annunciation-jpglarge

Leonardo da Vinci: Annunciation (1472, Milan) Uffizi.
 

Det har vært en underlig uke, en uke der vi har vært tydelig vitne til hva sekularismen handler om, hvordan virkeligheten og dens realiteter er blitt fortrengt til fordel for følelser, empati, eller mangel på det, ordenes betydning og hva det er lov og ikke lov til å si.

På en første søndag i advent er det på sin plass å stoppe opp og vurdere hva som faktisk skjer når en statsråd får så hatten passer fordi hun kaller sine stort sett usaklige motstandere for et hylekor. Når for eksempel Dagens Næringslivs Eva Grinde mener at Sylvi Listhaug bryter kontrakten ettersom hun, ifølge Grinde, må kunne være troverdig, at

Folket må stole på at sjefen forvalter fellesskapets interesser og ikke primært sine egne…

Civita leder Kristin Clemet mener også at bruken av ordet «hylekor» om meningsmotstandere ikke er passende.

ANNONSE

Jeg vil tro at mange at Documents lesere har sett Youtube-videoen der SD-politikeren Hanna Lindholm intervjuer studenter ved en høyskole i Sverige om deres oppfatning av identitet. Da hun spurte sine intervjuobjekter om hva de ville sagt dersom hun påstod at hun var en mann, en japaner, to meter lang, 7 år osv, var det svært lite motstand å møte hos studentene. Og i en senere debatt i Sveriges Radio, sa en politisk motstander fra partiet Vänster at det kjennes ubehagelig å påstå at det finnes biologiske kjønn hos menneskeslekten.

Det er ikke tilfeldig at raseriet mot Sylvi Listhaugs ordbruk skjer samtidig med avvisningen av troen på en objektiv virkelighet om mennesket. Dagens teologi handler om at vi kan tro oss til hva vi vil være, at vår identitet kun er et resultat av egne opplevelser, vår egen tankekraft. Sylvi Listhaug våger derimot å hevde at det finnes en virkelighet der ute som hun ønsker å gjøre noe med, og som er utgangspunktet for hennes politiske aktivitet.

Sekularismens konsekvenser er imidlertid ikke et privat anliggende, den krever at vi alle føyer oss etter den ideologiske tanken som ligger bak, eller som Grinde hevdet: fellesskapets interesser. Men disse interessene får altså ikke Listhaug lov til å utfordre, og vi kunne like gjerne sagt at det er felleskapets nye verdier hun ikke skal få kritisere, verdier som skal definere det nye mennesket. Disse verdiene har ikke lenger utgangspunkt i det Hanna Lindholm etterlyser, nemlig en objektiv virkelighet om mennesket, og jeg tror ikke Lindholm selv forstod hva hun egentlig avslørte i sine intervjuer. For i et samfunn der virkeligheten blir så subjektiv dagens, er det kun følelser og empati tilbake, og det er i den salaten Listhaug tråkket så grundig ut i, for selv om vi enda ikke har fått svenske tilstander her i Norge, er vi på god vei. Statsråd Bent Høie kunne uten motstand si til Espen Ottosen at det var Ottosens holdninger regjeringen ville gjøre noe med da de forberedte loven om juridisk kjønn. Kritikk av tanken om at vi blir det vi føler, kan ikke aksepteres, og det er i denne konteksten reaksjonene mot Sylvi Listhaug må forstås. Hennes motstandere opplevde seg latterliggjort, de tålte ikke at hun karakteriserte dem ut fra et moralsk ståsted, de vil ha seg frabedt hennes belæringer, for politikk er ikke lenger kampen for det du tror på og om politikkens konsekvenser, men forbeholdt arbeidet for vår nye tro og rendyrket sinnelagsetikk, og i et slikt perspektiv blir Sylvi Listhaug farlig.

Det er ikke uten grunn at det er den offentlige ordbruken som er blitt det viktigste i land der sekularismen har blitt enerådende. Det moderne mennesket har et ekstremt behov for å fremstå som moralsk uklanderlig, det må vise at det ikke trenger Gud, og i et slikt miljø blir krenkelser og følelser det eneste som definerer oss, og da blir det helt selvfølgelig at identitetspolitikk oppfattes som moralens utgangspunkt: Vi blir hva vi tror. Men når følelsenes likeverd blir alle tings utgangspunkt, kan vi ikke hevde at noens oppfatninger om seg selv og deres virkelighet er riktigere enn noe annet, på samme måte som Sylvi Listhaug ikke har lov til å hevde at det finnes en eksklusiv nasjonalitet eller en religion med bedre kvaliteter enn andre. Dermed kan hun heller ikke kalle sine motstandere for et hylekor, da det innebærer en nedvurdering av hennes politiske motstandere, og med det en avvisning av sekularismen som idé.

Men hva har det hele med adventstiden å gjøre. Vel, Jesus Kristus, som adventstiden og påfølgende juletid handler om, var en person som ikke la fingrene i mellom, og som i tillegg sa at han var veien, sannheten og livet. Derfor kunne han si om sine motstandere at de var som ormeyngel, som da han sa til de skriftlærde og fariseere at de kunne fortsette i sine fedres spor til målet er fullt, med påfølgende retoriske spørsmål:

Hvordan kan de unngå å bli dømt til helvete?

Jesus Kristus var åpenbart aldri redd for å si hva han mente, han hadde et budskap som var viktigere enn et godt forhold til samtidens politiske elite, deres følelser var uvesentlige, og det er denne uredde holdningen til sannheten som har vært med å forme vår kultur. En sannhet som definerte Guds selv, som ga vår kultur noe absolutt. Adventstiden kan derfor minne oss om at det finnes et fast punkt der ute som vi ikke kan forme etter eget forgodtbefinnende, og gi oss frimodighet til å argumentere for at vi er noe mer enn gode følelser og fromme ønsker.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629