Illustrasjon av filosofi­undervisning i Paris i det 14. århundre. Foto: Castres, bibliothèque municipale, ms. 3, f. 277r / Wikimedia Commons.

¹⁹ Men i din store barmhjertighet
forlot du dem ikke i ørkenen.
Skysøylen vek ikke fra dem om dagen,
men førte dem på veien;
og ildsøylen vek ikke fra dem om natten,
men lyste opp veien de skulle gå.

²⁰ Du ga dem din gode Ånd
for at de skulle få visdom.
Du nektet dem ikke manna til mat
og ga dem vann mot tørsten.

²¹ Du sørget for dem i førti år,
i ørkenen manglet de ikke noe.
Klærne deres ble ikke utslitt,
og føttene hovnet ikke opp.

Nehemja 9, 19–21

I en lærebok i historie for videregående skole kan vi lese følgende om den intellektuelle situasjonen i middelalderen:

Ved universitetet i Paris satt det noen lærde menn i middelalderen og diskuterte hvor mange tenner hesten hadde. De gikk ikke ut og telte, men diskuterte det som et teologisk spørsmål. De klarte å bli enige om at tallet ikke kunne være delelig med tre, for det ville være en fornærmelse mot treenigheten. De var også enige om at tallet ikke kunne være delelig med syv, for Gud skapte verden på seks dager og hvilte på den syvende. Dette eksempelet viser hvor sterk kirkens makt var i middelalderen. Den bestemte i stor grad hva folk skulle tenke og mene.

I en annen bok står det om opplysningsfilosofene:

Opplysningsfilosofene banet veien for en sekularisering: Flere og flere mennesker begynte å oppfatte verden gjennom fornuft og vitenskap, ikke gjennom religiøse forklaringer.

Og da skal vi ikke bli så overrasket over at det i en tredje bok står at den kjente politiske tenkeren John Locke, inspirator til både Englands, USAs, Frankrikes revolusjoner og Norges grunnlov, hevdet at politikk og kristendom ikke hørte sammen.

Nordmenn har i lang tid blitt fortalt at vår historie er som følger:

Først opplevde verden et lysende intellektuelt samfunn i antikkens Hellas.

Deretter gikk vi inn en mørklagt middelalder, før vi igjen oppdaget lyset i opplysningstiden. Altså: Våre elever lærer at kristentroen innebar et mørke for den frie tanken.

For å si det slik: Det er liten grunn til å tro at dere vil finne disse ordene fra Paulus i en norsk lærebok:

Når menigheten er samlet vil jeg heller si fem ord med forstanden så jeg kan lære andre noe, enn tale tusenvis av ord i tunger.

Det er som vi glemmer at våre universiteter hadde sitt utspring i kirken og ble beskyttet av den. Det var for eksempel paven som sørget for at universitetene fikk en fri og selvstendig status allerede på midten av 1200-tallet.

Og i USA ble ni av de ti første universitetene etablert av ulike kirkesamfunn. Den kristne tro førte til en tørst etter kunnskap, etter en evne til å forstå den verden som Gud hadde sagt vi skulle legge under oss.

Gud vil nemlig at vi skal forstå hans vilje med oss.

Men enda viktigere er det nok at lærebøkene ikke forteller historien om de to viktigste politiske tradisjonene som vokste fram under opplysningstiden.

Det var ikke slik at John Locke avviste kristendommen. Snarere tvert imot. I sitt berømte verk Borger og statsmakt skriver han følgende:

Naturens lov er således en evig lov for alle mennesker, lovgivere, så vel som andre. De regler disse trekker opp for andre menneskers levesett må, i likhet med deres eget og andre menneskers handlesett, være i overenstemmelse med naturens lover, dvs. Guds vilje, som disse er et uttrykk for. Og da «naturens grunnlov er å bevare menneskeheten», har ingen menneskelig forordning rett til å være i strid med dette.

Det var imidlertid ikke alle som var enige med John Locke. Rousseaus forståelse av allmennviljen som det legitime utgangspunktet for politisk styring fikk stor oppslutning. I USA ble den berømte Thomas Jefferson talsmann for Rousseau og den franske revolusjons radikale ideer, mens John Adams tilhørte gruppen som ville ta vare på institusjonene og troen på loven som et uttrykk for Guds vilje.

Som dere kanskje forstår: Det er en grunn til at det er Thomas Jefferson som hylles i norske lærebøker.

Disse to tradisjonene, troen på allmennviljen eller troen på Gud, har siden da kjempet mot hverandre, men ideene til John Locke dominerte vår virkelighetsforståelse lenger enn de fleste lærebokforfattere ønsker å innrømme.

Selv om marxismen etter hvert vokste fram, og avviste Gud med sin ateisme og materialisme, trodde marxistene at det var mulig å finne sannheten med vår fornuft.

Men etter andre verdenskrig tok den ideologiske tenkningen i Vesten en ny retning. Sakte, men sikkert, vant troen på allmennviljen som demokratiets utgangspunkt større terreng. En stadig mer dominerende sekulariseringsprosess gjorde det vanskeligere å forsvare Guds posisjon i det politiske landskapet, og etter hvert ble Gud irrelevant. Vi ville selv være ansvarlig for å etablere en etikk for politiske beslutninger. Det var allmennviljen som vant over Gud.

