Kommentar

Europa har tømt rommet for det mest dyrebare, og tror det kan bestemme innholdet i det nye på egen hånd. Slik fungerer ikke historien.

Europas historie er historien om et løfte. Om å leve opp til det beste i det overleverte, om å bevare et øre for kjetterne, for de undertrykte. Alt kan ikke være pomp and glory. Vi betrakter fortidens herskere som dømt til undergang. Men hva med vår egen overlegenhet? Er ikke dagens herskere like selvbevisste, fylt av troen på sin egen maktfullkommenhet? Slik virker i det minste all deres dumhet.

Vi lever i den digitale tidsalder, og i den bestemmer herskerne enda mindre enn før hva som er virkeligheten.

Hvor vil man plassere seg? I en posisjon man er dømt til å tape i, eller på et sted man tror på, som man fullt og helt kan stå inne for? EU valgte å utelukke kristendommen fra sitt charter, slik det også er i ferd med å skje med den norske grunnloven. Prosessen er den samme. Man sier det er fordi man ønsker et mer renhårig system, der ingen favoriseres. En ekte sekulær stat. Men realiteten er noe annet. Den er at kristendommen skyves ut, og erstattes med noe annet, som ikke har sans for de fine trådene i den europeiske veven.

Om noe så resulterer overstyringen og stormannsgalskapen fra Brussel i en visshet om hva Europa egentlig er. Det er en bevissthet by default, noe som oppstår som motvekt til en forfeilet og farlig politikk, og er således noe man betaler dyrt for. Men det er likevel noe å holde fast i.

Det er om å gjøre å få flest mulig til å forstå at det finnes et alternativ til den rådende kultur og politikk; at svaret ligger i Europas skjød. Men det krever en viss innsats og anstrengelse å finne frem til disse skattene: hva mennesker har tenkt, trodd og gjort. De er ikke tilbud i et supermarked av ideer og kulturtilbud, slik dagens kultur fremstår som, – en form for forbruk. De er et resultat av noe mennesker måtte, noe de måtte fortelle om, eller skape. Dannelse vil si å forstå betydningen av det dette «måtte», av den indre tvang. Slik oppnår man en viss disiplin, og uten disiplin ingen kultur.

I denne prosessen – hvis man da ikke selv er begunstiget med et talent som er selvdrivende – vil man oppdage hva virkelig skapelse er. En William Shakespeare, Beethoven. Disse menneskene har en gnist av noe guddommelig og utvider vår menneskelighet.

Jeg lytter til BBC mer enn til NRK. Det som kommer fra NRK har en jarring note, det er det samme, om og om igjen, og jeg blir trett av å høre det. Det er variasjoner over et svært begrenset tema.

Hva har dette med påsken å gjøre?

Jesus sa: Bare sannheten kan frigjøre dere.

Det er det som er det innebygde premiss i den digitale tidsalder:

Alt lar seg hente opp og sammenligne. Den menneskelige fornuft, øyet kan se hva som er hva. Derfor er det uhyre viktig å bevare noen øyne som ser med det rette blikk.

Dette er Bibelens hovedbudskap: Den som har ører han høre, den som har øyne han se.

Vi skal bruke våre sanser og kunnskap til å vite hva som er hva.

Dette lar seg ikke skille fra den kamp og konfrontasjon vi står oppe i om hvem vi er og hva vi står for.

På Jesu tid befant jødene seg i en vanskelig situasjon, med okkupasjon og alle de spørsmål det reiste.

At religion og politikk blandes sammen og skaper strid er ikke noe nytt. Det er snarere det vanlige i historien.

Bevissthet om hvordan man skiller det ene fra det andre, er av ytterste viktighet.

Hvordan bevare det riktige? Hvordan trå på den rette vei? Dette gamle spørsmål fra Bibelen og pietismens verden er plutselig påtrengende i debatten om hvem vi er og hva som er fellesskapet.

Ovenfra gjøres forsøk på å definere hvem vi er og hva fellesskapet må være, og de som ikke passer inn skal disiplineres, evt. utstøtes.

