Gjesteskribent

Israelske soldater i Metula, på grensen til Libanon. Det er oppdaget en rekke tunneller som er gravd under grensen av Hizbollah. Hensikten er klar: Krig. I sør gjør Hamas det samme. Israel kan ikke senke årvåkenheten. Foto: Ronen Zvulun/Reuters/Scanpix

Årets jul ringes inn i en verden som er mer preget av dyster fremtidspessimisme enn på lenge.

Krig, overgrep, fattigdom, sult, sykdom og fornedrelse forfølger menneskeheten også ved et nytt årsskifte – slik tilfelle har vært ved årsskifte etter årsskifte. «Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem?» spurte Henrik Wergeland. Spørsmålet er like aktuelt i dag som da det ble stilt for snart 190 år siden.

Da 2. verdenskrig ble avløst av fred for snart 75 år siden, trodde verden på fred og mellomfolkelig sameksistens. Verden ble bedre og mer forpliktende organisert. Europeiske kolonier i Afrika og Asia ble frigjort til selvstendige stater. En enestående velstandsutvikling i den industrialiserte verden kom på velferdsstatens grunn de fleste til gode. Klasseskiller ble avviklet. Fattige var ikke lenger fattige, men møtte de bedrestilte på like fot i et nasjonalt fellesskap. Norge ble et typisk eksempel på dette.

Forventninger ble fort gjort til skamme. Europeiske koloniherrer ble avløst av stedlige makthavere som mange steder ikke var et hår bedre enn dem de avløste. Indias kastesamfunn er ikke avviklet. Slaveriet er gjenoppstått i Afrika. Spenningen mellom øst og vest i Europa/Amerika ble riktignok avløst av mildvær da Sovjet-blokken gikk i oppløsning, men nå er nye spenninger bygd opp. Det er både for enkelt og galt å skylde på Russland. Det trengs to parter for å starte og vedlikeholde en krangel.

Verdens største problem er ikke global oppvarming. Klimaet har som følge av solens varierende bestråling, forandret seg i ulike epoker i menneskehetens historie. Nå har rike lands regjeringer betalt såkalte eksperter for å fabrikkere data om at den globale temperatur stiger – slik at makthaverne får et påskudd til å plage folk med nye skattebyrder. De rammer alltid dem som står svakest fra før. Det er sult, sykdom og mangel på menneskerettigheter som er den globale utfordringen, ikke gradestokken. Makthaverne pusler med sitt, mens suppekøene og nøden vokser i land etter land.

Juleevangeliets budskap om fred på jord står i skrikende kontrast til virkeligheten 2000 år senere. Landet hvor Jesus ble født er omringet av både nære og fjerne fiender som ønsker å tilintetgjøre Guds utvalgte folk. Auschwitz var ikke tilstrekkelig. Europa oversvømmes av fremmede som ikke vil europeerne vel, men som ved sitt inntrengte nærvær behager de makthavere som later til å rangere Muhammed høyere enn Kristus.

Selv om makthaverne fornedrer idealene, må ikke visjonen om en bedre verden gå til grunne. Julen feires til minne om Ham som ikke bare ga håp, men også et tilbud om frelse. Gud ble menneske. Han ble en av oss. Julens budskap stanser ikke ved krybben. Det er snarere der det starter. Det var der både gjetere og vismenn fant Gud. Det er helt naturlig at vi forbinder julen med lyset – og han som sa: Jeg er verdens lys. Her ligger hele forklaringen på det grepet som julen har om folks hjerter.

Gud er i vår tid i ferd med å få et come back. Flere enn før innser sitt behov for å søke et holdepunkt i livet som større enn en selv og som ligger utenfor en selv. Det har aldri vært så mange kristne i verden som nå.

Juleevangeliet handler først og fremst om at en frelser er oss født. Men også om et håp om fred – fred i hjertene og fred mellom folkene. Juleevangeliet tenner et håp.

Ha en velsignet jul!

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også