Nytt

Når de av oss som setter pris på nasjonalstaten, våkner en dag i litt dårlig humør, finnes det alltid noen tricks som hjelper en til å trekke på smilebåndet. Det holder liksom å tenke på Donald Trump, Sylvi Listhaug eller andre som ikke kneler for den selvutslettende multikulturen. Hvis man i tillegg tenker på de indignerte, hysteriske eller selvrettferdig harme reaksjonene fra de politisk korrekte, stiger nytelsesnivået i en slik grad at selv triste januardager kan reddes.

På den andre siden av den politiske avgrunnen ser det naturligvis helt motsatt ut. Og derfor pågår en hvileløs kamp for å ta ned politiske skikkelser som de to nevnte.

abid-raja-og-sylvi-listhaug

Sist ute nå er Venstres stortingsrepresentant Abid Raja, som i VG beskylder statsråd Sylvi Listhaug for å fremme hverdagsrasisme, og ber statsminister Erna Solberg om å sette henne på plass.

Man innser raskt at det Raja holder på med, er politisk spill:

– Jeg er en av mange i Venstre som balanserer i vurderingen av om vi på vårt landsmøtet i vår fortsatt bør støtte et Frp i regjering. Hvis Listhaug får lov til å ture frem, er sjansene store for at jeg og mange i Venstre vil vende regjeringen ryggen i vår, sier Raja.

– I sin nyttårstale ba statsminister Erna Solberg det norske folk bli med på hverdagsintegrering av våre nye landsmenn. Det likte jeg veldig godt. Da skurrer det veldig når en av hennes statsråder fremmer hverdagsrasisme.

Idet avisen ber Raja om å underbygge anklagen, sier han at Listhaug ikke gjør jobben sin:

– Hun er både innvandrings- og integreringsminister. At hun kjører en hard innvandringspolitikk, er en ting, men hun har også regjeringens ansvar for at de som faktisk kommer til Norge og får opphold her, blir godt integrert og tatt vel imot. Det er her jeg mener hun svikter.

Raja viser på dette punktet at han ikke forstår, eller ikke vil forstå, hva som er den aller viktigste betingelsen for integrering, nemlig at oppgaven ikke er uoverkommelig. En begrenset innvandring forhindrer at parallellsamfunnene vokser, en utvikling som med få unntak gjør integrering umulig – simpelthen fordi innvandrere overveiende blir omgitt av sine egne.

I det politiske spillet kan manglende forståelse alltids kompenseres med ufinhet. Raja unnslår seg ikke for å nevne hudfarge:

– Hun søker problemer fremfor løsninger, i motsetning til sin sjef, statsministeren. Samlet bidrar hennes holdninger til at forholdene i hverdagen for brunhudete og muslimer i Norge forverres.

Hudfarge nevner han for sikkerhets skyld et par ganger til, men vel så ille er det kanskje at Raja for å begrunne anklagen om hverdagsrasisme også finner det hensiktsmessig å ty til det vi kan kalle hverdagsløgn. Historieforfalskning er et av midlene stortingsrepresentanten benytter, utvilsomt vel vitende om hva han holder på med. Det er Listhaugs bruk av ordet «gullstol» han vil gå i rette med.

– … Jeg mener det er veldig feil signal, både fordi det gir grobunn for rasisme og fordi det faktisk er feil. Det samme gjelder utsagnet henne om at man må «yte for å nyte».

– Hva er feil?

– At innvandrere ikke jobber og sliter like mye som etniske nordmenn. Helt siden min far og den første foreldregenerasjonen kom til Norge på 1970-tallet, har de jobbet og slitt for å bli en del av det norske samfunnet. Ingen av de ble båret frem på gullstol. Min far hadde tre jobber: Han jobbet på spikerfabrikken i Nydalen på dagtid, hadde kveldsjobb og helgejobb.

Det kan godt hende at Rajas far har jobbet og slitt i årevis, men å påstå at noe slikt gjelder generelt for innvandrerne som kom på 1970-tallet, er svært langt fra sannheten. Norske sosialøkonomer har lenge vært meget bekymret for den lave yrkesdeltagelsen blant nettopp denne gruppen, ikke minst fordi man frykter at mønsteret vil vedvare med nye generasjoner av innvandrere.

Som så ofte ellers tegner de nakne tallene et helt annet bilde av 1970-tallets første migranter enn den flerkulturelle retorikken gjør. I Frisch-senterets Rapport 1/2011 med tittelen «Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge», skriver forfatterne at

mannlige arbeidsinnvandrere som kom til Norge fra Pakistan, Tyrkia, India og Marokko i årene rett før innvandringsstoppen ble innført i 1975 deltok svært aktivt i det norske arbeidsmarkedet de første 10 årene etter ankomst til landet, men at det deretter fant sted et markert fall i deltakelsesraten.

Etter noen år i yrkeslivet ble frafallet massivt. Rapporten illustrerer dette ved å sammenligne sysselsettingen hos pakistanere og tyrkere med norskfødte:

sysselsetting-pakistanere-tyrkere-kohort-1971-1975

Etter tredve år hadde disse to gruppene av førstegenerasjonsinnvandrere en sysselsetting som var halvparten av nordmennenes. Konsekvensen gav seg selv: Nesten alle utenfor yrkeslivet havnet på trygd.

trygd-pakistanere-tyrkere-kohort-1971-1975

Denne virkeligheten er en tidsinnstilt bombe under velferdsstaten, og i den grad mønsteret vedvarer, kommer Norge til å tømme oljefondet. Ti år etter at NHO første gang slo alarm, og etter utredninger gjort av Statistisk sentralbyrå (SSB), Brochmann-utvalget, Finansavisen, Frisch-senteret og andre, er ikke dette omstridt lenger – ei heller er det ukjent. Raja kan umulig være i god tro idet han generelt fremhever foreldregenerasjonen sin som arbeidsjern.

Heller enn å forfalske historien, burde norske politikere ta innover seg at den lave yrkesdeltagelsen blant ikke-vestlige innvandrere har fortsatt i tiårene etterpå. I SSBs Rapport 2014/38 med tittelen «Sysselsetting og økonomiske overføringer 1993-2010», fremtrer det samme bildet for senere kohorter: De som har lengst botid, har også i størst grad forsvunnet fra arbeidslivet:

sysselsetting-innvandrere-kohorter-1990-1996

Den stiplede fiolette kurven viser at historien gjentar seg: Ikke-vestlige innvandrere har gjennomgående lavere sysselsetting enn nordmenn, men misforholdet forverres etter noen år. Urovekkende mange havner raskt på trygd etter noen års yrkesliv.

Dette er i praksis en gullstol. Dyr er den også. Om noen år vil det ikke finnes penger til den heller. Om sløvhet, løgner og distraksjoner skal hindre oss i å snakke ærlig om disse tingene før trygdebomben eksploderer, vil morgendagens sosiale konfliktnivå få dagens til å fortone seg som en ren idyll.

I mellomtiden bruker Raja bløffen som våpen for å sikre sin egen politiske stilling. Signalet til velgerne, eller klientene, er klart: Stem på meg hvis du vil opprettholde bløffen. Det er en form for politisk korrupsjon som er en normal del av den politiske kulturen i mange land i verden. Det er flerkulturen sin, det.

 

VG – Frisch-senteret – Statistisk sentralbyrå