Kommentar

Det var ikke så mange som reagerte da Høyres Bent Høie braket sammen med Espen Ottosen i NRK tidligere i år. Temaet var rett til å skifte juridisk kjønn. Bent Høie reagerte svært negativt på Ottosens problematisering av at den enkeltes følelser burde være utgangspunkt for hva man oppfatter er virkelighet. Men det var en eksistensiell debatt vi var vitne til, for i det øyeblikket følelser blir utgangspunktet for statens lovverk, flyter alt, også hva som blir holdbare argumenter i andre saker, og sjelden har det blitt så godt dokumentert som i de senere dager.

Et resultat av kristen tanke er ideen om sannheten, og søken etter sannheten. Det ga seg tidlig utslag i vilje til refleksjon og akademisk arbeid. Sannheten ble et mål, ikke noe man fryktet. Man skulle tale sant, løgn var uforenlig med Guds natur, og dette preget tenkningen i europeisk middelalder og videre inn i en sekulær opplysningstid, eller som den amerikanske sosiologen Rodney Stark sier: Vitenskap ble både mulig og ønskelig.

Men med det multikulturelle samfunnet og den store emigrantstrømmen har det blitt tydelig hvilken revolusjon vi har vært igjennom hva angår vår måte å tenke på: Følelseslivet har overtatt for sannheten.

Det er i denne sammenhengen vanskelig å komme utenom regjeringens erklæring mot hat, hvor det blant annet står:

Vi vil ha et samfunn der det er plass til alle. Derfor vil vi jobbe for et åpent, fredelig og inkluderende samfunn der alle føler tilhørighet. Et samfunn som er basert på demokratiske verdier, universelle menneskerettigheter og gjensidig respekt mellom individer og grupper.

Men slike samfunn er utopiske, med mindre du er ekstremt naiv og i fullt alvor mener at alle kan føle tilhørighet til alle typer samfunn, eller du er ideologisk forblindet. Men dagens regjering er ikke ekstremt naiv, og det er muligens det mest bekymringsfulle, de kan legge sammen to og to og få fire, men de befinner seg ikke lenger i sannhetens sfære, de befinner seg i en tilstand der de i fullt alvor tror at de kan definere virkeligheten som de vil. Det er en grad av aktiv fornekting vi aldri har sett i demokratiske stater. Debatten om hva som egentlig skjer, overlates til kommentarfeltene, men de kan snart bli gjenstand for rettslig forfølgelse, vi befinner oss ikke i en virkelighet vi kan tolke og forstå, alt flyter, følelsene rår, og det får konsekvenser.

Det har skjedd noe med det moderne mennesket, viljen til å forstå sin samtid er borte, nå handler det om å erklære avsky mot frykt for hva som kan komme. Ordet frykt er hva vi alle skal lære å ta avstand fra. Det har blitt vår nye religion, en religion humanetikere og kirken kan samles om.

Troen på de gode følelser tok av da Sylvi Listhaug som ny innvandrings- og integreringsminister gikk ut og sa at hun ønsket å redusere strømmen av flyktninger til Norge. Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere, sa at:

Listhaug må snu retorikken 180 grader. Hun må slutte å snakke om frykt, kontroll og vanskeligheter. Som innvandrings- og integreringsminister må hun snakke om muligheter, integrering og bosetting.

Leder i KrFU, Ida Lindtveit, skrev i Vårt Land 17. desember at det er for mye fremtids- og fremmedfrykt i det norske samfunnet.

Til og med Espen Ottosen bekymrer seg for frykten, etter at avisen Dagen hadde tatt positivt imot Hege Storhaugs nye bok, Islam, den 11. landeplage. Han mente at «en kristen avis skal ikke la frykten dominere – ei heller frykten for islam».

Og slik kunne vi fortsatt, men det hele toppet seg da NRKs program Kulturhuset fredag hadde med seg gjestene Helga Haugland Byfuglien, preses i Den norske kirke, Håvard Simon Nilsen fra den katolske kirke og kommunikasjonssjef i Human-Etisk Forbund, Agnieszka J. Bryn. De skulle med utgangspunkt i pave Frans’ budskap om å tone ned den materielle feiringen av julen diskutere julens egentlige budskap, og det ble raskt klart at julen ikke lenger tilhører barnet i krybben, det er kampen mot frykten som har overtatt og fått en religiøs dimensjon.