Men slik fungerer ikke et fellsskap.

I den digitale tidsalder er det kun sannheten som kan frigjøre.

Det vil si at historien endevendes. Historieskrivning har alltid vært at samtiden sitter til doms over fortiden. Nå blir både den nasjonale og den kontinentale historien endevendt og sammenlignet med andre kulturer.

Det er et resultat av globaliseringen, at verden krymper.

Men noen forsøker å legge ideologiske føringer for denne prosessen og mener å ha svaret på hvem som er hva: og mener seg å kunne sette opp et moralsk regnestykke over Vesten.

Man snakker seg selv ned for at andre kan stige opp. Men denne nedsnakking er en pervertert form for kristen ydmykhet og syndsbevissthet. Den spiller på den dårlige samvittigheten, men er i virkeligheten en form for arroganse og aggresjon.

Denne pervertering av det beste i vår kultur – samvittigheten og idealismen, er det mest alvorlige som truer oss, for det snur begrepene på hodet: den er blasfemisk i den mest egentlige betydning – den setter setter skjenselen på tronen.

De siste årtiers historie har vært historien om hvordan blasfemien har erstattet troen. Ingensteder ser man det tydeligere enn i kunsten. I arbeidet med document har kunsten gjort et sterkt inntrykk på meg. Det religiøse var en selvfølgelig del av kunstnernes univers, og avleiret seg i bilder etter bilder. De ble aldri ferdig med Kristus eller bibelhistorien. Det var en selvfølgelig del av hvem de var.

I dag er kunsten gjennomgående preget av grenseoverskridelse, ned mot det lave: mot det heslige, uskjønnheten. Alle de begreper vi instinktivt har om verden som kosher – rent og urent, moralsk-umoralsk, sannhet og løgn, blir systematisk overrendt i kunsten.

Det er nesten naivt og latterlig å tenke på at muslimer blir provosert av en rondellhund. Hadde de kunnet lese moderne kunst ville de virkelig blitt rystet. For her krenkes alt det de tror på på en mye mer grunnleggende måte, og kanskje er det dette de senser når de reagerer på moderniteten. De velger seg ut synlige opplagte mål, men det er i virkeligheten noe mye dypere de provoseres av.

Skal dette inn også i en samtale om påskebudskapet? Ja, fordi det handler om liv og sannhet, og hvor vi henter vår styrke fra. Det finnes ulike typer blasfemi. En sunn og en usunn. Hvis selve kulturen blir blasfemisk i sin grunnstruktur, er den ille ute. F.eks hvis lov og rett erstattes av urett er den ikke lenger lov og rett.

Det hjelper ikke om loven er vedtatt i Stortinget. Den blir ikke rettferdig av den grunn.

I gamle dager visste man forskjell på det formelle og rettferdighet. De er ikke identiske. Kun hvis lovgiverne holder seg til Loven, kan de vedta rettferdige lover. Dette var barnelærdom i det gamle Norge. Nå tror eliten at deres ord er lov, at samfunnet er demokratisk hvis de sier det er det. Hvis Den europeiske menneskerettskonvensjon er innskrevet i grunnloven, hvis overnasjonale tilsyn fører kontroll med praktiseringen.

Men så enkelt er det ikke. Det oppdager stadig flere.

Vår store omveltning blir derfor en skole i demokrati, og hva som er dets kilder. Det er en tung prosess. Demokratiet har alltid måttet gå gjennom prøvelser.  Nå står vi overfor en ny.

Vårt forhold til lederne settes på prøve. Vi oppdager at tilliten smuldrer. Den forutsetter at vi har samme oppfatning av virkeligheten. At ordene betyr det samme.

I bunnen ligger spørsmålet om sannhet.

Ordene har en kraft, men for at den skal bevares må man bevare en sans for deres dypere betydning, for spenningen mellom de ulike strømninger, og en sans for grenser.

Historie handler ikke om meg, meg, meg.