Vi så det tydelig under abortkampen.

Samtidig skjedde det noe ved våre universiteter, spesielt i Frankrike og USA. Nå var det ikke bare Gud som ble forkastet, også sannheten ble problematisert og kastet på den ideologiske søppelhaugen.

Det var postmodernismen som, uten offentlig debatt, kom som en ideologisk tsunami inn i den vestlige verden. Sannheten ble relativ, og språket ble subjektivt. Men dermed mistet vi også vår fornuft. For uten sannheten er fornuften hjelpeløs, følgelig ble naturvitenskap og logikk uvesentlig. Det var identitet det handlet om.

Også marxismen ble fanget av den nye identitetskampen, selv om den ødela den tradisjonelle klassekampen.

Og interessant nok, vi kjenner igjen påstanden fra historieboka når statsminister Jonas Gahr Støre sier til Vårt Land at avgjørelsen om antall kjønn må tas med utgangspunkt i partiets sentrale verdier, dvs. verdiene frihet, likhet og solidaritet. Arbeiderpartiets ledelse sitter altså inne på et kontor og reflekterer med utgangspunkt i verdier, ikke biologien, over hvor mange kjønn vi har. De går, for å sitere læreboka, ikke ut og teller.

En annen partileder, Geir Lippestad, sa til avisen Dagen at det ikke gir noen mening å definere hva en kvinne er. Hva både han og Jonas Gahr Støre egentlig sier, er at det er våre nye verdier som avgjør hva de mener er sant.

Men da bør jeg minne om at samtlige partier var enige om å oppheve kjønnet som et meningsfylt begrep da diskrimineringsloven ble vedtatt i 2013.

Men våre nye verdier definerer ikke bare muligheten til å definere kjønnet. Det handler om homofiles rett til å adoptere barn, lov om konverteringsterapi, religion, etnisitet osv. osv.

Vi er altså kommet dit våre lærebøker hevder vi var i middelalderen. Vi har ikke lenger en fri tanke, men en tanke som er underlagt en helt ny virkelighetsforståelse, en virkelighetsforståelse som krever at vi fornekter selv biologiske sannheter.

De ansatte ved universitetet i Paris visste selvfølgelig hvor mange tenner hesten hadde, det var ikke slik at deres tro begrenset deres arbeid, slik læreboka i historie forteller, men det er dit vi er kommet nå.

Hva vi ser, er at allmennviljen og postmodernismen har blitt ett. Dens seier synes å være fullstendig, og for den er det ingen grenser.

Samtidig oppfatter denne bevegelsen alle sine tidligere seire som endelige. Det er derfor vi stadig får høre at det er udemokratisk å prøve å endre dem.

De som prøver får passet påskrevet som kontroversielle, ekstremister, en fare for demokratiet eller selvfølgelig: fascister.

Eller som demokratene i USA sa da Amy Coney Barrett ble nominert til dommer i Høyesterett: Hun fikk vite at hennes syn på abort og LHBTIQ-spørsmål er i strid med USAs grunnleggende verdier. Demokratenes angrep mot henne var, for å si det forsiktig, ikke et demokrati verdig.

Selv abortmotstandere oppfattes altså som en trussel mot demokratiet. Årsaken er at vi vil endre på tidligere vedtatt lovgivning. Det vil si: Vi angriper allmennviljen.

Det er kampen mellom Locke og Rousseau i vår egen tid.

Her i Norge er det få som kjemper for John Locke og det vi forstår som konservativ tradisjon, men i land som Polen, Ungarn, Italia og USA er denne konflikten høyst levende.

Vi bør derfor forstå at det ikke er Donald Trump som er på tiltalebenken i USA, det er landets konservative velgere og John Locke med.

Men da er det på tide å stille spørsmålet:

Hvilken stat har vi fått når den med utgangspunkt i allmennviljen avgjør spørsmål som blant annet antall kjønn, barns rett til en far og en mor eller retten til å hjelpe egne barn med kjønnsdysfori, og samtidig sier at de som ikke bøyer seg, bryter loven?

Allmennviljen krever nemlig definisjonsretten, selv over sannheten. Den har kriminalisert Gud.

Men det innebærer at den må forsvare løgner, og da forlater vi demokratiet.

I Vesten ser vi ser det stadig oftere.

Det skjer både formelt og uformelt.

Noen mister jobben fordi de tror på to kjønn, andre blir presset ut av mobben, som for eksempel professor Anne Kalvig.

John Locke, som gjorde det klart at statens viktigste oppgave var å forsvare liv, frihet og eiendom, er blitt erstattet av en stat som ikke kan skille løgn fra sannhet, og som ser det som sitt fremste mål å oppdra dens innbyggere i en lære som ikke tåler motstand.

Alt skjer fordi vår politiske ledelse ikke har sannheten for øye, men sitter, slik det blir hevdet om akademia i middelalderen, innestengt på sine kontorer og lar partienes verdier definere politikken.

Men det trenger ikke være slik.

Vi har fremdeles et demokrati, og det er opp til oss å avgjøre om vi skal fortsette på samme kurs som nå, eller om vi igjen skal bygge samfunnet vårt på sannheten.

Holdt som innlegg ved Oslo Symphosium lørdag 19. august.