Kommentar

Vestkirkene feirer i dag palmesøndag til minne om Jesu inntog i Jerusalem. I følge de hellige skrifter ble det etterfulgt av lignelser og profetier, innen sammensvergelsen av fariseere og skriftlærde som Jesus advarte mot, etter det siste måltid resulterte i hans pågripelse, lidelsesvandring, død og oppstandelse.
 

Assisi-frescoes-entry-into-jerusalem-pietro_lorenzetti
Jesu inntog i Jerusalem (1320) av Pietro Lorenzetti (ca. 1280–1348), Basilica di San Francesco – Assisi, Italia
 

Det finnes knapt noen fortelling i den vestlige litterære kanon som er like fortettet som påskeevangeliet. Her lærer vi at den som blir hyllet den ene dagen, kan bli forhånet noen dager senere. Vi får høre om en mann som tar til motmæle mot makten, som i sin tur setter seg fore å stoppe munnen på ham. Det fortelles om så mange slags svik. Judas som sviker mot betaling, idet han utleverer Jesus til soldatene for en slant penger. Peter som sviker av frykt, idet han ikke vedkjenner seg Jesus på forespørsel. Og Pontius Pilatus som sviker de rettslige idealer av bekvemmelighetsgrunner, idet han overlater Menneskesønnen til mobben. Mobben som heller vil sette Barabbas fri. Og det fortelles om omvendelse – sågar blant Jesu voktere.

Dette er ikke bare en troskilde for mange mennesker i vår del av verden, det er også stor litteratur, med elementer som man kan dra en viss kjensel på i samtiden. Det at denne fortellingen gjennom århundrene er blitt holdt levende, har vært med på å gjøre oss til det vi er. Pilatus-skikkelsen har for eksempel lært generasjoner av mennesker at det er feigt å «vaske sine hender» og ikke ta stilling i det godes favør. Judas-skikkelsen at det er korrupt å dolke sine egne i ryggen mot belønning. Peter lærer oss å kjenne vår egen begrensning.

Gitt at denne fortellingen står så sentralt i vår åndelige arv, fortjener den å holdes levende.

Ikke desto mindre er det en stadig større andel av befolkningen i vårt land som lar dagen i dag og den forestående uken passere uten å ofre denne fortellingen nevneverdig tanke.

En av hovedideene til den bemerkelsesverdige norske kulturpersonligheten Ingeborg Refling Hagen (1895-1989) var at kjennskapen til kulturarven og fedrenes visdom var helt avgjørende for personlighetsutviklingen. I dette lå det en bevissthet om at vår egen arv ikke er en hvilken som helst arv. Tilhørigheten til den arven gjør oss til en del av noe større, og uten den tilknytningen blir vi bortkomne og desorienterte – uten en målestokk, som har verdi selv om vi forkaster den.

Denne tankegangen er vesensforskjellig fra den postmoderne og flerkulturelle, hvor den kulturen vi selv er arvinger til, sidestilles med andres – som om de var ekvivalente, eller kunne velges og vrakes som retter på en restaurantmeny. Under denne synsvinkelen er barna små kunder eller små sosiologer, ikke medlemmer av en gitt kultur. De læres ikke opp til å tenke på seg selv som forlengelsen av sine forfedre, men til å tenke at forfedre er noe alle har, og at det ikke er noe spesielt med ens egne.

Hvilken tankegang tror man er best egnet til å oppdra trygge individer med?

Det er kanskje ikke så vanlig å tenke på ordene kultur og oppdragelse i samme åndedrag lenger. Kultur assosieres gjerne med adspredelse, selv om den først og fremst er manifestasjoner av menneskelig dugelighet.

Vi forsøker etter fattig evne å lære barna alt som de kan trenge i sitt livsløp. Vi gjør dette dels av plikt, for hvis vi unnlater å lære bort noe viktig, kan det bli et handikap for barnet. Vi lærer dem derfor om lov og rett, om å være snill og lojal, om folkeskikk, om disiplin, om ting som er til nytte i yrkeslivet, om farer og førstehjelp, om forpliktelser overfor omverdenen.

Men det later til at denne oppdragelsen stadig oftere ledsages av et åndelig vakuum, at den åndelige dimensjonen ved oppdragelsen nærmest uteblir. Som om personlighetsutviklingen gikk av seg selv uten veiledning. Nasjonallitteraturen og andre litterære klassikere støver ned i hyllene, om de overhodet befinner seg der. Den ubestemmelige lengselen som står skrevet inn i de flestes hjerter, blir ofte ignorert.