Kulegravingen av historien, gjennomlysningen av den, betyr at alt kommer for en dag: noe i vår tid ønsker å bringe sannheten frem i lyset. Digitalisering og ny teknologi gjør det mulig å kaste lys over nye sannheter. Derfor har funnet av 600 krigere som ble ofret i en sjø utenfor Skanderborg i Danmark, en betydning utover seg selv. Det pirrer vår historiske sans, vår følelse av drama. Er det noe i vår tid som forteller oss at denne brutale virkelighet kan komme igjen, selv om det er fjernt fra det kulturelle smørgåsbordet vi vasser i?

Også filmer og dokumentarer har en sterk dragning mot en naken realisme og ønske om å vite hvordan det var og er, ned til hver minste blodsdråpe.

I denne kulegraving av historien havner forholdet mellom kristendommen og islam, og dermed Jesus og Mohammed. Forsøkene på å kvele denne sammenligning under et klamt teppe av politisk korrekthet er dømt til å mislykkes. Tom Hollands bok om Mohammed blir ikke den siste.

I stedet burde man oppøve den kritiske sans.

Hvis det finnes et «it takes two to tango», eller at fløyene bekrefter hverandre, så er det de som sier at menneskene ikke har godt av sannheten. De som foretrekker de korrekte versjoner og tror det holder.

Det betyr ikke at man ikke skal behandle folk med respekt.

De som overlater til andre å ta dette oppgjøret, å gjennomgå det historiske regnskapet, har en skyld å svare for. Spesielt hvis de i neste omgang påstår at det er disse kjetterne/kritikerne som er skyld i at det oppstår kulturelle og religiøse konflikter. Det gjør seg da skyldig i dobbel urett.

I det digitale rom blir vi alle opplyste enten vi vil eller ei.

Geert Wilders har skrevet en selvbiografi som er alt annet enn det mediene fremstiller ham som. Han er belest, kunnskapsrik og intelligent.

Wilders sier at det er begått uhyrligheter også i kristendommens navn. Men det skjedde ikke som logisk følge av Jesu ord. Tvertimot. Det var stikk i strid med hans ord. Kristenheten – som idag rommer langt flere enn Vesten – har forhåpentligvis lært en viktig lekse.

Muslimer sliter med det samme og har en mye større oppgave. De må ta et oppgjør med både sin profet og historie. Når man nærmer seg temaet forstår man hvor vanskelig det er, og at det vekker stor motstand.

Men er det et tegn på respekt å stryke dem med hårene og heller angripe dem som forsøker å ta våre idealer på alvor?

Writing in 1630 about the Islamic Mughal Empire, Pieter van den Broecke, Director General of the Verenigde Oost-Indische Compagnie, voiced doubts whether an empire «won by so many crimes and the slaughter of so many innocent victims» could prosper. Van de Borecke was perceptive; an Islamic society lives off the wealth created by others; its lords, or pashas, cannot live as parasites forever. By killing off the host society, they doom themselves – without bida (innovation), which Islam resolutely rejects, every society will fall sooner or later.

Det er dette the Arab human development report handler om, samfunnets manglende evne til å tilby mennesker muligheter. Det er også det den siste dreining på den arabiske våren handler om: man tror at islam skal kunne tilby kuren for de lidelelser, svakheter og mangler den selv har skapt.

Hvis vi hadde levd i en opplyst tid ville disse problemstillingene vært selvsagte. Men det er de ikke, i det minste ikke i Europa. Han som skrev linjene over lever med livvakter døgnet rundt på ukjent sted.

Denne virkeligheten forsvinner ikke selv om man lukker øynene.

Den erkjennelse trenger seg på at ekte omsorg også for nye muslimske landsmenn betyr en bekjennelse til sannhet. Sann respekt betyr å inkludere dem i det sanne menneskelige fellesskap, hvor alt kommer for en dag, hvor tanken er fri.

Det skulle ikke være så vanskelig. På papiret virker det innlysende at det må være slik. Men det er altså ikke slike i det nye Norge. Det gjør at vi som har fått en bagasje med på veien har en stor oppgave.

Uten sann opplysning, heller ingen sann tro. Slik er den nye digitale verden.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også