Sakset/Fra hofta

Hver kveld ber Sylvi Listhaug en bønn hun lærte av sin farmor. Den går omtrent som dette:

Eg auga mitt no lukkar, til Gud i himlen sukkar

Å vak no over meg.

Lat inkje vondt meg henda, lat synd i frå meg venda,

Eg trur og litar trygt på deg

Amen.

Hun har holdt fast ved sin barnetro, og det er særlig troen på Jesus og det godes seier over det onde som gir henne styrke til å fortsette når hun ser hvor mye forferdelig som skjer i verden. Hun trekker i flere intervjuer frem hvor viktig farmoren var for henne, og at hun rakk å gå skolen før den ble avkristnet. Hun sendte i voksen alder sine barn på babysang i Røa kirke. Hun kan historien om den barmhjertige samaritan, hun vet man skal vende det andre kinnet til og jeg tror hun er nøyere med å følge de ti bud enn de fleste av sine kritikere. Dette kristne mennesket, som hver kveld ber til Gud om veiledning, er det som av en samlet venstreside, halvparten av høyresiden, kristensosialister og velferdsprofitører i alle landets NGOer nå demoniseres.

Hun mistolkes bevisst, hun feilsiteres, hun tillegges meninger hun ikke har og mistenkeliggjøres. Alt hun sier kan og vil bli brukt mot henne. Er det fordi hun er kvinne? Neppe. Er det fordi hun er personlig kristen? Nei, ikke bare. Er det fordi hun sier mye dumt? Nei. Er det fordi hun er sentral i Fremskrittspartiet? Selvsagt.

Kombinerer man kristen og Frp blir det vanskelig for mange. Hvordan kan hun tro på Jesus og nestekjærlighet samtidig som hun mener Norge bør føre en restriktiv (rettferdig og bærekraftig) innvandringspolitikk? De fleste leserne av Document ser ikke at dette er problematisk. Det paradoksale er at det gjør heller ikke hennes politiske motstandere. Ikke egentlig. De aller fleste av dem ønsker også en restriktiv og rettferdig innvandringspolitikk, så hvorfor hisser Jonas Gahr Støre seg opp? Hva er det han egentlig er uenig med henne i?

Det er faktisk ikke godt å si. Støre sa til Aftenposten:

– Jeg mener frykt ikke kan være vår vei. Vi som politikere må vise at dette er en krevende situasjon, men at vi kan løse den. Vi har omsorg, humanitet og fasthet til å håndtere situasjonen. Vi må vise at vi ser dem som kommer som medmennesker.

Min påstand er at Listhaug kunne sagt nøyaktig det samme. Kanskje har hun også gjort det. Hun mener garantert at frykt ikke er veien å gå, at man som politiker må vise at dette er en krevende situasjon som kan løses og at vi må ha omsorg for enkeltmennesker osv. Problemet er ikke hva Sylvi Listhaug sier, det er egentlig heller ikke hvordan hun sier det, men hvordan noen sentrale aktører tolker det hun sier, selv der det ikke er noe å tolke. VG oppsummerte «problemet» hennes på denne måten:

Listhaug kritiseres særlig for ordbruk som at asylsøkere «bæres på gullstol inn i Norge» og at flyktningstrømmen gjør at hun «frykter for sine barns framtid».

Har hun sagt at asylsøkere bæres inn på gullstol, har hun sagt at flyktningestrømmen gjør at hun frykter for sine barns fremtid?

«Gullstolsitatet» er fra VG og det er som følger:

«– Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget.»

«Fryktkultursitatet» stammer fra Aftenposten:

– Blir du bekymret for dine egne barns fremtid?

«- Det er klart jeg er bekymret for mine barns fremtid. Hvis vi ikke får kontroll over antallet som kommer til Norge, kommer det til å bety at vi må kutte i velferdsordningene og velferdstjenestene som vi er blitt vant til. Jeg ønsker en fremtid for mine barn og for alle som vokser opp i Norge der vi kan gi dem sikkerhet for at de får hjelp hvis de får problemer, at de får en god skolegang, at vi ha penger til sykehjemsplass til foreldrene mine når de blir gamle og kanskje trenger det. At alle som har jobbet gjennom et langt liv i Norge og opparbeidet seg pensjonsrettigheter, skal få nyte alderstilværelsen.»

