Sakset/Fra hofta

Den delen av evangeliet som omhandler Jesu lidelsesvandring og død, er en fortettet historie som forteller mye om mennesket, om dets dyder og defekter, om dets forhold til sannhet og makt, og om hvordan det opptrer i flokk. Som gjesteskribent Klavan er inne på, illustrerer påskebudskapet f.eks. popularitetens flyktighet: En mann som gjør sitt inntog i triumf på en søndag, blir forlangt henrettet mot slutten av den forestående uken.

Det å tenke seg et slikt fall er foruroligende, men Bibelen forteller også at det er mulig å reise seg igjen etter å ha vært i knestående: Peter fornekter Jesus tre ganger, men angrer siden bittert, og blir et overhode for den nye Kristus-bevegelsen som oppstår — selve urkirken. Han representerer altså en leder som først hadde gått ordentlig på trynet, noe «sjefen» hans sågar hadde forutsett, vel vitende om at de som skulle holde hans minne levende, var fulle av defekter.

En moderne leser kan altså oppleve gjenkjennelse i påskefortellingen, men samtidig er det mye som virker fremmed. Mange attityder er endret i mellomtiden, og deler av rollegalleriet er sjelden kost i ens hverdag.

Som moderne mennesker liker vi å tenke på oss selv som kollektivt mer avbalanserte og humanistiske enn den rasende flokken som vil se blod (og kanskje er vi det). Ikke bare det: Vi liker å tenke på andre på samme vis, selv om de skulle legge for dagen eksakt den samme råskapen som bodde i dem som foretrakk å sette fri morderen Barabbas.

En feilfri skikkelse som Jesus er det neppe mange som omgås sånn til daglig. Lederen med en broget fortid han angrer på, er vel ikke særlig vanlig. Det organisatoriske prinsippet bestående av visshet om at menneskene som skal virke sammen for alltid vil være fulle av feil, synes i det hele tatt ikke å være noen utbredt ledelsesfilosofi.

Svikere som hjemsøkt av sin samvittighet henger seg etterpå heller enn å kose seg med pengene, hører heller ikke til hverdagens orden. Torturister har vi stort sett avskaffet i vår del av verden (selv om det kan hevdes at de er blitt erstattet av mer raffinerte metoder enn offentlig, kjødelig avstraffelse). Hyklerske skriftlærde har vi fortsatt, men deres posisjon er betydelig svekket.

Historien forteller altså om eksepsjonelle ting. For kristne er det historien om at Gud ble menneske, for andre er det kanskje heller en fortelling om hva mennesker tenker og er i stand til å gjøre under ekstreme omstendigheter. Denne kunnskapen preger oss og er en del av oss. Samtidig trenger den ikke affisere oss all verden til daglig. Kanskje den burde gjøre det, men det er en annen skål.

En figur er det derimot lett å dra kjensel på i moderne menneskers hverdag samt deres profesjonelle og politiske liv: Pontius Pilatus. Mannen som er betrodd en viss makt, som har mektigere personer over seg og en uberegnelig gruppe mennesker under seg. Han frykter begge. Mon tro hva de kan finne på? Det som mest av alt kjennetegner Pilatus, er at han kjenner sannheten og han vet hva som er rett — se på denne mannen, jeg finner ingen feil med ham — samtidig som han unnlater å handle i overenstemmelse med det som er rett. Han setter sitt eget makelige velbefinnende høyere.

Den umandige Pilatus er i det hele tatt et perfekt symbol på minste motstands vei. Det er ikke rart han opptrer hyppig i en kose- og underholdningskultur som vår egen.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også