Sakset/Fra hofta

Kristendommen brakte medynk med seg. Medfølelse var ikke en dyd i antikken. Identifikasjon med de lidende går som en rød tråd gjennom litteraturen og kunsten. Bilde: Vasilij Perov (1834-1882): Lærlinger som trekker vannvogn (1866) Tretjakov-galleriet

I uken som gikk har barn på Trøndelag Teater blitt kjent med Bibelens Gud gjennom stykket Søndagsskolen. Barna opplever Det gamle testamentets Gud som skummel. Regissør Tyra Tønnesen sa til Vårt Land at trusler om straff og belønning ikke lenger er god takt og tone, og at flere av barna som spiller i stykket har uttrykt overraskelse over hvor «brutal Gud egentlig er».   På samme tid er det blitt kjent at biskop Helga Haugland Byfuglien satte foten ned for at våpenprodusent Lockheed Martin fikk arrangere orgelkonsert i Nidarosdomen. Konserten skulle være en del av det offisielle programmet i forbindelse med at Norge overtar de første F35 – jagerflyene.

Uten at vi snakker høyt om det, er det nære ideologiske forbindelser mellom disse to hendelsene, det handler om dype endringer i vårt Guds- og menneskebilde. I en sekulærhumanistisk tidsalder er tanken om menneskets evne til ondskap og fortjente straff forstyrrende elementer, det ødelegger den visjonen vi har for vår tids menneskelige samkvem.

Det moderne mennesket lar seg lett ryste av Guds oppgjør med mennesket i gammeltestamentlig tid, det er som om vi har hevet oss over Gud selv, vi mener vi er i en posisjon egnet til å belære skaperen selv, og avslører at vi ikke lenger forstår hva det vil si å være hellig.

Jøde- og Kristendommens Gud er hellig, dvs Gud tåler ikke synd. Samtidig hadde han skapt mennesket med fri vilje, noe som medførte at verden nettopp ble full av det Gud ikke tålte. Det gikk så langt at Gud angret på at han hadde skapt oss. Verden ble et sted med undertrykkelse, menneskeofringer og ufattelig umoral. Det er i denne konteksten vi må se Guds oppgjør med menneskene i gammeltestamentlig tid. For å gjøre det mulig å gjennomføre en frelsesplan, legge grunnlag for et endelig oppgjør med ondskapen, måtte han gripe inn. Jesus Kristus kunne bare bli født inn i en gitt kontekst, blant et folk som kunne forstå hva han snakket om. Jødene ble dermed et utvalgt folk, et redskap i tidenes redningsaksjon.

På samme tid som Jesus Kristus pekte på menneskets behov for frelse på grunn av sin synd, var han også tydelig på menneskets frie vilje. «Gå bort og synd ikke mer», sa han til kvinnen som var tatt i hor. Han sa ikke at hun skulle begynne å leve et nytt liv dersom hennes sosio-økonomiske betingelser gjorde det mulig. Det handler om å ta ansvar for egne gjerninger, eget liv, og med det som utgangspunktet ble kirken utgangspunktet for en ny sivilisasjon. Mennesket ble ansvarliggjort og ondskapen en motstander, det ga en ramme for livet der Det gamle testamentets Gud ikke var en ondskapsfull Gud, men en Gud som stod på menneskets side mot de kreftene som vil bryte oss ned. Samtidig som vi lærte å frykte ham, ble det mulig å elske ham ettersom han elsket oss først.

Denne forståelsen av Gud som ondskapens motpol og menneskets oppgave i kampen for det hellige, gjorde at vi satte pris på dem som satte livet til for sivilisasjonens skyld. Når Gud var villig til å ofre seg selv for oss, kunne ikke vi la være å gjøre det samme. Den som var villig til å gi sitt liv for andre ble satt høyt, enten det var i strid eller fred.

I dag blir Guds oppgjør med ondskapen et uttrykk for uberettiget sinne og brutalitet. Mennesket av i dag mener det er uskyldig for sine ugjerninger. Vi leter alltid etter en unnskyldning, det er omgivelsene eller historien som må ta ansvaret, det finnes ingen absolutte sannheter. Den ondskapen vi er vitne til er like mye et resultat av tidligere overgrep som tilfeldighetenes spill. Vi er gjenstand for en relativisering så gjennomført at det ikke er mulig å hevde at noe er verdt å dø for. Vårt nye ideal er det livssynsåpne samfunnet der enhver tanke er like god som enhver annen. Dermed blir helt naturlig å ta avstand fra en Gud som dømmer og en hyllest av et forsvar som er villig til å ofre seg for noe større enn oss selv.