Kommentar

751px-giotto_lower_church_assisi_nativity_01
Giotto di Bondone (1266–1337), Jesu fødsel (ca. 1310), freske i den nedre kirken i Den hellige Frans’ basilika, Assisi.
 

Hva var det som hendte, den natten for over 2000 år siden på markene utenfor Betlehem? Det er noe i vår tid som gjør det vanskelig å formidle det budskapet som ble forkynt den første julenatten i verdens historie. Vår forståelse av hvem mennesket er har endret seg, historien om vår skaper som steg ned for å redde den enkelte av oss er blitt en provokasjon. En Gud som sammenligner seg med en gjeter som leter etter den ene bortkomne sauen, eller som viser sin glede over den som vender om, som historien om den fortapte sønn, viser betydningen av hvert enkelt menneske; det er historien om en Gud som sørger over enhver sjel han ikke klarer å redde, en tro som ble fundamentet for Europas sivilisasjon.

Julens budskap er en guddommelig fortsettelse av Treenighetens skaperverk. En hellig Gud skapte verden i en syndfri tilstand, en tilstand der Gud kunne ha en relasjon til det skapte. Gud ønsket imidlertid en frivillig kjærlighetsrelasjon med mennesket, han ønsket seg ikke et menneskedyr uten fri vilje, men mennesket misbrukte denne frie viljen, en hendelse vi kaller syndefallet. Syndefallet innleder en periode med opprør mot skaperen, men kristne tenkere er stort sett enige om at Gud allerede ved skapelsen måtte vite at mennesket kom til å falle og dermed ha behov for hans frelsesplan. Kirkefaderen Augustin hevdet blant annet: «Gud visste godt at mennesket kom til å synde, at det ville bli dødelig og så få avkom som i sin tur måtte dø», men også at han «i sin nåde ville kalle et troens folk til barnekår.» Opprøret, med tilhørende ondskap, kommer derfra ikke fra Gud, men fra skapningen som valgte å ødelegge seg selv. Det er denne ødeleggelsen Jesus Kristus, Guds sønn, ble født inn i verden for å reparere, og som er årsaken til at vi feirer jul, syndefallet skulle ikke lenger hindre mennesket å bli forent med Gud, og det er derfor forsoningen ved Guds Sønn var nødvendig; mennesket måtte reddes.

Julen sier derfor mye om Gud, men også alt om mennesket. Vi synes å glemme at Gud i sin kamp mot ondskapen viser oss hvor kostbar han finner den enkelte av oss. Han kom ikke for å frelse resten av skaperverket, det var mennesket han elsket; det var Han som elsket oss først. Det vi gjør mot en av de minste blant oss, har vi gjort mot Ham. Men julen skal også minne oss om vår syndige natur, at vi ikke kan klare oppgaven alene, vi er fortapt uten Ham.

I dagens politiske kontekst er kristendommens budskap i ferd med å bli vårt største tabu, lite provoserer mer enn tanken på arvesynd, vår tilkortkommenhet, ansvar for egne handlinger og Guds mening med våre liv, men det er uansett på den grunnvollen det kristne Europa vokste fram. I middelalderen ble våre ledere inspirert av noe større enn dem selv, godt beskrevet i vår egen Kongespeilet. Kristendommens moralske lære var ikke bare rettet mot det enkelte menneske, men er forankret i en omfattende kosmisk orden vi alle er invitert inn i, også samfunnets ledere. For selv om Gud har startet sin redningsoperasjon med Jesus Kristus, er verden fortsatt en utrygg plass, og det er mennesket som ifølge Kongespeilets forfatter har ansvaret for å hindre at kaoset bryter løs, for å straffe forbrytere og fredsforstyrrere. Det hviler derfor et stort ansvar på våre ledere, for de skal, slik det understrekes på slutten av verket, en dag stå til ansvar overfor Gud og hans domstol. Der vil de måtte avlegge regnskap for hva de utrettet her på jord, hva de gjorde for å veilede sine undersåtter og om de skapte trygge rammer for deres liv og tro. Kongespeilet viser at kristendommen har et politisk budskap, noe som kommer tydelig til uttrykk i en dialog mellom far og sønn:

Jeg nevnte det for deg at du skal minnes de to hallene, og de er begge Guds hus, og både kongen og biskopen er Guds tjenestemenn og voktere for disse hus. Men de har ikke rett til å rive bort fra dem noe som fra begynnelsen var bestemt for dem. Kongen kan da ikke rive noe bort fra det huset som biskopen er satt over; for ingen av de to skal rane fra den andre, og ikke skal det være plyndring mellom dem. For en eier begge, og det er Gud, og hver av dem har å støtte den andre. Det nevnte jeg også for deg, at Gud hadde gitt kongen i hende et straffens ris og likeså biskopen. Det straffens ris som er gitt kongen i hende, er et tveegget sverd. Med det sverdet skal han være skyldig å hugge til døde hver den som vil røve noe fra den hellige hallen han er satt til å vokte. Men kongens sverd er tveegget fordi han er like skyldig å vokte den hallen som biskopen er satt over, dersom biskopen ikke kan vokte den med sitt straffens ris.

I vår tid blir imidlertid julens budskap brukt til å forsvare at vi må være rede til å ofre uskyldige mennesker i kampen for det multikulturelle samfunnet. Vi får høre at vi må tåle terror, at staten ikke har en plikt til å beskytte sine, at ingenting må få oss til å tro at det finnes en sannhet om mennesket og Gud som forplikter våre ledere, og at kongen ikke er forpliktet til å vokte den hallen biskopen er satt over. Men ingenting står kristendommen fjernere enn dagens verdirelativisme.

Vi er kalt til å hjelpe våre medmennesker, også de som lider i Midtøsten, men våre ledere er først og fremst kalt til å kjempe for sannhet, orden og rettferdige samfunn. Det gjør vi ikke ved å ødelegge oss selv, ved å kreve at vi skal være villige til å ofre våre innbyggere i kampen for det nye Vi.

Julen har det annet budskap enn det våre folkevalgte liker å promotere, et budskap om at Gud selv kom for å frelse hver eneste en av oss, om fred på jorden blant mennesker Gud har glede i. Denne freden er det våre ledere skal kjempe for, det er hva de skal måles etter.

 

God jul!