse og nød og at natur­tilstanden var idealet. I USA ble den berømte Thomas Jefferson talsmann for Rousseau og den franske revolusjons radikale ideer, mens John Adams tilhørte gruppen som tok utgangspunkt i John Locke og som ville ta vare på institusjonene og troen på loven som et uttrykk for Guds vilje.

Disse to tradisjonene, troen på allmenn­viljen eller troen på Gud, har siden da kjempet mot hverandre, men ideene til John Locke dominerte vår politiske virkelighets­forståelse lenger enn de fleste historikere og politikere er villig til å innrømme.

Eetter andre verdenskrig tok den ideologiske tenkningen i Vesten en ny retning. Sakte, men sikkert, vant troen på allmenn­viljen som demokratiets utgangspunkt større terreng. En stadig med dominerende sekulariserings­prosess gjorde det vanskeligere å forsvare Guds posisjon i det politiske landskapet, og etter hvert ble Gud irrelevant. Vi ville selv være ansvarlig for å etablere en etikk for politiske beslutninger. Det var allmenn­viljen som vant over Gud.

Samtidig skjedde det noe ved våre universiteter, spesielt i Frankrike og USA. Nå var det ikke bare Gud som ble forkastet, også sannheten ble problematisert og kastet på den ideologiske søppelhaugen.

Det var postmodernismen som, uten offentlig debatt, kom som en ideologisk tsunami inn i den vestlige verden. Sannheten ble relativ og språket ble subjektivt.

Men dermed mistet vi også vår fornuft. Uten sannheten er fornuften hjelpeløs, og følgelig ble natur­vitenskap og logikk uvesentlig, som da statsminister Jonas Gahr Støre for en tid tilbake sa til Vårt Land at avgjørelsen om antall kjønn må tas med utgangspunkt i partiets sentrale verdier, dvs. verdiene frihet, likhet og solidaritet. Arbeider­partiets ledelse sitter altså inne på et kontor og reflekterer med utgangspunkt i verdier, ikke biologien, over hvor mange kjønn vi har.

Men dette er et fenomen som kjennetegner den politiske utviklingen i hele den vestlige verden. Vi avviser Gud som sannhetens, og dermed også lovene og normenes utgangspunkt, og gir allmenn­viljen definisjons­retten, samtidig som vi hyller natur­tilstanden og er villig til å rive alle institusjoner. Det er en kamp mellom orden og kaos.

Skal vi forstå hva som finner sted i USA, må vi forstå denne dype ideologiske konflikten, men i motsetning til tiden på slutten av 1700-tallet, har nå Jean-Jacques Rousseau fått langt flere tilhengere. Det positive er at USA er et land med store grupper som tror på noe annet enn demokratenes gudløse relativisme.

Skal vi igjen få politikere som tør å si at statens oppgave er å legge til rette for vår frihet, må de først innse at det er en selv­innlysende sannhet at alle mennesker er født like, og at alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper. Først da vil det være et grunnlag for fornuftens tilbakekomst.

 

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.