Det ble en underlig seanse. For her var det mye glede, takknemlighet, jubel, fred, kjærlighet, godhet, barmhjertighet og gjestfrihet. Men det var lite snakk om frelse. Det var som om det ikke er nødvendig.

Julens budskap er fred, kjærlighet og godhet, sa preses Haugland Byfuglien, før hun fulgte det opp med å si at Guds budskap til menneskeheten julekvelden på Betlehemsmarken var at vi ikke skulle frykte, vi skulle ikke frykte noe, heller ikke ondskapen, det ukjente eller terror.

Det var en sterk opplevelse å høre det som ble sagt; preses i Den norske kirke sa at englenes budskap var kort og greit: frykt ikke.

Men gjeterne fikk da et helt annet budskap enn dette. Hvis det viktigste budskapet var at gjeterne og resten av menneskeheten ikke skulle frykte, kunne englene latt det være med det. Men englene hadde da vitterlig det viktigste igjen, nemlig budskapet som var myntet på hele verden:

Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
14 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.

Men dette klarte altså preses i Den norske kirke å hoppe bukk over. For henne er julens kjerneverdier et budskap om solidaritet, at vi ikke skal frykte, at Gud ble menneske for å dele våre kår, en Jesus som vekket forargelse. Og hun oppsummerte: Men vekker kirken forargelse?

Et budskap om ikke å frykte, et budskap som var et budskap til gjeterne alene, slik at de skulle høre etter, forstå at det de opplevde, ikke var en trussel, klarer Haugland Byfuglien å gjøre allmenngyldig, til alle mennesker til alle tider.
Når Haugland Byfuglien mener at de viktigste ordene i juleevangeliet er at vi ikke skal frykte, så er det grunn til å spørre om hun i det hele tatt forstår hva hun tror på. Kristendommen handler om at ondskapen finnes, at den er en realitet, en realitet vi har grunn til å frykte, for ondskapen skiller oss fra Gud, og englenes budskap var at Gud med sin Sønn har gitt oss en vei bort fra ondskapens fortapelse og over til seg. Men Haugland Byfuglien argumenterer som om ondskapen ikke er en realitet, at Norge som stat skal styres med utgangspunkt i gode følelser, og at de samme følelsene skaper virkelighet, som om John Lennons Christmas Song er det egentlige juleevangeliet; at krigen og frykten er over hvis vi vil.

Men dersom det er slik at vi ikke skal frykte, hvorfor sier da ikke Haugland Byfuglien det samme til dem som kommer hit? Hvorfor ber hun dem ikke dra hjem igjen med troen på det gode i mennesket? Hva skyldes det at det bare er vi i Vesten som ikke skal frykte? Ville hun reist ned til Midtøsten med det samme budskapet?

Hvis vi fortsetter å tro på gode følelser og benekter ondskapens eksistens, hvis vi lar det bli juleevangeliet og utgangspunktet for statens handlinger, kommer vi til å gå til grunne, og det vil ikke bli noe vakkert syn.

Men så kommer det da noen lyspunkt som viser at det fortsatt er noen som tenker, og i lørdagens Vårt Land har Ole Jørgen Anfindsen et av årets beste innlegg på trykk, der han oppsummerer:

Den som ikke er bekymret nå, lever i et ekkokammer av virkelighetsfornektelse og ønsketenkning. Den som synes denne utviklingen er grei, er formodentlig en «humanistisk» eller antirasistisk fundamentalist.

Julens budskap er at Gud, for å kunne invitere mennesket til en evig kjærlighetsrelasjon med seg, ofret seg selv for oss, han bekjempet ondskapens død, en kamp vi aldri ville klart alene. Med vår nye religion blir Gud unødvendig, for ondskapen, den finnes kun i vår fantasi, og frykten er vår siste fiende.

Les også

God jul -
Ånden -
La frykten bli vårt våpen -

Mest lest

Meyer på jordet