Da Saulus fra Tarsus la ut på sin reise til Damaskus, lå hele den kjente verden i trelldom. Det var én stat, og det var Roma. Det var én mester for det hele, og han var Tiberius Cæsar.

Overalt var det borgerlig orden, for romerlovens arm var lang. Overalt var det stabilitet, i regjeringen og i samfunnet, for centurionene sørget for at slik var det.

Slik innleder Wall Street Journal sin klassiske julekronikk, som ble skrevet av Vermont Royster og siden er publisert hver jul siden 1949. Selv en avis kan ha tradisjoner knyttet til feiringen av Jesu fødsel. Tittelen In Hoc Anno Domini refererer til året Saulus konverterte på sin vei mot Damaskus.

Saulus, bedre kjent som Paulus, møtte også fiender av Tiberius på sin vei mot Damaskus. Det er ikke så merkelig: Tiberius, som var Romerrikets andre keiser (14-37), var ikke en enestående skikkelse som forgjengeren Augustus, Romas første keiser.

Tiberius har gått over i historien som en av de mest beryktede av Romas tidlige keisere. Historiene som omgir ham er både skandaløse og salige, like sjokkerende for vår moderne følsomhet som de var for hans samtidige.

Allerede starten var preget av skyggene. Tiberius var ikke Augustus’ førstevalg, tvert imot. Men de tre unge favorittene Augustus hadde pekt ut – Gaius, Lucius, and Marcellus  – døde alle tre i mystiske omstendigheter. Merkelige dødsfall i toppen av maktstrukturen er noe vi kjenner igjen i dag.

Tiberius var en dyktig soldat, men en elendig politiker. Dagens mektige er like elendige soldater som politikere, hvis man antar at målet er å skape gode samfunn og fornøyde borgere.

Men dette er neppe målet for folk som Støre, von der Leyen, Sunak og Biden. De jobber med helt andre mål, og vi vanlige mennesker er på en ukristelig måte omgjort til midler.

Støre, Barth Eide og Kjerkol bryr seg ikke så mye om Oslo og Norge. De reiser verden rundt for å møte WEF, WHO og EU. Det samme kan man si om Tiberius: Han ignorerte Roma, og etablerte seg i Capri. Roma overlot han til senatorenes interne krangling.

På sin vei mot Damaskus så Paulus hvordan mennesker som tenkte annerledes enn Roma ble forfulgt.

Overalt ble han vitne til en forakt for menneskelivet. For den sterke betød én enkelt mann mer eller mindre ingenting i en overfylt verden.

Man måtte være blant de utvalgte for å fortjene respekt, den gang som nå. I Paulus’ tid gjaldt det de lojale og mektige, de som hadde riktig familie og tilhørte de riktige klanene.

I dag er det de med avvikende seksualitet eller uvanlig hudfarge for vår del av verden som sitter i førersetet. Det hjelper også hvis man tror på en religion som hater absolutt alt vi europeere tradisjonelt har stått for.

Er man en helt normal og hardt arbeidende skattebetaler med hvit hudfarge møtes man med forakt.

Vår hvithet gir oss på en merkelig måte både privilegier men samtidig en fordømmelse i form en «sårbarhet» som aldri kan repareres (White Fragility). Samtidig har jødehatet gjenoppstått med full styrke.

Tidligere var arvesynden uforståelig for meg. Nå mistenker jeg, som legmann og ateist, at arvesynden var nødvendig: Man trengte en enorm synd for å åpne veien for en enorm tilgivelse som ble billedlig i form av Jesu lidelse.

I dag er den postmoderne versjonen av arvesynden på mange måter mikroskopisk. Vår kultur har syndet fordi andre kulturer har mislykkes. Vi synder hvis vi spør hvor noen kommer fra eller ikke bruker de sinnssykes korrekte, selvvalgte pronomen. Vår hudfarge og vårt kjønn er en synd i seg selv. Den verste synden er drømmen om å bevare det gode ved vår kultur, før det er for sent.

Siden de postmoderne syndene er så små har tilgivelsen blitt avskaffet. Dermed har vi en arvesynd uten mulighet for tilgivelse. Mens palestinere, kjønnsforvirrede og de med riktig hudfarge slipper arvesynden, men tildeles en arverett hvor enhver handling aksepteres som høy moral.

Derfor kan Hamas begå grufull terror som blir ignorert i løpet av få dager. Derfor kan Black Lives Matter hylles mens de raserer byer og dreper politimenn. Derfor kan hypervoldelige muslimske innvandrere kalles «sårbare», mens blodet på ofrene fortsatt er varmt.

Slik dyrker man det virkelige hatet, det som aldri kan fikses.

Men for 2000 år siden oppsto det et lys i verden. En mann fra Galilea sa at vi mennesker skulle la Cæsar styre det som var hans, mens resten skulle overlates til Gud.

Et menneske ble et mål i seg selv, ikke blott et middel. Menneskeverd oppsto som en mulighet. Jesus fryktet ikke keiseren, keiseren fryktet Jesus. Han tilbød et helt nytt kongedømme, hvor hvert menneske kunne gå oppreist, og ikke bøye seg for noen med unntak av Gud.

– Jeg er veien, sannheten og livet, sa Jesus. Også i dag trenger vi en ny vei preget av sannhet, for å gjenopprette livets verdi og vår egen verdighet. Også i dag trenger vi et lys i det stummende mørket.

Et lys som frigjør mennesket anses som en fiende av maktapparatet. Uten sammenligning for øvrig må også vi ofre noe for jakten på sannheten.

Vår kultur og vår sivilisasjon ble gjort mulig av giganter. Jesus åpnet muligheten for at mennesket har en verdi i seg selv. Sokrates åpnet veien til vitenskapen.

Begge to ofret livet for sannheten. Da bør også vi være i stand til å stille noen krav til oss selv. Man bør heller ikke glemme at Sokrates var soldat i rundt 25 år, og kjempet i tre krigstokt under de brutale Peloponneserkrigene.

Personlig har jeg alltid beundret krigere, og vi trenger slike mer enn noen gang. Men vi trenger ikke bare fysiske krigere, vi trenger i enda større grad åndelige krigere.

Politikermafiaen later som de er i stand til å reparere hele verden, inkludert atmosfæren, mens de ikke klarer de enkleste oppgaver, som å bygge en bro som ikke bryter sammen, eller å skape en skole som lærer våre barn å lese og regne.

Vi må satse motsatt: Vi må forsøke å ta vare på oss selv og våre nærmeste, noe som er vanskelig nok i seg selv. Så kan vi rette blikket utover, når vårt eget hus er i orden, hvis vi noensinne når så langt.

Kanskje det er på tide å gjenta det Paulus gjorde, og sende noen sannhetens ord til den selverklærte makteliten, slik Paulus gjorde med sine brev til romerne?

De som lever slik kjøttet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever slik Ånden vil, er opptatt av det som hører Ånden til.

For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred. (Romerne 8, 5-6) 

Kanskje vi i det minste kan drømme om å gjenoppdage sannheten og friheten, og bli kvitt den lammende undertrykkelsen vi opplever. Så kan vi endelig puste igjen, fylt av håp og glede.

Senere i kveld, etter årets julemiddag nummer to, skal jeg utbringe en skål med livets vann (Aqua Vita) til de to personene som gjorde vår kultur mulig: Jesus fra Nasaret og Sokrates fra Athen.

Så vil jeg ønske alle våre lesere, seere og lyttere en riktig god jul, på den dagen som jeg har lært er den korrekte.

I 2024 tar vi opp kampen igjen!

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!