Sakset/Fra hofta


Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Evangeliet etter Lukas, 18. kapittel, vers 9 til 14, her i Gustav Dorés tolkning.)

 

Dersom Ap får makten, vil Jonas Gahr Støre garantere at Norge får en innvandringsminister som samler Norge. Han vil ifølge et intervju med Vårt Lands Per Anders Hoel ha en minister «som ser menneskene bak tallene og står for menneskeverd». Han sier at Ap går til valg på «tøff kjærlighet», dvs. strenge krav og omsorg.

De av oss som er vokst opp i en kultur der Jesu lignelse om fariseeren og tolleren var en del av barnelærdommen, reagerer på uttalelser lik de Jonas Gahr Støre kommer med, for de representerer en ny tilnærming til politiske spørsmål. Mange av dagens politikere kappes om å være gode, og de skammer seg ikke over å forkynne at de, akkurat de, er de mest kjærlige og tolerante.

Men det er noe dypt unorsk med denne selvhevdelsen. Det har aldri vært god tone å fremheve egen politikk med utgangspunkt i sin egen fortreffelighet og godhet. Man snakket gjerne om politiske ideologier eller prioriteringer, men ikke om hvor gode verdier de som mennesker selv stod for.

I dag er imidlertid gamle idealer fordunstet. Man kappes om å snakke nedsettende om en statsråd som forstår at Norge ikke kan ta imot hele verden, og takker gjerne Gud for at de ikke er som henne, at de har verdier som overgår hennes. Vi har fått et politisk klima der alt handler om å sette seg selv høyt og sine motstandere lavt.

Én ting er at dagens verdier kan bli destruktive, at selv det mest positivt ladete verdibegrep kan bli fylt med autoritære løsninger. Et annet og like stort problem er at politikeres tro på verdier synes å bygge opp et utålelig selvbilde hos de politikerne som ynder å omgi seg med denne typen politisk svada. Politikere som forkynner nestekjærlighet, toleranse og raushet, blir til slutt talspersoner for det stikk motsatte. Årsaken er den enkle grunn at de krever at alle skal være villig til å ofre det de mener er nødvendig for at de skal få lov til å sole seg i glansen av sin egen retorikk.

De som motsier dem, blir karakterisert som tolleren i Jesu lignelse, og slik fariseerne fikk sin ros i offentligheten, får også dagens selvgode politikere sin ros av dem som er avhengig av deres gunst. Vårt Lands journalist stiller ikke et eneste kritisk spørsmål, heller ikke om det er ok å stemple Sylvi Listhaug på denne måten. For da Per Anders Hoel spurte om Jonas Gahr Støre kunne nevne to felt der folk vil merke et mer menneskevennlig samfunn, svarte Støre:

Ja, ytre høyre splitter i dag med måten de snakker om mennesker på, og Erna Solberg sitter stille og lar det skje.

Det betyr ikke at det er ekte kjærlighet Jonas Gahr Støre forkynner. For hva skal han si den dagen det kommer like mange asylsøkere til Norge som det kom til Sverige, og vi rett og slett ikke makter oppgaven og må si stopp? Vil Jonas Gahr Støre si at hans nei til dem han stenger døra igjen for, ikke splitter, men samler? Er vi kommet dit hen at vi tror at budskapets innpakning skaper politiske realiteter?

Jonas Gahr Støre vet nemlig at det vil bli begrensninger, selv Arbeiderpartiets eventuelt nye innvandringsminister vil en dag måtte si nei. Jonas Gahr Støre mener imidlertid at Ap forkynner kjærlighet, og da blir alt han sier og gjør forankret i et menneskeverd som rettferdiggjør at han som fortidens fariseere kan stå i all offentlighet og rose seg av seg selv. Det er som om han i fullt alvor mener at et nei fra ham kan fylles med et annet innhold enn et nei fra Sylvi Listhaug. At de asylsøkerne som får reisepass fra en statsråd fra Arbeiderpartiet vil reise hjem med et smil om munnen, tryggende på sitt menneskeverd og på framtiden.

For politikere som bygger sine løsninger på kjærlighet og toleranse, er alt mulig, og de som opponerer, fortjener ikke å bli hørt. Når motstanderen defineres som tolleren i Templet, blir frontene og løsningene deretter.

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»