Gjesteskribent

For noen år siden fikk undertegnede et julebrev fra en engasjert person. På slutten var det en håndskrevet hilsen:

Håper at det står bra til med deg (og at du tar innover deg at Jesus ville vært ganske langt til venstre på den politiske aksen om han hadde levd i dag, – innvandrer som han var.)

Jesus ble født i Betlehem i Judea i en tid hvor Israel var okkupert av romerne, og det hadde i flere hundre år vært jødiske motstandsbevegelser mot forskjellige okkupanter. Folk på denne tiden var antagelig minst like opptatt av politikk og av rettferdighet som man er i våre dager, og folk prøvde ved flere anledninger å presse Jesus til å ytre et politisk standpunkt. Det hadde nok vært hyggelig å kunne plassere ham i en bås, enten man så ville ta hans synspunkter til inntekt for sitt eget ståsted, eller man kunne bruke hans ord mot ham i sin politiske kamp.

Spørsmålet om skatt var en slik felle. «Er det tillatt for oss [jøder] å betale skatt til keiseren»? ble Jesus spurt om, etter at man først hadde ha rost ham for hans rettferdighet. Men Jesus merket deres baktanker, kan vi lese i evangeliet etter Lukas, 4. kapitel. Han ba om å få se en dinar, og siden denne hadde keiseren avbildet på seg, var svaret for Jesus rimelig enkelt, og temmelig upolitisk. » Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»

Ingen kunne etter dette runde svaret egentlig beskylde ham verken for løpe romernes ærend eller for å hindre dem som mente landet tilhørte jødene, selv i en slik urolig og politisk betent tid. Vi husker vel alle beretningen fra juleevangeliet om kong Herodes i Judea som ville drepe samtlige guttebarn under to år av frykt for at det nyfødte Jesusbarnet skulle ta fra ham hans politiske makt en gang i fremtiden, ettersom det var spådd at det ville komme en fyrste fra Judea. Da de vise menn fra Østen ankom Betlehem for å tilbe det nyfødte barnet, må han åpenbart ha fått panikk. At han selv var midt i tredveårene og antagelig ville være politisk ferdig uansett før Jesus kunne bli noen trussel, var ingen hindring. Han døde dessuten kort etter massakren.

Jesus selv var aldri ute etter noen politisk makt, og hendelsen med mynten viser at han tvert imot var opptatt av ikke å bli knyttet til noen av de politiske retningene som fantes i området. Tvert imot var hans budskap om tilgivelse og frelse for alle universelt, – og det i en grad som enda i dag kan opprøre oss. Vi finner det kanskje urimelig at også storforbrytere kan oppnå tilgivelse bare ved å akseptere Jesus som sin frelser.

Jesus hadde temmelig oppsiktsvekkende holdninger, – at man skulle elske sine fiender, vende det andre kinn til når noen slår, eller gi etter for krav når noen fører sak mot en, gi til dem som vil ha, og låne bort til dem som ønsker det. Dette er revolusjonært tatt i betraktning vår medfødte rettferdighetssans. Det er jo strengt tatt ikke rettferdig at en svindler skal få beholde det han har tatt, og mer til. Denne nye måten å forholde seg til sine medmennesker hadde bare ett mål: å skape fred i omgivelsene.

Det var ikke naivitet som fikk Jesus til å gi slike råd. Han hadde stor forståelse for hvordan samfunnet fungerte. Han var slett ikke blind for at kapitalismen i sin natur er urettferdig. – Men bruk pengene til å få dere venner, foreslo han. Bruk den urettferdige Mammon! Men vær selv tro når det deres egen pengebruk, rådet han til.

Til sist ble han da også, som det var spådd, korsfestet av sine medmennesker, dem han var kommet for å hjelpe. Et ironisk siste stikk fra de mørke kreftene som skjønte at Jesus var farlig for deres hegemoni. De fikk spikret fredsfyrsten til et kors.

Lite visste de at de selv bidro til å fullføre det som var hans oppgave: å gi sitt eget liv for menneskeheten, uten skyld, uten noen gang å ha syndet, uten noensinne å blande seg i den evinnelige og urettferdige kampen for rettferdighet, en kamp som uansett ikke kan vinnes ved konvensjonelle metoder i en verden som ligger i urettferdighet. Kjemper man for rettferdighet på sosialistisk side gjør man hardt arbeidende mennesker urett. De som ved å risikere liv og formue bidrar til å løfte samfunnet finner det blodig urettferdig at de late skal få urettmessig mye av deres verdier. Er man engasjert på høyresiden og kjører hardt på naturlig konkurranse og privat initiativ, vil de svake i samfunnet fort overses og bukke under. Det finnes neppe et perfekt styresystem. Demokrati er i alle fall udiskutabelt ineffektivt og ifølge Churchill den verste styreform som finnes, bortsett fra alle de andre som er prøvd gjennom tidene.

Kanskje vi i denne julen og ellers i året burde gjøre mer som Jesus anbefalte, enten vi er kristne eller ei: legg vekk partipolitikken og elsk din neste!

Den personen som feires i julen var nemlig i hvert fall ikke ganske langt til venstre på den politiske aksen. Ei heller var han på høyresiden. Han var på vår side. På din side. God jul!

Les også

-
-
-
-
-

Les også