Kommentar

Bilde: Tintoretto, Bacchus and Ariadne (1578)

Stavanger Aftenblads leder skriver fredag 6. april, som en kommentar til Høyres landsmøte, at Norge er for lengst kommet forbi det stadiet der en familie bestod av en mann, en kone og barn de var biologiske foreldre til. Vi har i følge avisen skritt for skritt regulert oss ut av slike moralsk-definerte standarder, og hevder avslutningsvis at virkeligheten vil innhente partiet.

Virkeligheten?

I Sverige ble en student truet med utvisning fra universitetet han studerer ved fordi han påpekte objektive sannheter knyttet til innvandrere og voldtekter. Universitetets ledelse ville ikke vite av virkeligheten.

Det minner om Harald Eias møte med norske kjønnsforskere, de ville ikke vite av menneskets biologi, det passet ikke inn i deres ideologisk baserte forskning, hva de definerte som virkeligheten.

Det er få forhold som berører vår kulturarv dypere enn disse eksemplene. Den sekulære jubelen over fraværet av moralske standarder henger, uten at vi så ofte tenker over det, nøye sammen med avvisningen av sannheten. Troen på en objektiv moral forutsetter en sannhet om mennesket, en sannhet som utgår fra en hellig Gud, en Gud vi kun finner i den jødisk-kristne tro. Mange blir provosert av denne påstanden om den jødisk-kristne eksklusive krav på sannhet. Kristendommens forståelse av sannhet tar utgangspunkt i Guds natur. I kristen tro er Gud definert, hellig og fornuftens utgangspunkt. Han kan ikke endre eller handle i strid med sin natur. Europas universiteter hadde sine utspring fra våre katedraler. Troen på sannheten ga det nødvendige utgangspunktet for Vestens vitenskap.

Det er derfor en naturlig utvikling at et samfunn som forkaster troen på det hellige, gir seg selv makten til å definere sannheten. Det er sekularismens endestasjon. Sverige er snart der.

Det er også viktig å være klar over at eksemplene fra Sverige og Stavanger Aftenblad ikke er unike, de er tydelige tegn på noe større. Det svenske universitetets ledelse hadde ikke våget å handle slik de handlet uten at de visste at de var i overensstemmelse med tidsånden. At de etter en tid trakk trusselen om utvisning tilbake rokker ikke ved det. På samme måte vet Stavanger Aftenblad at få våger å opponere mot deres raljering med moralske standarder. De som våger å si imot, stemples som onde, intolerante og høyreekstreme.

Konsekvensene av denne kampen mot moralsk definerte standarder blir ikke bare et samfunn uten gitte normer, dvs. et a-moralsk samfunn. Det blir også et samfunn der politisk motstand er nødt til å bli avvist. For paradoksalt nok blir makthavernes angrep på sannheten og en objektiv moral til en sannhet for de det gjelder. Påstanden om at det ikke eksisterer en sannhet, blir en sannhet i seg selv, og må følgelig forsvares med alle midler. I Sverige har man gitt det navnet normkritikk. Når de som gjennomfører denne revolusjonære omveltningen, i tillegg mener de representerer den ultimate godhet, blir deres forsvar deretter. Det blir derfor helt naturlig at ledelsen i Høyre, som i utgangspunktet var imot eggdonasjon og assistert befruktning for enslige, gratulerer Unge Høyre med «seieren» da partiets landsmøte lørdag gikk inn for disse ordningene. Eller som helseminister Bent Høie sa til avisen Dagen:

Jeg stemte for noe annet, men jeg var forberedt på at dette ble resultatet. Jeg er glad for at konservativt parti som Høyre forandrer standpunkt etter en grundig diskusjon, men hadde vært veldig skuffet hvis landsmøtet hadde vedtatt det for ett år siden.

Det finnes knapt noe som ikke lenger er politisk mulig. Det som timer i forkant var et vanskelig etisk spørsmål har fått sin løsning i flertallets vilje. «Virkeligheten» har seiret, Høyre har igjen regulert seg ut av en moralsk definert standard, men så lenge det skjer etter en grundig diskusjon er alt i orden. Et parti som lar tidsånden definere moralen er ikke konservativt, slik Høie påstår. Tragedien er at de ikke ser det selv.

Dersom Stortinget følger opp vil dagens motstandere av eggdonasjon og assistert befruktning for enslige i fremtiden bli stemplet som ekstremister. Stortinget kan nemlig vanskelig leve med at noen der ute hevder at det finnes en annen virkelighet enn den Stortinget har definert.

Et samfunn som i fullt alvor kaster over bord moralens objektive forankring, blir i realiteten uforutsigbart, det har hverken retning eller mål. Ingen vet hva som blir morgendagens virkelighet. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at de eneste som ikke vil bli tålt, er de som hevder at det finnes en sannhet som definerer virkeligheten, og at denne sannheten er å finne hos Gud selv.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.