Tizian (ca. 1490–1576), «Kristus og kvinnen som ble grepet i hor». Kunsthistorisches Museum, Wien.

8 Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. 10 Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

1 Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. 2 Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. (Johannes’ 1. brev, 1,8–2,2)

I dag er det bots- og bededag. Å gjøre bot handler om å angre og be om tilgivelse. I kirkens historie har dette vært en sentral del av troslivet. En erkjennelse av at ingen av oss er perfekte, at vi alle har synd og trenger Guds tilgivelse, har samlet oss som kristne. Men vi går alltid bort med hevet hode etter et møte med en Gud som tilgir, universets skaper som elsker mennesket. Han reiser oss, gjør oss til nye mennesker. Tilgivelsens kraft gjorde noe med enkeltmennesket og skapte et nytt samfunn.

Men kristendommen marginaliseres. Den oppvoksende slekt kjenner knapt til de mest sentrale elementer i bibelhistorien, og tro ikke at den gamle troen erstattes av fornuft og rasjonalitet. Nei, det er nye dogmer som overtar. Og det skjer hurtig. I gårsdagens Klassekampen appellerte forfatter Kristine Næss til våre politikere om at de måtte snakke sant i forbindelse med klimasaken. Hun viste til Extinction Rebellion og Greta Thunbergs krav om å fortelle sannheten om hva vitenskapen sier oss.

Denne «sannheten» er imidlertid svært skrøpelig. Den tåler ikke motstand og krever at vi alle bøyer oss. Det er ikke bare naturvitenskapen som rammes, vi finner de samme kravene om fullstendig underkastelse innenfor kjønn og kritisk raseteori. Tilhengerne sier de dyrker sannheten, men avviser alternative tanker. Den vitenskapelige nysgjerrigheten er borte. Det er underkastelse og selvgodheten som rår.

Aktivister fra Extinction Rebellion aksjonerer i Oslo sentrum den 24. august 2021. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Den nye politiske bevegelsen er gjennomsyret av religiøse overtoner. Vi opplever en forkynnelse av et fremtidig Utopia, presentert av ledere man ikke får si imot. Gjennom demonstrasjoner stadfestes det politiske fellesskapet, en kjønnsløs masse som opphøyer det grønne skiftet. Deres lære inneholder slagord og formularer som blir helliggjort. Men kanskje viktigst av alt: Denne bevegelsen krever lydighet, dyrkelse og aktiv oppslutning. Og i motsetning til budskapet i dagens tekst: Dagens politisk korrekte er uten synd, og krever at vi alle underkaster oss deres forståelse av sannheten.

Vi fikk nettopp et eksempel på hva dette innebærer i praksis. For få dager siden orket ikke professoren og feministen Kathleen Stock mer. Hun sa opp sin stilling som filosofiprofessor ved University of Sussex i Brighton. I flere år har hun vært gjenstand for en hatefull kampanje fra transaktivister. Hennes forbrytelse var at hun ikke bøyde seg for vår tids dogmer om kjønnsidentitet. Hun argumenterte nemlig for kvinners rett til å være kvinner.

Det minner så altfor godt om Jesu lignelse om fariseeren og tolleren (Lukas 18, 10–13):

10 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. 11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik:

‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ 13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

Fargelagt versjon av Gustav Dorés tolkning av Jesu lignelse om tolleren og fariseeren.

Vi står overfor en politisk bevegelse som ikke setter grenser for hva som defineres som politikk og hva som bør være gjenstand for politikkens vesen. Når alt blir politikk og ledelsens bevegelse er uangripelige, kjenner vi igjen arven fra tidligere totalitære bevegelser. Det er nemlig slitsomt å argumentere mot mennesker som i fullt alvor mener de er moralsk overlegne i kraft av sine meninger – meninger som gjør dem syndfrie.

Dagens politiske klima er ikke et resultat av kristen tro. Konservative politikere erkjenner behovet for en objektiv sannhet, de ser at kristendommen, konservatismens utgangspunkt, med sine grenser er frigjørende. Den frykter ikke debatten eller forskningen, opphøyer seg ikke til politiske avguder, men peker på at vi alle har syndet og trenger skaperens tilgivelse.

I møte med Gud forstår konservative at politikken må ha en begrensning, de erkjenner at mennesket i sin svakhet ikke har godt av uinnskrenket makt. Et møte med sannheten fører nemlig til ydmykhet.

Denne erkjennelsen vil aldri dagens grønne woke-bevegelse oppnå, det eneste de opphøyer, er seg selv og sin egen ufeilbarlighet. Alt som står i veien for deres selvrealiserings­prosjekt legges for hat, enten det er normer eller politisk overbevisning. Deres mål omfatter alle, og selv land som Polen og Ungarn, hvor vi fortsatt finner en korrigerende konservativ politisk bevegelse, tåles ikke. Vi får høre at det strider mot demokratiet å forsvare seg mot den nye tids standarder.

Dagens politisk korrekte elite oppfatter seg selv som idealet på det nye mennesket med makt til å definere historiens mål, og da blir det vi, de som stadig opponerer, som må be om tilgivelse – forgjeves.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