Denne unnlatelsen er skadelig, for mennesker trenger holdepunkter i livet. De fleste har et behov for sannheter, for noe å tro på, og for historier som er identitetsskapende. Det er dette behovet som gjør at folk hengir seg til dumme og virkelighetsfjerne ideologier i mangel av noe bedre.

Når dette behovet ikke forsøkes oppfylt, oppstår et spirituelt vakuum. Men et vakuum forblir ikke tomt. Noe vil alltid fylle det. Og hvis vi ikke selv sørger for å fylle det med noe av verdi, er sjansen stor for at noe uten verdi tar dets plass.

Den dypeste moralske innsikten som i moderne tid blir formidlet norske barn, er tilsynelatende Kardemommeloven: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.» Det er en barnlig utlegning av prinsippet «live and let live».

Det har muligens vært en adekvat ballast i en beskyttet sosial virkelighet hvor de aller fleste har vært snille, og hvor de har følt seg som en del av en historie om et folk med samhold – som har deltatt i felles strev og skapt seg en fredelig og noenlunde konfliktfri tilværelse.

Det holder ikke lenger.

Verdens ufred og konflikter har forlengst flyttet inn. Hva er vårt svar på dette? Det ser ut til å være enda mere «live and let live». Problemet er at det å «let live» en aggressiv og ekspansjonistisk kultur, er ensbetydende med å «live» i stadig mer begrensede omgivelser.

Når Jesus advarer mot fariseere og skriftlærde, praktiserer han et etisk prinsipp som er noe langt mer enn «live and let live». Han tar stilling mot maktmisbruk, mot det onde. Det koster ham riktignok livet, men hans eksempel inspirerer andre til å velge bort det onde.

Ikke alle kan være martyrer eller helter i det godes tjeneste, men alle kan lære at disse gjør det rette. Og alle kan la være å gjøre det onde. Men det krever ryggrad ikke å stjele når andre stjeler, ikke å baktale noen når andre gjør det, eller ikke å delta i hykleriet, falskheten og opportunismen når andre gjør det.

Hvor skal den ryggraden komme fra?

Det behøves eksempler. Personlige, historiske, litterære – alle monner drar. Felles for dem er at de gir seg selv for noe større. Foreldre gir av seg selv til sine barn. Helgenaktige skikkelser har grunnlagt skoler og sykehus. Krigshelter har ofret seg for sitt land. Og Jesus ofret seg for å redde menneskeheten fra sine egne defekter.

I dag er det største i verden en selv, og ikke noe utenfor en selv – ens egen kropp og oksygenopptak, utenlandsferier, måltider og drinker. Men sjelefreden uteblir.

Det krever ingen større anstrengelse å nyte sivilisasjonen, men det krever anstrengelse å opprettholde den. Og for å opprettholde den trenger vi fortellingene.

Det er så mye av våre oppfatninger – f.eks. om rett og galt og om mot og feighet – og hele vår mentale infrastruktur som kommer fra Bibelen, at det er en unnlatelsessynd ikke å la dens fortellinger være en del av oppdragelsen. Det er ensbetydende med ikke å fortelle hvor vi kommer fra, omtrent som ikke å si at livet begynner med unnfangelsen.

Det å kjenne til våre moralprinsipper uten å kjenne til Bibelen, er litt som å observere et naturfenomen uten å vite hvilke naturlover som styrer det. Som om man så de ytre tegnene til en forelskelse uten å vite om eksistensen av de underliggende følelsene.

Sammenligningen holder ikke helt vann. Naturfenomenene forandres ikke av at naturlovene glemmes. Men moralprinsippene risikerer å forandres av manglende kjennskap til deres kilder.

Vi kan la være å ta den anstrengelsen. Vi kan la være å gå til kildene. Vi kan la være å fylle hodene med den kristne fortellingen – eller den nasjonale, for den del. Vi kan oppgi den tilhørigheten som følger av et felles kjennskap til vår åndelige og litterære arv. Men det er ikke sikkert vi vil like det som kommer i stedet.

Les også

Den tidløse Pilatus -
Ånden -
D for Dahl -
Håp -
Aktiv arv -

Les også