For å ta det første først; «Gullstolsitatet.» Som den våkne leser vil se sier hun ikke at asylsøkere bæres på gullstol. Hun tar ikke engang ordet asylsøker i sin munn. Hun sier «utlendingene», og at de «ikke kan bli båret inn» på gullstol. Hun sier ikke, slik jeg leser sitatet, at «asylsøkere bæres inn», altså at dette er noe vi gjør i dag. Med regjeringens forslag legger hun til rette for at det heller ikke skal skje i fremtiden. Hun sier i realiteten ikke annet enn at utlendinger som kommer hit i fremtiden også må bidra for at vi skal få til en vellykket integrering, og at ingen kan forvente å få alt i fanget uten å løfte en finger. Tenk å si noe så dumt?

Hva med «frykt-sitatet»? Hun svarer, som alle andre med barn, at hun er bekymret for sine barns fremtid, og presiserer; «hvis vi i Norge ikke får kontroll over antallet som kommer.  Hun frykter ikke et land med IS-sympatisører eller «skumle muslimer». Hun formidler kun det åpenbare; at den norske økonomien ikke vil takle en ukontrollert innvandring uten at vi må kutte i velferdsordninger vi i dag tar for gitt. Tenk å si noe dumt?

Sylvi Listhaug provoserer fordi hun står som et stolt eiketre i en storm av skitt og fordommer. Sylvi Listhaug provoserer fordi hun er en konservativ kristen og ikke en som vender kappen etter vinden. Sylvi Listhaug provoserer fordi hun representerer et parti som fremdeles ikke er stuerent i mange kretser. Dessverre er det alt for få som tar henne i forsvar. Alt for mange glemmer at hun har en annen side enn den hun viser når hun rakrygget forsvarer Norge og alt hva hun har kjært. Alt for mange glemmer at hun innerst inne er ei jente fra en gård på Ørskog i Sunnmøre, at hun er mor til to små barn som nå er gamle nok til å få med seg litt av hvert av det som skrives og sies om mamma, og hun er kona til Espen. Når det butter imot og er tøft vender hun seg til sine nærmeste, eller ber en stille bønn.

Hun visste det ville komme. I et intervju med Vårt Land i 2009, etter at hun ble byråd i Oslo sa hun:

– Eg har lenge følt at altfor få står opp for den kristne arven. Dei kristne vert mobbeoffer, særleg dei som står for konservative standpunkt. Difor vil eg forsvare deira rett til å meine det dei meiner. Dei som snakkar høgast om toleranse, er dei mest intolerante for dei som meiner noko anna. Det går på ytringsfridommen laus.

Nå skal hun knebles, nå skal hun tvinges til taushet, nå skal hun nagles til korset hun stadig vender seg til. Hvorfor orker hun? Hvor henter hun sin styrke fra? Hvor er alle som smykker seg med å være tolerante og liberale forsvarere av ytringsfrihet når hun trenger dem som mest?

Det sies om SF/SV-kjempen Finn Gustavsen at han skal ha sagt noe om at «politikere er personer som er så tykkhudet at de kan stå oppreist uten ryggrad». Det må i så fall gjelde de som faktisk ikke har ryggrad, og dem ser vi mange av i dag. Sylvi Listhaug er ikke en av dem. Hun har sagt at Jernkvinnen Margaret Thatcher er hennes politiske forbilde. Bare det er nok til å få PK-pressen til å klikke.

Maggie ble en gang spurt om hva hun skulle gjøre når hun ga seg som politiker, og svarte:

When I’m out of politics I’m going to run a business, it’ll be called rent-a-spine.

Jeg tror Sylvi Listhaug trygt kan planlegge for en lignende karriere i det private næringsliv når hun en dag tar farvel med politikken.

 

http://www.vl.no/reportasjer/mintro/fekk-barnetrua-fr%C3%A5-farmor-1.634048